Det var en viktig tid for -- under og etter teltmøtet i 1874. Hadde det vært et hyggelig og rommelig hus til gudstjeneste på stedet, ville dobbelt så mange blitt vunnet som de som nå tok standpunkt for sannheten. Gud arbeider med i våre anstrengelser. Vi kan sperre veien for syndere hvis vi er forsømmelige og egenkjærlig. Det burde ha vært vist stor flid for å søke å frelse dem som ennå var i villfarelse, men likevel hadde interesse for sannheten. Det er nødvendig med en like klok ledelse i Kristi tjeneste som det er med ledelsen av hær avdelinger i en arme som beskytter folkets liv og frihet. Ikke alle klarer å arbeide på en forstandig måte for å frelse sjeler. Det er nødvendig med mye og grundig tenking. Vi må ikke gå inn i Herrens verk på måfå og vente fremgang. Herren trenger tenkende menn, menn med evner. Jesus kaller på medarbeidere, ikke på dumrianer. Gud vil ha rettenkende og intelligente menn til å utføre den store oppgaven som er nødvendig for å frelse sjeler.
Håndverkere, sakførere, kjøpmenn og menn i alle yrker og stillinger utdanner seg for å kunne bli dyktige i sitt fag. Skulle Kristi etterfølgere være mindre dyktige, og skulle de være ukyndige når det gjelder de veier og midler som skal brukes mens de bekjenner seg til å være opptatt i hans tjeneste? Den oppgaven å vinne det evige liv er høyere enn alle jordiske hensyn. Skal man kunne lede sjeler til Jesus, må man kjenne til menneskenaturen og studere menneskesinnet. Skal man vite hvordan man skal nærme seg mennesker med sannhetens store emner, er det nødvendig med omhyggelig omtanke og inderlig bønn.
Når et tydelig foredrag er holdt, er det noen ubesindige, impulsive, men likevel oppriktige sjeler som uventet tiltaler slike som ikke er med oss, og gjør den sannheten vi ønsker at de skal ta imot, frastøtende for dem. «Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.» Luk. 16, 8. Forretningsmenn og politikere legger an på å være høflige. De anstrenger seg for å være så tiltalende som mulig. De overveier hvordan de kan gjøre sitt vesen og sin opptreden slik at de kan øve den beste innflytelse over sine medmenneskers sinn. De bruker sine kunnskaper og evner på en så klok måte som mulig for at de skal oppnå sin hensikt.
Mennesker som bekjenner seg til å tro på Kristus, bærer frem en mengde skrap som sperrer veien til korset. Tross alt dette er det noen som er så dypt overbevist at de vil komme gjennom alle nedstemmende forhold og seire over enhver hindring for å vinne sannheten. Men hvis de som tror på sannheten, hadde renset sitt sinn ved å lyde den, og hvis de hadde innsett hvor viktig det er å ha en dannet opptreden i Kristi verk, kunne tyve sjeler vært frelst i stedet for en.
Nyomvendte bør oppmuntres
Når noen er blitt omvendt til sannheten, trenger de tilsyn. Hos mange predikanter ser det ut til at nidkjærheten svikter så snart deres anstrengelser viser en viss fremgang. De innser ikke at disse nyomvendte trenger til pleie -- årvåken oppmerksomhet, hjelp og oppmuntring. De bør ikke bli overlatt til seg selv og bli et bytte for Satans mektige fristelser. De trenger til å læres opp angående sine plikter, de bør bli behandlet med vennlighet og ledet fremad. De trenger til å bli besøkt og bedt for. Disse sjeler trenger den maten som blir tildelt hvert menneske i rette tid.
Ikke å undres over at noen mister motet, nøler ved veien og blir overlatt til å bli fortært av ulver. Satan er på sporet etter alle. Han sender sine redskaper ut for å føre de sjelene han har mistet, tilbake til sine rekker. Det burde være flere fedre og mødre som kunne ta disse nyfødte barna i favn og oppmuntre dem og be for dem, slik at de ikke må bli forvirret i sin tro.
Preken er bare en liten del av det arbeidet som skal gjøres for å frelse sjeler. Guds Ånd overbeviser syndere om sannheten og legger dem i menighetens armer. Predikantene kan gjøre sin del, men de kan aldri utføre det arbeid som menigheten bør gjøre. Gud krever at hans menighet skal amme opp slike som er unge i tro og erfaring, at den skal gå til dem, ikke for å prate, men for å be, for å tale slike ord som er som «epler av gull i skåler av sølv». Ord. 25, 11.
