De livsskildringer Bibelen inneholder, er pålitelige historier om mennesker som en gang levde. Fra Adam og ned gjennom etterfølgende slektledd til apostlenes tid har vi en klar, usminket beretning om hva som faktisk hendte, og om virkelige menneskers sanne karakter. Det har forundret mange at den inspirerte historien når den taler om gode menns liv, nevner kjensgjerninger. som setter flekk på deres moralske karakter. Vantro mennesker griper med stor tilfredshet disse synder og latterliggjør utøverne av dem. De inspirerte forfatterne fortalte ikke en løgn for å avverge at bladene i den hellige historie skulle bli tilsmusset av beretningen om menneskelige skrøpeligheter og mangler. Guds skribenter skrev det som ble diktert dem av den Hellige Ånd, og selv hadde de ikke herredømme over arbeidet. De skrev ned den bokstavelige sannhet, og barske, frastøtende fakta ble åpenbart av grunner som vår begrensede ånd ikke fullt ut kan fatte.
Et av de beste bevis for at Skriften er ekte, er at sannheten ikke blir forherliget eller syndene til hovedpersonene undertrykt. Mange vil påstå at det er en lett. sak å fortelle det som har funnet sted i et vanlig menneskeliv. Men det er et bevisst faktum at det er umulig for et menneske å gi en upartisk fortelling om en som lever samtidig med ham. Og det er nesten like vanskelig å gjengi fortellingen om et menneske eller om et folk med en karriere vi er blitt kjent med, uten at vi viker av fra den nøyaktige sannhet. Menneskesinnet er så utsatt for fordom at det er nesten umulig å behandle emnet upartisk. Enten trer vedkommendes feil frem i skarpt relieff, eller hans dyder stråler med ufordunklet glans nettopp i samme forhold som forfatterens innstilling er gunstig eller ugunstig overfor ham, Hvor upartisk historien enn måtte ha til hensikt å være, er alle kritikere enige om at det er en svært vanskelig oppgave virkelig å være upartisk.
Men guddommelig salvelse, hevet over menneskelig svakhet, forteller den enkle, nakne sannheten. Hvor mange biografier det er kommet om feilfrie kristne som i sitt daglige liv i hjemmet og i sitt menighetsforhold skinte som eksempler på ren fromhet! Ingen flekker skjemte det vakre ved deres hellighet, ingen feil er omtalt som minner oss om at det var alminnelige lerkar, utsatt for menneskers vanlige fristelser. Men hvor ganske annerledes de ville ha sett ut. hvis inspirasjonens penn hadde skrevet fortellingen om deres liv! Menneskelige skrøpeligheter ville ha blitt åpenbart, kamp mot egenkjærlighet, forblindelse og stolthet, kanskje også skjulte synder og den stadige kamp mellom ånden og kjødet;
Ikke engang bladene i private dagbøker åpenbarer forfatternes syndige handlinger. Til tider blir kampen mot det onde omtalt, men som oftest bare når retten har seiret. Men de kan inneholde en tro skildring av rosverdige handlinger og edle anstrengelser. Og dette hender til og med når forfatterens oppriktige hensikt er å føre en pålitelig dagbok over sitt liv. Det er nærmest umulig for oss mennesker å legge våre feil frem i lyset til eventuell undersøkelse av våre venner.
Hadde vår gode bibel vært skrevet av uinspirerte menn, ville den ha fremstilt et ganske annet bilde, og den ville ha vært nedslående lesning for feilende mennesker som kjemper med naturlige svakheter og en listig fiendes fristelser. Men slik som den er, har vi en riktig fortelling om de religiøse erfaringer hos fremtredende personligheter i bibelhistorien. Menn som fant behag hos Gud, og som han betrodde store ansvar, ble til tider overvunnet av fristelse og syndet, akkurat som vi i vår tid kjemper, vakler og ofte gjør feiltrinn. Men for våre nedslåtte hjerter er det oppmuntrende å vite at de ved Guds nåde kunne vinne ny styrke til igjen å heve seg opp over sin onde natur. Og med tanken på dette er vi beredt til selv å gjenoppta kampen.
Israels erfaring en advarsel
Knurringen blant det gamle Israel og deres opprørske misnøye så vel som' de mektige undergjerninger som ble utført for deres skyld samt straffen for deres avguderi og utakknemlighet er skrevet til gagn for oss. Det gamle Israels eksempel er satt som en advarsel for Guds folk, for at de må sky vantro og unngå hans vrede. Hvis hebreernes misgjerninger var blitt utelatt i den hellige beretningen, og det bare var blitt fortalt om deres dyder, ville historien om dem ikke ha kunnet bringe oss den lærdom som den nå gjør.
Vantro mennesker og de som elsker synd, unnskylder sin forbrytelse ved å henvise til synder hos menn som i gammel tid fikk myndighet av Gud. De fremholder at når disse hellige menn ga etter for fristelsen og syndet, kan man ikke undre seg over at også de kan gjøre seg skyldige i der som er galt. Ved dette antyder de at de tross alt ikke er så onde, for de har jo slike fremragende eksempler på ugudelighet foran seg.
