En fanatismens ånd har hersket over en viss klasse sabbatsholdere i Øst-statene i Nord-Amerika. De har bare nippet ganske lett til sannhetens kilde og er ukjent med ånden i den tredje engels budskap. Ingen ting kan bli gjort for denne klassen før deres fanatiske syn er blitt korrigert....
Noen av disse mennesker praktiserer det de kaller åndelige gaver, og de sier at Herren har satt dem i menigheten. De har et intetsigende kråkemål som de kaller den ukjente tungen og som ikke bare er ukjent for mennesker, men for Herren og hele himmelen. Slike gaver er blitt produsert av menn og kvinner med hjelp av den store bedrager. Fanatisme, falsk ekstase, falsk tungetale og støyende religiøse øvelser er blitt betraktet som gaver Gud har satt i menigheten. Noen har latt seg bedra av dem. Fruktene av alt dette har ikke vært gode. «Av deres frukter skal I kjenne dem.» Matt. 7, 16. Fanatisme og bråk er blitt betraktet som særlige beviser på tro.
Det er noen som ikke er tilfreds med et møte dersom de ikke opplever en mektig og glad stund. Dette streber de etter og opparbeider en følelsesmessig spenning. Men virkningen av slike møter er ikke gagnlig. Når den glade følelsesstemningen er overstått, synker de dypere ned enn de var før møtet, fordi gleden deres ikke kom fra den rette kilden. De mest utbytterike møter til åndelig fremgang er slike som er kjennetegnet ved høytidelighet og dyp hjerteransakelse, der hver enkelt søker å lære seg selv å kjenne og alvorlig og i dyp ydmykhet søker å lære av Kristus.....
Det er mange urolige ånder som ikke vil underkaste seg disiplin, system og orden. De mener at deres frihet ville bli innskrenket dersom de skulle sette sitt eget skjønn til side og rette seg etter dømmekraften hos dem som har erfaring. Guds verk kommer ikke til å ha fremgang dersom det ikke er en villighet til stede til å underkaste seg orden og til å fordrive fanatismens hensynsløse, uregjerlige ånd fra møtene. Inntrykk og følelser er ikke noe sikkert bevis på at et menneske er ledet av Herren. Satan vil gi følelser og inntrykk når en ikke har ham mistenkt for det. De er ikke pålitelige veiledere.
Alle bør sette seg grundig inn i bevisene for vår tro, og deres store studium bør være hvordan de kan pryde sin bekjennelse og bære frukt til Guds ære. Ingen bør gå frem på en måte som virker frastøtende for vantro mennesker. Vår tale bør være ren, beskjeden og oppløftende, og vårt liv ulastelig. En lettsindig, spøkefull og likegyldig ånd må holdes nede. Det vitner ikke om Guds nåde i hjertet når noen taler og ber på en talentfull måte ved møtet og etterpå fører en grov, uforsiktig tale og oppførsel utenfor møtet. Slike er sørgelige representanter for vår tro. De er en skam for Guds sak.
Det er en merkelig blanding av synspunkter blant dem i.... som holder sabbaten. Noen stemmer ikke overens med menigheten, og så lenge de fortsetter i den stillingen de inntar, blir de utsatt for Satans fristelser og påvirket av fanatisme og av villfarelsens ånd. Noen har et fantasifullt syn som lukker øynene igjen for viktige, vitale sannhetspunkter. Dette fører til at de stiller sine egne fantasifulle slutninger på like fot med livsviktige sannheter. Når slike er til stede med den ånd som følger dem, gjør de sabbatssannheten som de bekjenner seg til, i høy grad anstøtelig for en ikke-troende. Det ville være langt bedre for det tredje englebudskaps vekst og fremgang om slike ville gå vekk fra sannheten.....
Predikanter som arbeider i tale og undervisning, bør være grundige arbeidere. De bør fremholde sannheten i dens renhet, men likevel i enfoldighet. De bør mette hjorden med saltet blandingsfor, som kastes med skuffe og kasteskovl (Sml. Es. 30, 24).
