Kjære søster M!
Da Herren åpenbarte din sak for meg, ble jeg vist mange år tilbake i tiden, da du kom til troen på Kristi nære komme. Du lengtet etter og elsket hans åpenbarelse. . . .
Jeg så at du kjempet med fattigdom mens du søkte å underholde deg selv og dine barn. Ofte visste du ikke hva du skulle gjøre. Fremtiden så mørk og usikker ut. I din nød ropte du til Herren. Han trøstet deg og hjalp deg, og håpets lyse stråler skinte omkring deg. Hvor kostelig Gud var for deg i slike stunder, hvor oppløftende hans trøsterike kjærlighet! Du følte at du hadde en dyrebar skatt som ventet på deg i himmelen. Når du betraktet den lønn Guds prøvede barn skal få, hvilken trøst det da var å føle at du kunne påberope deg ham som din far! . . .
Min oppmerksomhet ble ledet hen til ditt ønske om å eie midler. Ditt hjertes tanke var: «Å, om jeg bare kunne få midler, så skulle jeg ikke ødsle dem bort. Jeg ville være et eksempel for dem som er smålige og gjerrige. Jeg ville vise dem den store velsignelsen en kan oppnå når en gjør godt.» Din sjel hadde avsky for begjær. Når du har sett at de som har overflod av denne verdens gods, lukker sine hjerter for ropet fra de trengende, har du sagt: «Gud vil hjemsøke dem. Han vil gi dem etter deres gjerninger.» Når du har sett de rike gå frem i sin stolthet, med hjertene knyttet sammen av egoisme som av jernbånd, har du følt at de var fattigere enn du var, enda du led savn og mangel. Når du har sett at disse pengestolte menn opptrådte overlegent, fordi penger er makt, har du hatt medynk med dem. Ikke i noe tilfelle ville du ha latt deg påvirke til å bytte rolle med dem. Men du ønsket midler for at du måtte kunne bruke dem på en måte som ville være en irettesettelse for de begjærlige.
Prøvd med velstand
Herren sa til den engelen som til nå hadde hjulpet deg: «Jeg har prøvd henne med fattigdom og trengsel, og hun har ikke gått vekk fra meg og har ikke satt seg opp imot meg. Jeg vil nå prøve henne med velstand. Jeg vil vise henne en side av det menneskelige hjerte som hun ikke kjenner. Jeg vil vise henne at penger er den farligste fiende hun noen gang har møtt. Jeg vil åpenbare rikdommens bedrag for henne og vise at den er en snare endog for dem som føler at de er sikre mot egoisme og uimottakelige for opphøyelse og overdådighet, stolthet og trang til menneskeros.»
Dernest ble det vist meg at det ble åpnet en utvei for deg til å forbedre dine forhold i livet og til endelig å samle deg de midler som du hadde tenkt du skulle bruke med klokskap og til Guds ære. Hvor engstelig din tjenende engel våket over den nye prøven for å se hvordan du ville bestå den! Da du fikk penger mellom hendene, så jeg at du gradvis og nesten umerkelig skilte deg fra Gud. De midlene som ble betrodd deg, brukte du til ditt eget behag, til å omgi deg med dette livets goder. Jeg så at englene betraktet deg med inderlig bedrøvelse, med øynene halvt bortvendt, uvillige til å forlate deg. Men du oppfattet ikke deres nærvær, og din handlemåte ble fortsatt uten hensyn til din englevakt. ....
