Når det gjelder søster F, er det nødvendig at det blir gjort et stort arbeid. De som forente seg i bønn for henne, trengte til at det ble gjort et arbeid for dem. Hadde Gud besvart deres bønner, ville det ha vist seg å være til ulykke for dem. I slike sykdomstilfelle der Satan behersker sinnet, bør det forut for bønnen skje en ytterst inngående selvransaking for å oppdage om det ikke skulle være synder en må angre, bekjenne og forsage. En dyp ydmykelse av sjelen for Gud samt en fast ydmyk fortrøstning til Kristi blods fortjeneste alene er nødvendig.
Faste og bønn utretter ikke noe så lenge hjertet er gjort fremmed for Gud ved feilaktig handlemåte. «Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus -- når du ser en naken, at du da kler ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød?» «Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke, og du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri slipper opp.» Es. 58, 6. 7. 9-11.
Det er hjertevirksomhet Herren krever, gode gjerninger som går fra et hjerte som er fylt med kjærlighet. Alle bør omhyggelig og under bønn overveie de skriftsteder som er sitert ovenfor, og de bør undersøke sine motiver og sine handlinger. Guds løfte er gitt oss på betingelse av lydighet, at vi etterlever alle hans krav. «Rop av strupen,» sa profeten Esaias, «spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder! Meg spør de dag for dag, og å få vite mine veier krever de; liksom de var et folk som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lov, krever de av meg rettferdige dommer; de vil at Gud skal komme nær til dem. Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det?» Es. 58, 1-3.
Her blir det talt til et folk som fører en høy bekjennelse, som har for vane å be, og som finner behag i religionsøvelser. Og likevel er det noe som mangler. De innser at deres bønner ikke blir besvart. Deres nidkjære, alvorlige bestrebelser blir ikke aktet på i himmelen, og de spør alvorlig hvorfor Herren ikke svarer dem. Grunnen er ikke den at det skjer noen forsømmelse fra Guds side. Vanskeligheten ligger hos folket. Selv om de bekjenner seg til gudsfrykt, bærer de ikke frukt til Guds ære. Deres gjerninger er ikke slik de burde være. De forsømmer positive plikter i sitt liv, og dersom disse ikke blir utført, kan Gud ikke svare på deres bønner til sin ære.
Med hensyn til forbønn for søster F var det forskjellige meninger som gjorde seg gjeldende. Noen var fanatiske og fulgte innskytelser. De hadde nidkjærhet, men ikke med forstand. Noen så på det store som skulle skje i dette tilfelle og begynte å triumfere før seieren var vunnet. Meget av Jehus ånd kom til syne: «Følg med meg og se hvor nidkjær jeg er for Herren!» 2 Kong. 10, 16. I stedet for en slik selvtilfredsstillende forsikring skulle de ha lagt saken frem for Gud med et ydmykt sinn, uten selvtillit og med sønderbrutt og botferdig hjerte.
Hvordan vi bør be
Det ble vist meg at i sykdomstilfelle der veien er klar for forbønn for den syke, bør en overlate saken til Herren i stille tro, ikke med en storm av sterk sinnsbevegelse. Han alene kjenner vedkommendes tidligere liv og vet hvordan hans fremtid vil bli. Han som kjenner hjertene hos alle mennesker, vet om den syke i tilfelle av helbredelse ville herliggjøre hans navn eller vanære ham ved avvikelse og frafall. Alt det som kreves av oss, er at vi ber Gud om å helbrede den syke dersom det er i overensstemmelse med hans vilje. For vi tror at han hører de grunnene vi fremholder, og de inderlige bønnene som blir sendt opp. Hvis Herren ser at det best vil tjene til hans ære, vil han høre våre bønner. Men det er ikke riktig å forlange helbredelse uten at en underkaster seg hans vilje.
Det som Gud lover, er han i stand til å utføre når som helst. Og den oppgaven han gir sitt folk å utføre, er han i stand til å utføre gjennom dem. Hvis de vil leve i overensstemmelse med hvert ord han har talt, vil hvert eneste godt ord og løfte bli oppfylt for dem. Men hvis de ikke viser fullkommen lydighet, er de dyrebare løftene langt borte, og de kan ikke bli oppfylt.