Det finnes vandrestjerner som bekjenner seg til å være predikanter, utsendt av Gud, og som forkynner sabbaten på forskjellige steder. Men de har sannheten blandet med villfarelse og utbrer sin samling av uharmoniske anskuelser blant folket. Satan har drevet dem frem for å vekke avsky hos intelligente og fornuftige ikke-troende. Noen av dem har mye å si angående de åndelige gaver og er ofte svært oppstemt. De gir seg over til ville, opprørte følelser og utstøter uforståelige lyder som de kaller tungetalens gave. En viss klasse mennesker synes å være betatt av disse merkelige foreteelser. En underlig ånd hersker over disse menneskene som gjerne vil rakke ned på og overvelde hver den som irettesetter dem. Guds Ånd er ikke i en slik gjerning og følger ikke slike arbeidere. De har en annen ånd. Likevel vil slike predikanter ha fremgang blant en viss klasse mennesker. Men dette vil i høy grad øke arbeidet for de tjenere som Gud måtte sende, og som har evnen til å fremholde sabbaten og Åndens gaver for folket i det rette lys. Deres eksempel og innflytelse fortjener å bli etterlignet.
Sannheten bør holdes frem på en måte som gjør den tiltalende for intelligente mennesker. Som et folk blir vi ikke forstått, men betraktet som fattige, ubegavede, lavtstående og dårlige. Hvor viktig det derfor er at alle som underviser, og alle som tror på sannheten, er så påvirket av dens helliggjørende innflytelse at deres konsekvente og oppløftende levnet vil kunne vise de vantro at de har vært ført bak lyset angående vårt samfunn. Hvor viktig det er at sannhetens sak blir befriet for alt som ligner en falsk og svermerisk opphisselse, slik at sannheten kan klare seg ved sin egen fortjeneste og åpenbare sin naturlige renhet og opphøyde karakter!
Jeg så at det er uhyre viktig at de som forkynner sannheten, har en dannet opptreden, at de unngår særheter og egenheter, og at de fremholder sannheten i dens renhet og klarhet. Jeg ble henvist til Tit. 1, 9: «En som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.» I det 16. vers taler Paulus om noen som sier at de kjenner Gud, men fornekter ham med sine gjerninger, for de er «uduelige til all god gjerning». Og så formaner han Titus: «Men tal du det som sømmer seg for den sunne lære, at gamle menn skal være edrue, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodet...... De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.» Tit. 2, 1-8. Denne undervisning er skrevet til gagn for alle som Gud har kalt til å forkynne ordet, og også til gagn for hans folk som hører ordet.
Sannheten løfter opp
Guds sannhet vil aldri bryte ned, men løfte mottakeren opp, foredle hans smak, hellige hans dømmekraft og gjøre ham fullkommen til samvær med de rene og hellige englene i Guds rike. Det er noen som er grove, uslepne, skrytende når sannheten kommer til dem. Hvis de får anledning til det, vil de utnytte sine naboer til egen fordel. De gjør så mange feil, men når de av hjertet tror sannheten, vil den føre til en fullstendig forandring i deres liv. Et omvendelsens verk vil straks begynne hos dem.
Sannhetens rene innflytelse vil høyne hele mennesket. I sine forretningsforbindelser med sine medmennesker vil han ha gudsfrykten i tanke, han vil elske sin neste som seg selv og behandle ham akkurat slik som han selv gjerne ville bli behandlet. Hans tale vil være sannferdig og ren og av en så opphøyet karakter at vantro mennesker ikke kan dra fordel av dem eller med grunn si noe vondt om ham. Han vekker ikke deres avsky med uhøflig opptreden og upassende tale. Han vil bringe sannhetens helliggjørende innflytelse inn i sin familie og la sitt lys skinne slik for den at de, når de ser hans gode gjerninger, må ære Gud. I alle tilskikkelser i livet vil han være et eksempel på Kristi liv.
