Det ble vist meg at Gud her [i forbindelse med Akans synd, Josvas bok, kap. 7] illustrerer hvordan han ser på synd blant dem som bekjenner seg til å være hans lovlydige folk. De som han på en særlig måte har hedret ved å la dem være vitner til de vidunderlige åpenbarelser av hans makt, slik som tilfellet var med det gamle Israel, og som likevel våger å sette seg ut over hans tydelige påbud, skal bli gjenstand for hans harme. Han ønsker å lære sitt folk at ulydighet og synd er umåtelig anstøtelige i hans øyne og må ikke betraktes som en bagatell Han viser. oss at når hans folk finnes å leve i synd, bør det øyeblikkelig bli tatt bestemte forholdsregler for at denne synden kan bli fjernet fra dem, slik at hans vrede ikke skal hvile over dem alle.
Men hvis disse synder blir oversett av dem som innehar ansvarsfulle stillinger, vil han holde dem ansvarlige for disse synder. I sine handlinger med sitt. folk i fortiden viser Herren hvor nødvendig det er å rense menigheten fra urettferdighet. En synder kan bre ut et mørke som vil lukke Guds lys ute fra hele forsamlingen. Når folket merker at mørket faller over dem, og de ikke vet noe om årsaken, bør de.søke Gud alvorlig og ydmykt ransake seg selv, inntil de synder som bedrøver hans Ånd, blir funnet og fjernet.
Den fordom som er blitt reist mot oss fordi vi har irettesatt de feilene Gud har vist meg var til stede, og det rop om hardhet og strenghet som har lydt, er uberettiget. Gud pålegger oss å tale; og vi vil ikke holde oss tause. Dersom det er åpenbare synder blant hans folk, og dersom Guds tjenere stiller seg likegyldige .overfor disse synder, støtter og forsvarer de i virkeligheten synderen og er likså skyldige og vil likså sikkert bli gjenstand for Guds mishag De vil bli holdt ansvarlige for den skyldiges synder. I syner er mange tilfelle blitt fremstilt for meg, der Guds mishag er blitt pådratt ved at hans tjenere har forsømt å ta seg av de feil og synder som finnes blant dem. De som har unnskyldt disse feilene, er av folket blitt ansett for å være meget fredsommelige og kjærlige av sinnelag, bare fordi de vek tilbake fra å utføre en tydelig bibelsk plikt. Oppgaven var ikke behagelig for deres følelser. Derfor unngikk de den.
Den hatets ånd som har rådet hos noen fordi synder blant Guds folk er blitt straffet, har gjort deres sjeler blinde og bedratt, og det har gjort det umulig for dem å skjelne mellom rett og urett. De har slokker sitt eget åndelige syn. De kan være vitner til det som er galt, men de føler ikke slik som Josva følte. De ydmyker seg ikke under følelsen av at sjeler er i fare.
Guds sanne folk, som med sin ånd går opp i Herrens verk, og som har sjelers frelse liggende på sitt hjerte, vil alltid se synden i dens virkelige, syndige karakter. De vil alltid stille seg på den siden der det blir handlet trofast og åpent med de synder som så lett får overtaket over Guds folk. Særlig i det avsluttende verk, i beseglingstiden for de hundre og fire og firti tusen, som skal stå uten lyte for Guds trone, vil de føle bekymring over synden hos dem som bekjenner seg til å være Guds folk. Dette fremholder profeten med styrke når han skildrer det siste verket som er illustrert ved de mennene som hver har et mordvåpen i hånden. En av mennene var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend. «Og Herren sa til ham: Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.» Esek. 9,4.
Hvem står i Guds råd i denne tid? Er det dem som faktisk unnskylder feilgrepene blant dem som bekjenner seg til å være Guds folk, og som i sine hjerter, om ikke med sin munn, knurrer dem som vil straffe synd? Er det slike som setter seg opp mot disse og sympatiserer med dem som gjør feil? Nei, absolutt ikke. Hvis de ikke omvender seg og forlater den onde gjerningen å undertrykke dem som bærer verkets byrde, og med å støtte syndere i Sion, vil de aldri komme til å få tegnet på Guds beseglende velbehag. De kommer til å falle i de gudløses alminnelige ødeleggelse, som ble fremstilt ved det verk som ble båret frem, av de fem mennene med mordvåpen. Legg nøye merke til dette punkt: De som tar imot sannhetens rene merke, tilvirket i dem ved den Hellige Ånds kraft. fremstilt ved at mannen i linklærne setter et merke på dem, er slike som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer i menigheten. Deres kjærlighet til renhet og til Guds ære og herlighet er slik, og deres syn på syndens umåtelige syndighet er så klart at de blir fremstilt som i sjeleangst, ja, som noen som sukker og jamrer. Les det niende kapittel hos Esekiel.