Rettferdighetens prinsipper krevde en tro skildring av fakta til gagn for alle som noen gang kom til å lese den hellige beretning. Her har vi synlige bevis på guddommelig visdom. Det blir krevd av oss ar vi er lydige mot Guds lov, og vi blir opplyst ikke bare om straffen for ulydighet, men til hjelp og advarsel for oss har vi skildringen av Adam og Eva i paradis og av de sørgelige følgene av deres ulydighet mot Guds bud. Skildringen er fullstendig og tydelig.
Loven som ble gitt til mennesket i Eden, er omtalt sammen med den straffen de skulle få hvis de var ulydige. Så følger skildringen om fristelsen og fallet og den straffen som ble gitt våre feilende forfedre. Deres eksempel er gitt oss som en advarsel mot ulydighet for at vi kan være overbevist om at den straff synden gir, er døden, at Guds gjengjeldende rettferdighet aldri uteblir, og at han av sine skapninger krever streng aktelse for sine bud. Hvor bestemte var ikke de straffebestemmelsene som ble knyttet til loven da den ble gitt på Sinai, hvor sikker var ikke den straffen som skulle følge overtredelsen av denne loven, og hvor tydelige er ikke de tilfellene som er omtalt som bevis for den kjensgjerningen!
Tro mot sin oppgave forteller inspirasjonen oss om de synder som fikk overtaket over Noah, Lot, Moses, Abraham, David og Salomo, og om at selv Elias' sterke ånd sank under fristelsen i hans fryktelige prøve. Jonas' ulydighet og Israels avguderi er åpent omtalt. Peters fornektelse av Kristus, den skarpe striden mellom Paulus og Barnabas, profetenes og apostlenes feiltrinn og svakheter blir alt sammen lagt åpent av den Hellige Ånd, som tar vekk sløret fra det menneskelige hjerte. Der har vi liggende foran oss de troendes liv med alle deres feil og dårskaper, som skulle være til lærdom for alle etterfølgende slekter. Hvis de hadde vært uten svake sider, ville de ha vært mer enn menneskelige, og med vår syndige natur ville vi ha tvilt på om vi noen gang skulle nå frem til en slik grad av fullkommenhet. Men når vi ser hvordan de kjempet og falt, hvordan de igjen fattet mot og seiret ved Guds nåde, blir vi oppmuntret og ansport til å trenge frem over de hindringer vår degenererte natur legger i veien for oss.
Gud har alltid vært nøye med å straffe forbrytelse. Han sendte sine profeter for å advare de skyldige, fordømme deres synder og uttale dom over dem. De som spør hvorfor Gud på en så tydelig måte peker ut syndene blant sitt folk til hån for spottere og til beklagelse for de rettferdige, bør tenke over at alt sammen er skrevet til lærdom for dem for at de må unngå de onder som er omtalt, og bare etterligne rettferdigheten hos dem som tjente Herren.
Vi trenger nettopp slike lærdommer som Bibelen gir oss, for sammen med at synden blir påpekt, blir også den straffen som følger med, omtalt. Sorgen og angeren hos de skyldige, og klageropet fra den syndtyngede sjel kommer til oss fra fortiden og forteller oss at menneskene den gang som nå trengte til Guds tilgivende nåde. Det lærer oss at mens han straffer forbrytelsen, forbarmer han seg og tilgir den angrende synder.
I sitt forsyn har Herren funnet det passende å undervise og advare sitt folk på forskjellige måter. Ved direkte påbud, ved de hellige skrifter og ved Profetiens Ånd har han kunngjort sin vilje for dem. Min oppgave har vært å tale tydelig om feilene og villfarelsene blant Guds folk. At visse menneskers synder er blitt åpenbart, beviser ikke at de er verre i Herrens øyne enn mange som ikke har fått sine feiltrinn omtalt. Men jeg har sett at det ikke står til meg å velge min oppgave, men ydmykt å lyde Guds vilje. Villfarelser og uriktige handlinger i livet hos bekjennende kristne blir omtalt til lærdom for dem som var utsatt for å falle i de samme fristelser. Den enes erfaring tjener som et fyrlys til å advare andre mot de farlige skjærene.
Slik åpenbarer Bibelen Satans snarer og list, betydningen av å fullkomme en kristelig karakter samt de midler vi kan oppnå dette med. Gud antyder på den måten hva som er nødvendig for at man kan oppnå hans velsignelse. Mange er tilbøyelige til å la opprørske følelser få rom hvis deres særskilte synder blir påtalt. Ånden i den nåværende slekt sier: «Tal smigrende ord til oss.» Es. 30, 10. Men Profetiens Ånd taler bare sannhet. Ugudelighet finnes i overflod, og kjærligheten hos mange som bekjenner seg til å følge Kristus, blir kald. De er blinde for ondskapen i sine egne hjerter og føler ikke sin svake, hjelpeløse tilstand. I sin miskunnhet tar Gud dekket vekk og viser dem at det bak scenen er et øye som ser deres skjulte skyld og motivene for deres handlinger.