Guds lov vil ikke være tilfreds med noe mindre enn fullkommenhet, hel og full lydighet mot alle dens krav. Det er til ingen nytte å følge dens krav halvveis og ikke vise full og hel lydighet. Den verdsligsinnede og den vantro beundrer fasthet og konsekvens og har alltid vært sterkt overbevist om at Gud i sannhet var med sitt folk så lenge dets gjerninger var i overensstemmelse med deres tro. «Av deres frukter skal I kjenne dem.» Matt. 7, 20. Hvert tre er kjent på sine egne frukter. Våre ord og våre handlinger er de fruktene vi bærer.
Det er mange som hører hva Kristus har talt, men som ikke gjør etter det. De har nok en bekjennelse, men deres frukter er slike at de vekker avsky hos vantro mennesker. De skryter og ber og taler på en selvrettferdig måte, opphøyer seg selv, regner opp sine gode gjerninger og takker i virkeligheten Gud for at de ikke er som andre mennesker, slik som fariseeren gjorde. Likevel er nettopp disse menneskene listige og uærlige i handel. Deres frukter er ikke gode. Deres ord og handlinger er ikke rette, og likevel synes de å være blinde for sin stakkars, elendige tilstand.
Jeg så at følgende skriftsted er brukbart på dem som lever i et slikt bedrag: ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne fot dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Matt. 7, 21-23.
Her har vi det største bedrag menneskesinnet kan bli utsatt for. Disse menneskene tror at de er på den rette veien når de er på gal vei. De mener de utretter noe stort i sitt religiøse liv, men Jesus vil en gang rive deres selvrettferdighets kappe av og vise dem en levende fremstilling av deres sanne bilde med alle dets avvikelser og deres fordervede religiøse karakter. De viser seg å være for lette når det for alltid er for sent å hjelpe på manglene deres. Gud har sørget for midler til å vise de villfarne på rett vei. Men dersom de som farer vill, velger å følge sin egen dømmekraft og forakte de midlene han har gitt for å vise dem til rette og å knytte dem til sannheten, vil de komme i den stilling som er skildret i vår Herres ord som er sitert ovenfor.
Gud samler et folk og bereder dem til å stå sammen som ett, et folk som taler det samme og på den måten gjør Kristi bønn for sine disipler til virkelighet: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» Joh. 17, 20.21.
Små grupper av hvileløse sjeler
Det står stadig frem små grupper som tror at Gud bare er med de ganske få, de meget spredte, og innflytelsen fra dem går ut på å nedbryte og atspre det som Guds tjenere bygger opp. Hvileløse sinn som hele tiden ønsker å se og tro noe nytt, står stadig frem, noen på et sted og andre på et annet. Alle sammen utfører de en særlig oppgave for fienden, men påstår likevel at de har sannheten. De står atskilt fra det folk Gud samler og gir fremgang, og som han skal utføre sitt store verk gjennom. De snakker stadig om sin frykt for at sabbatsholdernes menighet kommer til å ligne verden. Men det finnes neppe to blant dem som har det samme syn på tingen. De er splittet og forvirret, og likevel bedrar de seg selv i den grad at de mener Gud på en særlig måte er med dem. Noen av disse sier at åndens gaver finnes blant dem. Men innflytelsen og læren av disse gaver får dem til å nære tvil angående dem som Gud har lagt en særlig byrde på når det gjelder hans verk, og de fører en klasse mennesker vekk fra samfunnet. Det folk som i overensstemmelse med Guds Ord gjør enhver anstrengelse for å være ett, og som er grunnfestet i den tredje engels budskap, blir betraktet med mistenksomhet fordi de utvider sin virksomhet og samler sjeler for sannheten. De blir ansett for å være verdslige fordi de har innflytelse i verden, og fordi deres handlinger vitner om at de venter at Gud ennå skal utføre et stort og særlig verk på jorden for å samle et folk og berede det for Kristi åpenbarelse.
