Tidligere erfaringer i behandling av lungebetennelse
Viriteren 1864 ble min sønn Willie plutselig og voldsomt slått n_d av lungefeber. Vi hadde nettopp begravet vår eldste sønn som hadde denne sykdommen, og vi var svært engstelige når det gjaldt Willie, fordi vi fryktet for at også han skulle dø. Vi bestemte oss for ikke å sende bud på lege, men selv gjøre det beste vi kunne for ham ved bruk av vann, og så be inderlig til Herren for ham. Vi fikk med oss noen som hadde tro til å forene sine bønner med våre. Vi hadde en herlig visshet om Guds nærvær og velsignelse.
Dagen etter var Willie svært syk. Han fantaserte. Det så ikke ut som han så eller hørte meg når jeg snakket til ham. Han hadde ikke rgelmessige hjerteslag, men hadde en stadig, heftig form for hjerteflimmer. Vi fortsatte med å be til Gud for ham og brukte rikelig med vann på hodet hans. Vi hadde også til stadighet en kompress på lungene hans, og snart var han så klar som noen gang. Han hadde voldsom smerte i høyre side og kunne ikke et øyeblikk ligge på den siden. Denne smerten dempet vi med kalde vannkompresser, idet vi varierte vannets temperatur i forhold til graden av den feber han hadde. Vi var omhyggelige med å holde føttene og hendene hans varme.
Vi regnet med at krisen ville komme den syvende dagen. Vi fikk lite hvile mens han var syk, og den fjerde og femte natten var vi nødt til å overlate ham til andres omsorg. Den femte dagen var både min mann og jeg svært engstelige. Gutten kastet opp blod og hostet atskillig. Min mann tilbrakte mye tid i bønn. Vi overlot vårt barn i omsorgsfulle hender den kvelden. Før vi gikk til ro, bad min mann lenge og inderlig. Plutselig følte han at bønnebyrden forlot ham. Det var som om e_ stemme talte til ham og sa: "Gå og legg deg, jeg skal ta vare på gutten."
Jeg var syk og var gått til ro, men i flere timer lå jeg våken på grunn av bekymring. Det føltes som jeg nesten ikke ku_ne puste. Selv om jeg sovietstort rom, stod jeg opp og åpnet døren til en svær hall. Det hjalp med det samme, og jeg søvnet snart. Jeg drømte at en erfaren lege stod hos gutten. Han merket seg hvert åndedrag med den ene hånden over hjertet hans, og med den andre følte han pulsen. Han snudde seg mot oss og sa: "Krisen er over. Han har hatt sin verste natt. Nå vil han komme seg raskt, for han trenger ikke å gjenopprette hoe på grunn av den skadelige virkningen av medikamenter. Naturen har på en fin måte gjort sin gjerning for å befri organismen for sykdommen." Jeg fortalte ham hvor utslitt jeg var, hvordan jeg nesten ikke kunne puste og hvor mye det hjalp da jeg åpnet døren.
Han sa: "Det som hjalp deg, vil også hjelpe barnet. Han trenger luft. Dere har holdt ham for varm. Den oppvarmede luften som kommer fra en ovn, er skadelig. Hvis det ikke var for den luften som kommer inn gjennom sprekkene i vinduene, ville den være giftig og dødelig. Ovnsvarme ødelegger luftens livskraft og svekker lungene. Lungene til gutten er blitt svekket ved at rommet har vært for varmt. Syke personer er svekket på grunn av sykdommen, og de trenger all den friske luft de kan ta imot for å styrke de vitale organer så de kan stå imot sykdom. Likevel blir luft og lys i de fleste tilfeller lukket ute fra sykerommet nettopp på den tiden da det trenges mest, som om de var farlige fiender."
Denne drømmen og min manns erfaring ble til trøst for oss begge. Om morgenen fikk vi vite at gutten hadde hatt en urolig natt. Han syntes å ha høy feber til midt på dagen. Så forlot feberen ham, og han syntes å være ganske bra, bare svak. Han hadde bare spist en liten kjeks i løpet av de fem dagene han hadde vært syk. Men han kom seg fort, og har hatt bedre helse enn han hadde hatt før. Denne erfaring er verdifull for oss. -- "Spiritual Gifts" IV, side 151-153 (1864).
James Whites helbredelse
Uttalelse under en konferanse i 1902 i Elmshaven, St. Helena, California.
For mange år siden (1865) mens min mann bar stort ansvar i Battle Creek, begynte anstrengelsene å gjøre sin virkning på ham. Det gikk fort nedover med helsen hans. Til sist falt han helt sammen både fysisk og psykisk og var ute av stand til å gjøre noe. Mine venner sa til meg: "Fru White, din mann kan ikke leve." Jeg bestemte meg for å flytte ham til et sted som var gunstigere for hans helbredelse. Hans mor sa: "Ellen, du må bli hjemme og ta deg av din familie."
"Mor," svarte jeg, "jeg vil aldri at hans fremragende åndsevner helt skal gå til grunne. Jeg vil samarbeide med Gud, og han vil samarbeide med meg for å redde min manns forstand."
For å skaffe midler til vår reise tok jeg mine filleryer og solgte dem. ... For de penger jeg fikk ved salget av teppene kjøpte jeg en tildekket vogn. Jeg forberedte meg for reisen, og i vognen la jeg en madrass som han kunne ligge på. Sammen med Willie, som bare var en gutt på elleve år, la vi ut påreisen til Wright, Michigan.
