Det er blitt åpenbart for meg at vi lever under de siste dagers farer. Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Uttrykket de fleste [eller mange, som det står i den engelske bibel], peker til dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere. De blir påvirket av den rådende ugudelighet og går bort fra Gud. Men det er ikke nødvendig at de slik skulle la seg påvirke. Årsaken til denne avvikelsen er at de ikke er uberørt av denne urettferdighet. Det faktum at deres kjærlighet til Gud blir kald fordi urettferdigheten tar overhånd, viser at de på en eller annen måte har del i denne urettferdigheten, for ellers ville den ikke virke på deres kjærlighet til Gud og på deres nidkjærhet og varme for hans sak.
Et fryktelig bilde av tilstanden i verden er blitt fremstilt for meg. Umoral finnes i overflod overalt. Moralsk utsvevelse er den særegne synd i denne tidsalder. Aldri har lasten løftet sitt vanskapte hode med en slik frekkhet som nå. Folk ser ut til å være lammet, og de som elsker dyd og sann godhet, holder nesten på å miste motet på grunn av dens frekkhet, styrke og utbredelse. Lovløsheten, som er mangfoldig, innskrenker seg ikke bare til den vantro og spotteren. Gid det var tilfellet! Men slik er det ikke. Mange menn og kvinner som bekjenner seg til Kristi religion, er skyldige. Endog noen som bekjenner seg til å vente på hans åpenbarelse, er like lite forberedt på denne begivenheten som Satan selv. De renser seg ikke fra sin besmittelse. De har tjent lysten så lenge at det er naturlig for deres tanker å være urene, og deres. fantasi er fordervet. Det er likså umulig å lede deres sinn til å dvele ved rene og hellige ting som det ville være å snu strømmen i Niagara og sende dens vannmasser opp over fallene.
Unge og barn, både gutter og piker, gir seg over til selvbesmittelse og øver denne avskyelige sjels- og kroppsødeleggende last. Mange som bekjenner seg til å være kristne, er på grunn av denne vanen blitt så ufølsomme at deres moralske sans ikke kan bli vekket så de kan forstå at den er synd, og at den, hvis den blir fortsatt, absolutt vil føre til fullstendig ruin både for legeme og sinn. Mennesket, det edleste vesen på jord, dannet i Guds bilde, forvandler seg selv til et dyr! Det gjør seg selv ufint og fordervet. Enhver kristen må lære å temme sine lidenskaper og la seg beherske av prinsipper. Gjør han ikke det, er han uverdig til kristennavnet.
Noen som fører en høy bekjennelse, forstår ikke hvor syndig selvbesmittelse er og fatter ikke dens visse følger. Lenge grunnfestede vaner har forblindet deres forstand. De innser ikke det uhyre syndige ved denne nedverdigende synd, som avkrefter organismen og ødelegger hjernens nervekraft. Det moralske prinsipp er overmåte svakt når det kommer i konflikt med en grunnfestet vane. Høytidelige budskaper fra himmelen kan ikke gjøre sterkt inntrykk på det hjerte som ikke er væpnet mot ettergivenhet for denne nedverdigende last. Hjernens følsomme nerver har mistet sin elastisitet på grunn av sykelig opphisselse for å tilfredsstille et unaturlig ønske om sanselig nytelse. Hjernens nerver, som har forbindelse med hele organismen, er det eneste middel som Herren kan meddele seg gjennom til et menneske og påvirke dets innerste liv. Alt som forstyrrer løpet av de elektriske strømmer i nerveorganismen, nedsetter styrken av de vitale krefter, og følgen er en lammelse av sinnets mottakelighet. Hvor viktig det er, i betraktning av disse fakta, at predikanter og medlemmer som bekjenner seg til gudsfrykt, står rene og uplettet av denne sjelsnedverdigende last!
Min sjel har vært nedbøyd av angst når Guds folks svake tilstand er blitt fremstilt for meg. Urettferdigheten finnes i overflod, og kjærligheten blir kald hos mange. Blant kristendomsbekjennere er det bare få som ser denne saken i det rette lys, og som har det rette herredømme over seg selv når den offentlige mening og sedvane ikke fordømmer dem. Hvor få det er som hemmer sine lidenskaper fordi de føler seg moralsk forpliktet til det, og fordi de har gudsfrykt for øye! De høyere evner hos mennesket blir trellbundet av begjær og fordervede lidenskaper.
Avstå fra urettferdighet
Noen innrømmer det onde i syndig nytelse, men vil likevel unnskylde seg med å si at de ikke kan seire. over sine lidenskaper. Det er en fryktelig innrømmelse å komme med for den som nevner Kristi navn. «Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!» 2 Tim. 2, 19. Hvor stammer da denne svakheten fra? Den kommer av at de dyriske tilbøyeligheter er blitt styrket ved bruk helt til de har fått overtaket over de høyere krefter. Menn og kvinner mangler prinsipp. De holder på å dø åndelig fordi de så lenge har ligget under for sine naturlige lyster, slik at deres kraft til å herske over seg selv synes å være forsvunnet. De lavere lidenskaper i deres natur har tatt tøylene, og det som skulle ha vært den rådende makt, er blitt tjener for en fordervet lidenskap. Sjelen blir holdt i den usleste trelldom. Sanselighet har slokket ønsket om hellighet, og den åndelige fremgang blir undergravd.