Denne klasse mennesker [som kritiserer sistnevnte gruppe] vet ikke hva de virkelig tror, og kjenner heller ikke grunnene for sin tro. De lærer til stadighet, men klarer aldri å komme til erkjennelse av sannheten. En kommer med ville, feilaktige oppfatninger og påstår at Gud har sendt ham med nytt og herlig lys, og alle må tro det han forkynner. Noen som ikke har en grunnfestet tro, og som ikke underordner seg samfunnet, men driver omkring uten et anker til å holde dem fast, tar imot slike lærdommer. Hans lys skinner på en slik måte at det får verden til å vende seg vekk fra ham med avsky og til å hate ham. Formastelig stiller han seg så ved Kristi side og påstår at verden hater ham av samme grunn som han hatet Kristus.
En annen som påstår at han er ledet av Gud, står frem og kommer med den villfarelsen at de ugudelige ikke står opp, en påstand som er et av Satans store mesterstykker i villfarelse. En annen har feilaktig syn på den kommende tidsalder. Enda en annen er en ivrig. forkjemper for den amerikanske drakten. Alle sammen vil ha full frihet på det religiøse område, og hver av dem handler uavhengig av de andre. Likevel påstår de at Gud særlig virker blant dem.
Formastelige ledere
Noen gleder seg og er stolte over at de har de åndelige gaver, noe de andre ikke har. Måtte Gud befri sitt folk for slike gaver! Hva utretter egentlig disse gavene for dem? Blir de ledet til enhet i troen ved åpenbarelsen av disse gavene? Og overbeviser de den vantro om at Gud i sannhet er blant dem? Når disse innbyrdes uenige menneskene med sine forskjellige meninger kommer sammen, og det hersker en stor del opphisselse og den ukjente tungen blir hørt, lar de sitt lys skinne slik at de vantro vil si: Disse menneskene har ikke sin fulle forstand. De blir revet med av en falsk spenning, og vi vet at de ikke har sannheten. Slike står direkte i veien for syndere. Deres innflytelse er et virksomt middel til å holde andre vekk fra å ta imot sabbaten. Slike kommer til å få lønn etter sine gjerninger. Gud gi at de enten ville omvende seg eller oppgi sabbaten! Da ville de ikke stå i veien for vantro mennesker.
Gud har utvalgt menn som i årevis har utført møysommelig arbeid og vært villige til å bringe ethvert offer. Menn som har lidd savn og gått gjennom prøvelser for å kunne fremholde sannheten for verden og ved sitt konsekvente liv fjerne den skammen som fanatikere har påført Guds sak. De har møtt allslags motstand. De har slitt natt og dag med å granske bevisene for vår tro for å kunne legge sannheten frem i dens klarhet og i sammenheng slik at den kunne trosse all motstand. Stadig arbeid og åndelige prøvelser i forbindelse med denne store virksomheten har brutt mer ned enn en manns helse og for tidlig fremkalt stenk av grå hår på deres hoder. De har ikke slitt seg ut forgjeves. Gud har gitt akt på deres tårer og deres alvorlige kamp i bønn om lys og sannhet og om at sannheten måtte skinne klart for andre. Han har merket seg deres selvoppofrende anstrengelser, og han vil lønne dem etter det arbeid de har utført.
På den andre siden har vi dem som ikke har gjort noe for å utbre disse dyrebare sannheter. De har stått frem og har godkjent enkelte punkter, som f. eks. sannheten om sabbaten, slike som alle sammen er lagt ferdige i deres hender, og all den takknemligheten de åpenbarer for det som ikke har kostet dem noe, er at de står frem og i likhet med Kora, Datan og Abiram anklager dem som Gud har lagt byrden på for sitt verk. De sier: «Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen.» 4 Mos. 16, 3. Takknemlighet er fremmed for dem. De er preget av en sterk ånd som ikke vil bøye seg for fornuft, men som villede dem fremad til ødeleggelse for dem selv.