Det eneste vi kan gjøre når vi ber for de syke, er å be alvorlig til Gud for dem og i fullkommen tillit legge saken i hans hender. Hvis vi har urett i våre hjerter, vil Herren ikke høre oss. Han kan gjøre hva han vil med sitt eget. Han vil herliggjøre seg ved å arbeide i og gjennom dem som følger ham helt, slik at man kan erkjenne at det er Herren, og at deres gjerninger er gjort i Gud. Kristus sa: «Om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Joh. 12,26. Når vi kommer til ham; bør vi be om at vi må kunne tre inn i hans forsett og fullføre det, og at våre ønsker og interesser må gå opp i hans. Vi bør erkjenne at vi antar hans vilje og ikke be ham om å føye seg etter vår. Det er bedre for oss at Gud ikke alltid besvarer våre bønner akkurat på den tid og på den måten vi ønsker. Han vil gjøre noe mer og bedre for oss enn å oppfylle alle våre ønsker. For vår visdom er dårskap.
Vi har slått oss sammen i alvorlig bønn omkring sykeleiet til menn, kvinner og barn, og vi har følt at vi fikk dem tilbake fra døden som svar på våre alvorlige bønner. I disse bønnene mente vi at vi måtte være bestemte, og at vi ikke måtte be om noe mindre enn livet hvis vi øvde tro. Vi våget ikke å si: «Hvis det vil herliggjøre Gud.» Vi var redde for at det ville gi rom for skygge av tvil. Vi har med spenning fulgt dem som så å si kom tilbake fra de døde. Vi har sett noen av disse, særlig unge mennesker, bli reist opp til god helse, og de har glemt Gud, har ført et utsvevende liv til sorg og angst for foreldre og venner og er blitt en skam for slike som var redde for å be. De levde ikke for å ære og herliggjøre Gud, men for å forbanne ham med sitt lastefulle liv.
Vi avmerker ikke lenger en vei, heller ikke søker vi å få Herren til å følge våre ønsker. Dersom de sykes liv kan herliggjøre ham, ber vi om at de må leve, likevel ikke som vi vil, men som han vil. Vår tro kan være likså fast, og mer pålitelig når vi overlater ønsket til den allvise Gud og uten urolig angst forlater oss på ham i fullkommen tillit. Vi har løftet. Vi vet at han hører oss hvis vi ber i overensstemmelse med hans vilje. Våre påkallelser må ikke anta form av en befaling, men av en bønn om at han må gjøre det vi ønsker av ham.
Når menigheten står sluttet sammen, har den styrke og kraft. Men når en del av den er knyttet til verden, og mange ligger under for begjærlighet, som Gud avskyr, kan han bare utrette lite for dem. Vantro og synd utelukker dem fra Gud. Vi er så svake at vi ikke kan tåle stor åndelig medgang, for at vi ikke selv skal ta til oss æren og regne vår egen godhet og rettferdighet som årsak til Guds åpenbare velsignelse, når det alt sammen skyldes vår medlidende himmelske fars barmhjertighet og ikke noe godt hos oss selv.
Jeg så at årsaken til at Gud ikke i en fullere grad hørte sine tjeneres bønner for de syke blant oss, var den at han ikke kunne bli æret ved dette så lenge de overtrådte helselovene. Jeg så også at han hadde til hensikt at helsereformen og helseanstalten skal berede veien for at troens bønn kan bli besvart i fullt mål. Tro og gode gjerninger bør gå hånd i hånd for at de lidende blant oss kan få lindring og for at de skal bli beredt til å herliggjøre Gud her og oppnå frelse ved Kristi komme. Gud forby at disse lidende noen gang skulle bli skuffet og bedrøvet når de finner at de ledende på sanatoriet bare arbeider ut fra et verdslig standpunkt i stedet for at de til de hygieniske behandlingene skulle føye de velsignelser og de dyder og krefter som følger med hjelpende fedre og mødre i Israel.
La ingen få den tanke at sanatoriet er stedet der de skal komme for å bli helbredet ved troens bønn. Det er stedet der man finner lindring for sykdom ved behandling, ved riktige livsvaner og ved å lære hvordan en skal unngå sykdom. Men dersom det er et sted under himmelen der det fremfor noe annet sted bør sendes opp lindrende, medfølende bønn av gudhengivne troens menn og kvinner, er det ved en slik institusjon. De som behandler de syke, bør utføre sin viktige gjerning i forvissningen om at Guds velsignelse vil følge de midler han i nåde har fått i stand, og som han i sin barmhjertighet har gjort oss som et folk oppmerksomme på, som f. eks. frisk luft, renslighet, en helsemessig kost, passende tider til arbeid og hvile og bruken av vann. -- 1867, bind 1, side 561.