Min sjel sørger over de unge som får sin karakter dannet i denne vanskelige tid. Jeg skjelver også ved tanken på deres foreldre, for jeg har sett at de som en alminnelig regel ikke skjønner sin forpliktelse til å lære barna veien de skal gå. En retter seg etter skikk og bruk, og barna lærer snart å la seg lede av disse. De blir fordervet, mens deres ettergivende foreldre selv er ufølsomme og sover overfor faren. Bare ganske få av de unge er fri for fordervelige vaner. De blir i stor grad fritatt for kroppslig arbeid av frykt for at de skal overanstrenge seg. Foreldrene bærer selv byrder som barna deres burde bære. Overanstrengelse er hardt, men følgen av dovenskap er langt verre. Lediggang fører til at en gir seg over til fordervelige vaner. Flid virker ikke en femtedel så trettende og utmattende som selvbesmittelsens skadelige vane. Foreldre, vær forvisset om at dersom alminnelig, godt planlagt arbeid virker utmattende på deres barn, så er det noe annet utenom deres arbeid som avkrefter deres organisme og gir dem en følelse av stadig tretthet. La barna få kroppslig arbeid som kan sette deres nerver og muskler i virksomhet. Den trettheten som følger slikt arbeid, vil minske deres tilbøyelighet til å gi seg over til lastefulle vaner. Lediggang er en forbannelse. Den skaper utsvevende vaner.
Mange tilfelle er blitt fremstilt for meg, og når jeg har fått et innblikk i deres indre liv, har jeg følt meg syk og frastøtt i min sjel over den råttenskap som finnes i hjertet hos mennesker som bekjenner seg til å frykte Gud og taler om å bli bortrykt til himmelen. Jeg har ofte spurt meg selv: Hvem kan jeg stole på? Hvem er fri for urettferdighet?
Anmodninger om forbønn
Min mann og jeg var en gang til stede ved et møte der vi ble bedt om å hjelpe en bror som led sterkt av lungetuberkulose. Han var blek og avmagret. Han ba om forbønner av Guds folk. Han fortalte at hans familie var syk, og at han hadde mistet et barn. Han snakket med følelse om sin sorg og sa at han en tid hadde ventet på å kunne treffe bror og søster White. Han hadde trodd at dersom de ville be for ham, ville han bli helbredet. Etter møtet gjorde brødrene oss oppmerksom på dette tilfelle. De sa at menigheten hadde gitt dem støtte, at mannens hustru var syk, og at hans barn var avgått ved døden. Brødrene hadde vært samlet i hans hus og holdt forbønn for den plagede familien. Vi var svært trette. Byrden av arbeidet under møtene hvilte på oss, og vi ville gjerne bli fritatt.
Jeg hadde bestemt meg for ikke å holde forbønn for noen dersom Guds Ånd ikke ga rettledning i saken. Det var blitt åpenbart for meg at det var så mye urettferdighet endog blant dem som bekjente seg til å holde sabbaten, at jeg ikke ønsket å ta del i forbønn for slike som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Jeg ga grunnene for dette. Brødrene forsikret meg om at så vidt de visste, var han en verdig bror. Jeg vekslet noen ord med ham som hadde bedt om våre forbønner, for at han måtte bli frisk, men kunne ikke føle meg fri. Han gråt og sa at han hadde ventet på at vi skulle komme, og han følte seg forvisset om at dersom vi ba for ham, ville han få helsen tilbake. Vi sa til ham at vi ikke hadde kjennskap til hans liv, og at vi heller ville at de som kjente ham, skulle be for ham. Han bønnfalt oss så alvorlig at vi bestemte oss for å overveie saken og legge den frem for Herren den kvelden. Og dersom veien syntes å være klar, ville vi etterkomme hans anmodning.
Om kvelden bøyde vi oss i bønn og la saken frem for Herren. Vi ba om at vi måtte lære å kjenne Herrens vilje angående den syke. Det eneste vi ønsket, var at Gud måtte bli æret. Ville Herren at vi skulle be for denne plagede mannen? Vi overlot saken til Gud og gikk til ro. I en drøm ble denne mannens sak tydelig fremstilt for meg. Hans liv fra ungdommen av ble vist meg, og hvis vi ba, ville Herren ikke høre oss, for han så urettferdighet i hans hjerte. Neste morgen kom denne mannen til oss for at .vi skulle be for ham. Vi tok ham til side og fortalte ham at det gjorde oss vondt at vi var nødt til å avslå hans anmodning. Jeg fortalte ham min drøm som han innrømmet var i overensstemmelse med sannheten. Han hadde øvd selvbesmittelse helt fra sine guttedager og hadde fortsatt med denne lasten under sitt ekteskap. Men han sa han ville søke å bryte med denne vanen nå.