Gud har velsignet sitt folk som har gått fremad og fulgt hans veiledende forsyn. Han har samlet et folk fra alle samfunnslag på sannhetens sterke grunn. Fritenkere er blitt overbevist om at Gud var med sitt folk, og de har ydmyket sine hjerter til å lyde sannheten. Guds verk går stadig fremad. Men tross alle beviser på at Gud har ledet samfunnet, er det noen, og vil alltid være noen, som gir seg ut for å holde sabbaten, men likevel vil opptre uavhengig av samfunnet og tro og arbeide som de selv ønsker. De har forvirrede meninger. Den splittede tilstand som råder blant dem, er et slående vitnesbyrd om at Gud ikke er med dem. Verden stiller sabbaten og disse menneskers villfarelse på samme trinn og forkaster det hele.
Guds vrede hviler over slike som ved sin handlemåte får verden til å hate dem. Dersom en kristen blir hatet på grunn av sine gode gjerninger, og fordi han følger Kristus, skal han få lønn. Men hvis han blir hatet fordi han ikke følger en fremgangsmåte som gjør ham elsket, blir hatet på grunn av sin ukultiverte oppførsel, og fordi han gjør sannheten til et stridsemne blant sine naboer og gjør sabbaten så sjenerende for dem som mulig, er han en anstøtssten for syndere og en skam for den hellige sannhet. Dersom han ikke omvender seg, ville det være bedre for ham om det var hengt en kvernsten om hans hals og han var kastet i havet.
Vantro bør ikke få noen anledning til å ringeakte sannheten. Vi blir allerede betraktet som sære og eiendommelige, og burde ikke innta en holdning som skulle få de vantro til å få enda sterkere meninger om oss i den retning enn vår tro krever av oss.
I menneskenaturen er det en tilbøyelighet til å gå til ytterligheter og å gå fra den ene ytterlighet til den andre, som er stikk motsatt. Mange er fanatikere. De blir fortært av en lidenskapelig nidkjærhet, som feilaktig blir forvekslet med gudsfrykt. Men det er karakteren som er den sanne prøve på en disippel. Har de Kristi saktmodighet? Har de hans ydmykhet og hans ømme godgjørenhet? Er sjelens tempel ryddet for stolthet, hovmod, egenkjærlighet og trang til å finne feil? Hvis ikke, vet de ikke hva ånd de er av. De innser ikke at sann kristendom vil vise seg i at de bærer mye frukt til Guds ære.
Andre går til ytterlighet i å etterligne verden. Det er ingen klar, tydelig skillelinje mellom dem og den verdslige. Dersom noen i det ene tilfellet blir drevet bort fra sannheten ved en barsk, dømmende ånd, blir de slik drevet til å mene at de som bekjenner seg til å være kristne, er blottet for prinsipper og ikke har noe kjennskap til en forvandling av hjerte eller karakter. «La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» Matt. 5, 16. -- .
Herren krever at hans folk skal bruke sin fornuft og ikke la den vike for inntrykk. Alle hans barn vil kunne forstå hans gjerning. Hans lære vil være slik at den anbefaler seg til intelligente menneskers forstand. Den er skikket til å høyne sinnet. Guds kraft blir ikke åpenbart ved enhver anledning. Menneskets trang er Guds anledning.
Når de som har vært vitne til og opplevd falske åpenbarelser, blir overbevist om sine feil, drar Satan nytte av deres villfarelser og holder dem stadig opp for dem for å gjøre dem redde for enhver åpenbarelse av ånd. På den måten søker han å ødelegge deres tro på sann gudsfrykt. Fordi de en gang er blitt bedratt, er de redde for å gjøre noen anstrengelse ved alvorlig, inderlig bønn til Gud om særlig hjelp og seier. Slike må ikke tillate Satan å oppnå sin hensikt og få dem ledet til et kaldt formvesen og vantro. De bør huske på at Guds grunnvoll står fast. Gud er sanndru om hvert eneste menneske er en løgner. Deres eneste trygghet ligger i at de setter sine føtter på den faste grunn, at de ser og skjønner den tredje engels budskap, verdsetter, elsker og lyder sannheten.