Da du hadde medgang, gjennomførte du ikke de beslutningene du hadde tatt i motgangens tid. Rikdommens bedrag førte deg bort fra dine forsetter. Du fikk større bekymringer. Din innflytelse ble større. Når de trengende fant lindring for lidelse, opphøyet de deg, og du lærte deg til å elske ros fra stakkars dødelige menneskers lepper. Du oppholdt deg i en populær by og anså det for nødvendig av hensyn til ditt yrke og for å opprettholde din innflytelse, at dine omgivelser noenlunne svarte til din forretning. Men du gikk for vidt. I altfor høy grad lot du deg lede av andres meninger og dømmekraft. Du brukte midlene unødvendig bare for å tilfredsstille øynenes lyst og livets stolthet. Du glemte at det var Herrens penger du hadde mellom hendene. Når du ga ut pengemidler som bare ville oppelske forfengelighet, tenkte du ikke på at engelen som skriver ned, har en beretning som du kommer til å skamme deg over når du møter den igjen. Idet engelen pekte på deg, sa han: «Du priste deg selv, men du opphøyde ikke Gud.» Til og .med roste du deg av den kjensgjerning at det sto i din makt å kjøpe disse ting...
En tid full av farer
Din tro og enfoldige tillit til Gud begynte å avta så snart du fikk pengemidler i hånden. Du forlot ikke Gud med en gang. Frafallet skjedde gradvis. Du holdt opp med andaktene morgen og kveld fordi det ikke alltid passet så godt. Din sønns hustru påførte deg prøver av en særegen og ergrende art, som i høy grad gjorde sitt til at du ikke fortsatte familieandaktene. Ditt hus ble et hus uten bønn. Din forretning fikk din første plass. Herren og hans sannhet ble stilt i annen rekke. Se tilbake på tiden for din tidligere erfaring. Ville slike prøvelser den gang ha hindret deg i å holde familiebønn?
Ved å forsømme å be høyt mistet du her i ditt eget hjem en innflytelse som du kunne ha beholdt. Det var din plikt å anerkjenne Gud i din familie, uten hensyn til følgene. Du burde ha sendt opp dine bønner til Gud morgen og kveld. Du burde ha vært som en prest i familien og bekjent dine synder og dine barns synder. Hadde du vært trofast, ville Gud, som har vært din veileder, ikke ha overlatt deg til din egen visdom.
Du har unødig brukt penger til stas. Ofte har du følt deg dypt bedrøvet over en slik synd hos andre. Og mens du brukte penger på den måten, bedro du Gud. Da sa Herren: «Jeg vil atspre. Til en viss tid vil jeg tillate henne å følge den veien hun selv velger. Jeg vil forblinde dømmekraften og ta bort klokskapen. Jeg vil vise henne at hennes styrke er svakhet og hennes visdom dårskap- Jeg vil ydmyke henne og åpne hennes øyne så hun får se hvor langt hun har gått bort fra meg. Hvis hun da ikke vil vende seg til meg av hele sitt hjerte og anerkjenne meg på alle sine veier, skal min hånd atspre, og morens og barnas stolthet skal bli nedbøyd og fattigdom igjen bli deres lodd. Mitt navn skal bli opphøyet. Menneskets stolthet skal bli bøyd og deres hovmod bli ydmyket.» . . .
l din tidligere erfaring ga Herren deg talenter i form av innflytelse. Men han ga deg ikke pengemidlenes talenter og ventet derfor ikke at du i din fattigdom skulle gi noe du ikke hadde å gi. På samme måte som enken ga du det du kunne, enda du, hvis du hadde tatt dine egne forhold i betraktning, ville ha følt deg unnskyldt selv om du ikke engang hadde gjort så mye som du gjorde. Under din sykdom krevde ikke Gud den aktive energien som sykdommen hadde tatt fra deg. Enda du var hindret, hva din innflytelse og dine midler angikk, godkjente Gud dine anstrengelser for å gjøre det gode og for å fremme hans sak i overensstemmelse med det du hadde, og ikke i overensstemmelse med det du ikke hadde. Herren forsmår ikke det mest beskjedne offer som blir gitt villig og oppriktig.