Men den alminnelige utryddelsen av alle som ikke på denne måten ser den store motsetningen mellom synd og rettferdighet og ikke føler det slik som de som står i Guds råd og tar imot merket, blir fremstilt i befalingen til de fem mennene med mordvåpen: «Gå gjennom staden etter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Gamle folk, unge menn og jomfruer, spedbarn og kvinner skal I hugge ned for fote; men I må ikke røre noen av dem som tegnet er på. I skal begynne fra min helligdom.» Esek. 9, 5. 6.
En lærdom fra Akans synd
Da Akan hadde syndet, sa Gud til Josva: «Skiller I eder ikke helt av med det bannlyste, vil jeg ikke lenger være med eder.» Hvordan svarer dette til fremgangsmåten hos dem som ikke vil løfte sin røst mot synd og urett, men alltid står sammen med dem som er årsak til vanskeligheter i Israels leir med sine synder? Gud sa til Josva: «Du kan ikke stå deg mot dine fiender før I skiller eder helt av med det bannlyste.» Jos. 7, 12. 13. Han gjorde kjent den straffen som overtredelsen av hans pakt ville føre med seg.
Josva begynte nå flittig å undersøke for å finne den skyldige. Han tok Israel etter deres stammer, deretter etter deres familier, og så enkeltvis. Da ble Akan pekt ut som den skyldige. Men for at saken kunne bli klar for hele Israel, så det ikke kunne bli noen anledning for dem til å knurre og si at de uskyldige kom til å lide, gikk Josva forsiktig frem. Han visste at Akan var overtrederen og at han hadde skjult sin synd og gjort Gud harm overfor sitt folk. På en forsiktig måte formante Josva Akan til å bekjenne sin synd, for at Guds ære og rettferdighet måtte bli hevdet overfor Israel. «Da sa Josva til Akan: Min sønn! Gi Herren, Israels Gud, ære og pris og si meg hva du har gjort, dølg det ikke for meg!
Og Akan svarte Josva og sa: Det.er sant, jeg har synder mot Herren, Israels Gud; således har jeg gjort: Jeg så blant byttet en kostelig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullstang som veide femti sekel; disse ting fikk jeg lyst på og tok dem; de ligger nedgravd i jorden under mitt telt, sølvet underst. Da sendte Josva noen menn dit, og de løp til teltet; og der fant de tingene nedgravd i hans telt, sølvet underst. De tok dem ut av teltet og bar dem med seg til Josva og alle Israels barn og la dem frem for Herrens åsyn. Og Josva og hele Israel med ham tok Akan, Serahs sønn, og sølvet og kappen og gullstangen og hans søuner og døtre og hans storfe og asener og småfe og hans telt og alt det han hadde, og de førte det opp i Akor-dalen. Og Josva sa: For en ulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føre ulykke over deg! Og hele Israel stenet ham, og de oppbrente dem med ild og stenet dem.» Jos. 7, 19-25.
Herren sa til Josva at Akan ikke bare hadde tatt de tingene som han bestemt hadde pålagt dem ikke å ta, for at det ikke skulle bli lagt i bann, men han hadde stjålet, og han hadde også hyklet. Herren sa at Jeriko og hele byttet skulle brennes opp, unntatt gullet og sølvet. Det skulle tilflyte Herrens forrådshus. Seieren ved inntagelsen av Jeriko skjedde ikke ved krigføring eller ved å utsette folket for fare. Høvdingen over Herrens hær hadde ført de himmelske armeer. Krigen var Herrens. Det var han som hadde utkjempet kampen. Israels barn slo ikke et eneste slag. Seieren og æren tilhørte Herren, og byttet var hans. Han befalte at alt skulle brennes opp, unntatt gullet og sølvet, som skulle tilflyte hans forrådshus. Akan forsto godt det forbehold som var gjort, og at de skattene av gull og sølv som han hadde lyst på, var Herrens. .Han stjal fra Guds forrådshus til sin egen fordel.