Mens vi var underveis, prøvde Willie å få bisselet inn i munnen på en av hestene, men fikk det ikke til. Jeg sa til min mann: "Legg hånden din på min skulder, og kom og leggbisselet inn.
Han svarte at han ikke så seg i stand til å klare det. "Jo, du kan," svarte jeg. "Stå bare opp og kom." Han gjorde det, og det lyktes for ham å få bisselet på plass. Da visste han at han ville måtte gjøre det neste gang også.
Hele tiden holdt jeg min mann beskjeftiget med slike småting. Jeg tillot ham ikke å være i ro, men forsøkte å aktivisere ham. Dette er den plan som våre leger og deres hjelpere i våre sanatorier bør følge. Led pasientene frem, skritt for skritt, skritt for skritt, og hold deres sinn så travelt opptatt at de ikke får tid til å ruge over sin egen situasjon.
Oppfordring til fysisk og mental virksomhet
Brødrene kom ofte til oss for å få råd. Min mann ønsket ikke å treffe noen. Han ville helst gå inn i et annet rom når de kom. Menjegpleide gjerne vise gjesten inn til ham før han var blitt klar over besøket, og sa som så: "Her er en bror som er kommet for å spørre om noe, og fordi du kan svare mye bedre enn jeg kan, har jeg vist ham inn til deg." Naturligvis kunne han da ikke gjøre som han ville. Han måtte bli i rommet og besvare spørsmålet. På denne måten,og på mange andre måter, fikk jeg ham til å aktivisere sitt sinn. Hvis ikke dette var blitt gjort, ville det ha sviktet ham fullstendig i løpet av kort tid.
Hver dag tok min mann en spasertur. Om vinteren fikk vi en fryktelig snøstorm, og han tenkte at han ikke kunne gå ut i snøen og stormen. Jeg gikk til bror Root og sa: "Bror Root, har du'et ekstra par støvler?" "Ja," svarte han.
"Jeg vil gjerne låne dem i formiddag," sa jeg. Jeg tok støvlene på og la i vei. Jeg gikk fire hundre meter i dyp snø. Dajeg kom tilbake, bad jeg min mann om å ta en tur. Han sa at han ikke kunne gå ut i et slikt vær. "Jo, det kan du," svarte jeg. "Du kan helt sikkert gå i mine spor." Han var en mann som hadde stor respekt for kvinner. Da han så mine spor, tenkte han at hvis en kvinne kunne gå i den snøen, så kunne også han. Den formiddagen tok han sin vanlige spasertur.
Om våren var det frukttrær som skulle plantes ut og en hage å stelle. "Willie," sa jeg, "vær så snill å kjøpe tre hakker og tre river. Pass på at du får tre av hver." Da han kom med dem, bad jeg ham ta en av hakkene og far en annen. Far kom med innvendinger, men tok en. Så tok jeg en selv, og vi begynte å arbeide. Selv om jeg fikk blemmer i hendene, ledet jeg dem i hakkingen. Far kunne ikke gjøre så mye, men han utførte bevegelsene. Det var med slike metoder at jeg prøvde åsamarbeide med Gud for å gi min mann helsen tilbake. Og Herren velsignet oss!
Alltid tok jeg min mann med meg når jeg var ute og kjørte, og jeg tok ham med meg hvor som helst jeg skulle ut og holde møte. Jeg hadde en fast møterunde. Jeg greide ikke å overtale ham til å være med på plattformen. Endelig, etter mange, mange måneder sa jeg til ham: "Nå, mannen min, i dag er det din tur til å tale." Han ønsket ikke å gjøre det, men jeg gav ikke etter. Jeg tok ham med meg opp til talerstolen. Den dagen talte han til forsamlingen. Selv om møtelokalet var fylt av ikke-troende, kunne jeg ikke la være å gråte i en halv time. Mitt hjerte fløt over av glede og takknemlighet. Jeg visste at seieren var vunnet.
Lønn for utboldte anstrengelser
Etter atten måneders stadig samarbeid med Gud i anstrengelsene med å gjenvinne min manns helse, tok jeg ham med hjem igjen. Jeg forestilte ham for hans foreldre og sa: "Far, mor, her er deres sønn."
"Ellen," sa hans mor, "du kan bare takke Gud og deg selv for denne vidunderlige helbredelse. Din iherdighet har gjort dette mulig."
Etter at min mann hadde gjenvunnet helsen, levde han i en rekke år, og i denne tiden gjorde han det beste arbeid i hele sitt liv. Fikk jeg ikke mange ganger igjen i disse ekstra årene han kunne være til nytte, for de atten måneder med strevsom omsorg?
Jeg har gitt deg denne kortfattede beretning om personlige erfaringer for å vise deg at jeg vet noe om bruken av naturlige midler når det gjelder å gi de syke helsen tilbake. Gud vil gjøre undere for enhver av oss hvis vi arbeider i tro. Når vi samarbeider med ham, vil han også gjøre sin del. Jeg ønsker å gjøre alt det jeg kan for å få brødrene til å følge en fornuftig retning, slik at deres anstrengelser kan bli så vellykte som mulig. Mange som er lagt i sin grav, kunne i dag ha vært i live hvis de hadde samarbeidet med Gud. La oss være fornuftige når det gjelder disse ting. -- Manuskript 50, 1902.