Du har et brennende temperament. Alvor i en god sak er rosverdig. l dine tidligere prøvelser og forviklinger oppnådde du en erfaring som andre skulle ha fordel av. Du var nidkjær i din tjeneste for Gud. Du fant glede i å fremholde bevisene for vårt standpunkt for slike som ikke tror den nærværende sannhet. Du kunne tale med overbevisning, for disse tingene .var en virkelighet for deg. Sannheten var en del av ditt vesen, og de som hørte på dine alvorlige formaninger, tvilte ikke på din oppriktighet, men var overbevist om at det virkelig var slik.
Ved Guds forsyn er din innflytelse blitt økt, og dessuten har Gud funnet det riktig å prøve deg ved å gi deg talenter i form av pengemidler. På den måten er det lagt et dobbelt ansvar på deg. Da dine forhold i livet begynte å bedres, sa du: «Så snart jeg får meg et hjem, vil jeg gi gaver til Guds sak.» Men da du hadde fått et hjem, så du så mange forbedringer som burde bli gjort for å få alt omkring deg bekvemt og behagelig, at du glemte Herren og hans krav til deg og var mindre villig til å hjelpe Guds sak enn du var i fattigdommens og trengselens dager.
Du søkte vennskap med verden og kom lenger og lenger vekk fra Gud. Du glemte Kristi formaning: «Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!.» Luk. 21, 34. «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» 1 Kor. 10,12.
l kristenlivet er det tre feltrop som vi må gi akt på hvis vi ikke vil at Satan skal overliste oss. Det er disse: Våk, be, arbeid. Bønn og årvåkenhet er nødvendig om vi skal ha fremgang i det guddommelige liv. Aldri har det vært en mer betydningsfull tid i ditt liv enn den som er nå. Det eneste trygge for deg er at du lever som en vekter. Våk og be alltid. Å, hvilket vern dette er mot å gi etter for fristelse og falle i verdens snarer! Hvor alvorlig du burde ha vært i virksomhet i de siste årene mens din innflytelse var så vidtrekkende!
Kjære søster, menneskenes ros og den smiger som er alminnelig i verden, har hatt en større innflytelse på deg enn du har vært oppmerksom på. Du har ikke gjort bruk av dine talenter, ikke lånt dem ut til pengevekslerne. Av naturen er du kjærlig og edel modig. Disse karaktertrekkene har i en viss grad vært brukt, men ikke så mye som Gud krever. Det er ikke nok bare og ha disse ypperlige gaver. Gud krever at de stadig skal bli holdt i virksomhet. For gjennom. dem velsigner han slike som trenger til hjelp, og fremmer sitt verk til frelse for mennesker. ...
Anledning til å vende tilbake
Til deg, min søster, er betrodd de talenter pengene og innflytelsen innebærer, og ditt ansvar er stort. Du bør gå frem varsomt og i Guds frykt. Din visdom er svak, men visdommen fra det høye er sterk. Herren har til hensikt å opplyse ditt mørke og på ny gi deg et glimt av den himmelske skatten, for at du kan få en viss forståelse av den forholdsvise verdi av begge verdener, og så overlate til deg å velge mellom denne verden og den evige arvelodd. Jeg så at det ennå var anledning for deg til å vende tilbake til folden. Jesus har gjenløst deg med sitt eget blod, og han krever at du bruker dine talenter i hans tjeneste. Du er ikke blitt forherdet mot innflytelsen av den Hellige Ånd. Når Guds sannhet blir fremholdt, finner den gjenklang i ditt hjerte. . . .
Min kjære søster, Herren har vært svært nådig mot deg og din familie. Du har plikt overfor din himmelske Far til å prise og herliggjøre hans hellige navn på jorden. Skal du fortsatt kunne bli i hans kjærlighet, bør du stadig arbeide for å få et ydmykt sinn og den saktmodige, stille ånd som er svært kostelig i Guds øyne. Din styrke i Gud vil øke når du helliger alt til ham, slik at du med overbevisning kan si: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?» «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom. 8. 35. 38. 39.