Denne mannen hadde en gammel, grunnfestet vane å seire over. Han var middelaldrende. Hans moralske prinsipper var så svake at de ble overvunnet når de kom i strid med en gammel, grunnfestet svakhet. De lavere lidenskaper hadde fått overtaket over den høyere natur. Jeg spurte ham ut angående helsereformen. Han sa at han ikke kunne leve etter den. Hans hustru kastet grahamsmelet ut gjennom døren dersom det kom inn i huset. Denne familien hadde fått hjelp av menigheten, og det ble holdt bønn for dem. Barnet døde, hustruen var syk, mens mannen og. faren ville overlate til oss å bringe hans sak frem for en ren og hellig Gud, for at han måtte kunne gjøre et under og gjøre ham frisk. De moralske begrepene hos denne mannen var stivnet.
Når de unge legger seg til skammelige vaner, kommer de aldri til å oppnå styrke til fullt ut og på rette mate a utvikle fysisk, intellektuell og moralsk karakter. Her var en mann som daglig nedverdiget seg selv og likevel våget å tre frem for Guds ansikt og be om en større grad av styrke, som han på en skammelig måte hadde ødslet vekk, og som han i tilfelle av at bønnen ble hørt, ville ødsle bort i sine lyster. Hvilken overbærenhet Gud har! Hvis han skulle behandle menneskene etter deres korrupte veier, hvem kunne da leve for hans øyne? Hva ville ha hendt hvis vi hadde vært mindre varsomme og hadde brakt denne mannens sak frem for Gud mens mannen øvde urettferdighet? Ville Herren ha hørt oss? Ville han ha svart? «For du er ikke en Gud som har. behag i ugudelighet; den onde får ikke bo hos deg. Overmodige far ikke stå frem for dine øyne; du hater alle dem som gjør urett.» «Hadde jeg urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre.» Sal. 5, 5.6; 66, 18.
Dette er ikke et isolert tilfelle. Ikke engang ekteskapsforholdet var nok til å bevare denne mannen fra de fordervelige vaner han hadde ligget under for fra ungdommen av. Jeg skulle ønske jeg kunne være overbevist om at slike tilfelle som det Jeg har fremholdt, er sjeldne. Men jeg vet at de er vidt utbredt. Barn som blir født av foreldre som ligger under for fordervede lidenskaper, er verdiløse. Hva annet kan en vente av slike barn enn at de kommer til å synke lavere enn deres foreldre? Hva kan en vente av den oppvoksende slekt? Tusener er blottet for prinsipper. Slike mennesker overfører sine egne ynkelige, fordervede lidenskaper til sine barn. Hvilken arv! Tusener sleper av sted med sitt prinsippløse liv, besmitter sine omgivelser og forplanter sine fordervede lidenskaper ved å overføre dem til sine barn. De påtar seg ansvaret av å gi dem sin egen karakters stempel.
Jeg kommer tilbake til de kristne. Hvis alle som bekjenner seg til å lyde Guds lov, var fri for urettferdighet, ville min sjel finne lindring. Men det er de ikke. Noen som bekjenner seg til å holde alle Guds bud, er til og med skyldige i den synd som heter utukt. Hva kan jeg si for å vekke deres stivnede sanseevner? Moralske prinsipper som blir strengt etterlevd, blir sjelens eneste vern. Hvis det noen gang var en tid da kosten burde være av den enkleste sort, er det nå. Kjøttmat bør ikke settes frem for barna våre. Virkningen av den gjør sitt til å opphisse og styrke de lavere lidenskaper og har en tilbøyelighet til å lamme de moralske krefter. Kornsorter og frukt, tilberedt uten fett og i en så naturlig tilstand som mulig, bør være den maten som blir satt på bordet hos alle som sier at de forbereder seg til å bli tatt opp til himmelen. Jo mindre opphissende kosten er, desto lettere kan lidenskapene bli behersket. Vi bør ikke la oss lede av smaken uten hensyn til fysisk, intellektuell eller moralsk helse.
Fordi de er ettergivende overfor de lavere lidenskaper, vil mange lukke sine øyne for lyset. De er nemlig redde for at de kommer til å se synder som de er uvillige til å gi avkall på. Alle kan se dersom de vil. Hvis de velger mørke fremfor lys, vil det ikke gjøre deres forbrytelse mindre. Hvorfor kan ikke menn og kvinner lese og sette seg inn i disse ting som har en så avgjort betydning for deres fysiske, intellektuelle og moralske styrke? Gud har gitt dere en bolig å dra omsorg for og bevare i den beste tilstand til hans tjeneste og ære. Deres legemer er ikke deres egne. «Vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» 1 Kor. 6, 19.20. «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» 1 Kor. 3, 16. 17.