Synden innenfor de alminnelige kirkesamfunn er strøket over med kalk. Mange av medlemmene ligger under for de groveste laster og er gjennomsyret av urettferdighet. Babylon et falt og er blitt tilholdssted for alle slags urene og avskyelige fugler. De mest opprørende synder i denne tid finner ly under kristendommens kappe. Mange forkynner at Guds lov er avskaffet, og deres liv er i sannhet i overensstemmelse med deres tro. Hvis det ikke er en lov, er det heller ikke noen overtredelse og derfor ikke noen synd. For synd er lovbrudd.
Det kjødelige sinn er fiendtlig stemt mot Gud, og det motsetter seg hans vilje. Hvis det bare en gang kaster av seg lydighetens åk, glir det ubevisst inn i lovløshet og forbrytelse. Ugudelighet finnes i overflod blant slike som taler pent om ren og fullkommen religiøs frihet. Deres ferd er avskyelig for Herren, og de arbeider sammen med sjelefienden. Lyset fra den åpenbarte sannhet når ikke deres øyne, og hellighetens prydelse er bare som skygger for dem.
Det er forbausende å se hvilken løs grunnvoll mange bygger sine forhåpninger om himmelen på. De håner den eviges lov som om de ville trosse ham og gjøre hans ord til intet. Ikke engang Satan selv ville med sitt kjennskap til den guddommelige lov våge å holde de taler som noen lovhatende predikanter holder fra talerstolen. Men han fryder seg over deres bespottelse.
Det et blitt vist meg hva mennesket er uten kjennskap til Guds vilje. Forbrytelse og ugudelighet fyller hans liv. Men hvilken forandring det foregår i hans hjerte når Guds Ånd åpenbarer den fulle betydningen av Guds lov for ham! Lik Belsasar leser han den Allmektiges håndskrift klart og tydelig, og hans sjel blir grepet av overbevisning. Tordenen fra Guds Ord vekker ham opp av hans dvale, og han ber om barmhjertighet i Jesu navn. Og Gud lytter alltid til denne ydmyke bønn. Han sender aldri den angrende bort uten at han er trøstet.
Herren har funnet det passende å gi meg et innblikk i trangen og feiltrinnene blant hans folk. Enda det har voldt meg smerte, har jeg med troskap vist overtrederne deres feil og midler til å komme bort fra disse, i overensstemmelse med anvisningen fra Guds Ånd.
I mange tilfelle har dette egget opp tunger til bakvaskelse og skapt bitterhet mot meg hos dem jeg har arbeidet og lidd for. Men jeg har ikke veket bort fra veien av denn grunn. Gud har gitt meg min oppgave, og støttet av hans kraft har jeg utført de pinefulle plikter han har lagt på meg. Slik har Guds Ånd uttalt advarsler og straffedommer, men likevel ikke holdt tilbake det herlige løftet om barmhjertighet.
Hvis Guds folk ville anerkjenne hans handlemåte med det og ta imot hans lærdommer, ville de finne en rett vei for sine føtter og et lys til å lede dem gjennom mørke og motløshet. David lærte visdom av Guds handlemåte med ham og bøyde seg i ydmykhet under den høyestes tukt. Profeten Natans trofaste skildring av den sanne tilstanden viste David hans egne synder og hjalp ham til å legge dem vekk. Han tok i saktmodighet imot råd og ydmyket seg for Gud. Han bryter ut: «Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen.» Sal. 19,8.
Ingen grunn til fortvilelse
Angrende syndere har ingen grunn til å fortvile fordi de er blitt påminnet om sine overtredelser og advart om faren. Nettopp disse anstrengelser for deres skyld viser hvor høyt Gud elsker dem og ønsker å frelse dem. Skal de arve det evige liv, trenger de bare til å følge hans råd og gjøre hans vilje. Gud viser sitt feilende folk deres synder for at de i lyset av guddommelig sannhet må kunne se dem i all deres vederstyggelighet. Da er det deres plikt å avstå fra dem for alltid.
Gud er like mektig til å frelse fra synd i dag som han var i patriarkenes, Davids, profetenes og apostlenes tid. De mange tilfelle som det fortelles om i den bibelske historien, der Gud har fridd sitt folk ut fra deres personlige synder, bør gjøre en kristen i denne tid ivrig etter å ta imot guddommelig undervisning og nidkjær etter å fullkomme en karakter som vil kunne bestå den nøye undersøkelsen i dommen.
Bibelens historie styrker det motløse hjerte med håp om Guds barmhjertighet. Vi behøver ikke å fortvile når vi ser at andre har kjempet seg gjennom lignende fortvilte forhold som våre egne, og har falt i fristelse akkurat som vi, men har likevel gjenopprettet det tapte og er blitt velsignet av Gud. Inspirasjonens ord trøster og oppmuntrer den feilende sjel. Enda patriarkene og apostlene lå under for menneskelige svakheter, fikk de likevel ved troen et godt vitnesbyrd, kjempet sine kamper i Herrens styrke og vant herlig seier. Slik kan vi stole på kraften i det sonende offer og seire i Jesu navn. Det menneskelige er menneskelig overalt i verden, fra Adams tid og ned til den nålevende slekt. Og Guds kjærlighet er uforandret gjennom alle tider.