Vi trenger alle til å studere vår karakter og opptreden, slik at vi må kunne behandle forskjellige slags mennesker med skjønnsomhet, for at vi kan gjøre de beste anstrengelser for å hjelpe dem til riktig å forstå Guds Ord og til å leve et sant kristenliv. Vi bør lese Bibelen sammen med dem og lede deres sinn vekk fra timelige ting og over på evige interesser. Det er Guds barns plikt å være misjonærer for ham, og bli kjent med dem som trenger til hjelp. Dersom noen vakler under fristelse, bør man omhyggelig ta seg av vedkommendes sak og behandle den med klokskap. For hans evige interesser står på spill, og de som arbeider for ham, kan med sine ord og handlinger bli en duft av liv til liv eller av død til død.
Til tider kan det forekomme et tilfelle som bør gjøres til gjenstand for bønn. Vedkommende må bli vist sin sanne karakter, forstå sitt eget eiendommelige sinnelag og temperament og til å se sine svakheter. Han bør bli behandlet med skjønnsomhet. Hvis han kan bli påvirket, hvis hans hjerte blir rørt av dette kloke og tålmodige arbeid, kan han bli knyttet til Kristus med sterke bånd og ledet til å stole på Gud. Når et slikt arbeid blir utført, ser hele det himmelske råd på det og gleder seg, for en dyrebar sjel er blitt friet ut av Satans snare og frelst fra døden. Å, vil det ikke lønne seg å arbeide med forstand for sjelers frelse? Kristus ga sitt eget liv til pris for dem. Skal da hans etterfølgere spørre: «Skal jeg passe på min bror?» Skal vi ikke samarbeide med Mesteren? Skal vi ikke sette pris på verdien av sjeler som vår Frelser døde for?
Arbeid for barna
En del arbeid er blitt gjort for å vekke barnas interesse for saken, men det er ikke gjort nok. Våre sabbatsskoler bør bli mer interessante. De offentlige skolene har i de senere årene i høy grad forbedret sine undervisningsmetoder. Anskuelsesundervisning, bilder og veggtavler er tatt i bruk for å gjøre de vanskelige leksene mer lettforståelige for barnesinnet. Akkurat slik kan den nærværende sannhet bli forenklet og gjort overmåte interessant for barnas mottakelige sinn.
Foreldre som vi ikke kan få adgang til på annen måte, kan vi ofte nå gjennom barna. Sabbatsskolelærere kan undervise barna om sannheten, og de vil da bringe det de lærer, hjem til familiekretsen. Men få lærere synes å forstå hvor viktig denne del av arbeidet er. Den undervisningsmetoden som med så stort hell er blitt innført i de offentlige skolene, kunne med lignende resultater bli innført i sabbatsskolene og bli et middel til å lede barna til Jesus og lære dem opp i Bibelens sannhet. Dette vil kunne utrette langt mer godt enn religiøs spenning av mer følelsesmessig art, som forsvinner like fort som den kommer.
Kristi kjærlighet bør bli oppelsket. Det er nødvendig med mer tro i den oppgaven som vi mener skal utføres før Kristus kommer. Det bør bli mer selvfornektende, selvoppofrende arbeid i den riktige retning. Vi bør med omtanke og bønn overveie hvordan vi kan arbeide med størst fordel. Omhyggelige planer bør bli lagt. Vi har begavelser blant oss som både kunne uttenke planer og gjennomføre dem hvis de bare kom i virksomhet. Anstrengelser som er forstandige og godt ledet, ville bringe store resultater.
Interessante bønnemøter
Bønnemøtene burde være de mest interessante sammenkomster som blir holdt. Men de blir ofte dårlig ledet. Mange kommer til prekener, men forsømmer bønnemøter. Også her er det nødvendig med omtanke. Vi bør søke Gud om visdom, og vi bør legge planer for å lede møtene slik at de blir interessante og tiltrekkende. Folket sulter etter livsens brød. Hvis de finner det i bønnemøtet, vil de søke dit og ta imot det.
Lange, kjedelige taler og bønner passer seg ikke noen steder, og aller minst ved vitnesbyrdsmøter. De som har mot og alltid er beredt til å tale, får lov til å fortrenge de unnselige og tilbakeholdne. De mest overflatiske har i alminnelighet mest å si. Deres bønner er lange og mekaniske. De tretter englene og de mennesker som hører på dem. Bønnene våre bør være korte og liketil. De trettende bønner bør komme frem i lønnkammeret, hvis noen har slike bønner å sende opp. Slipp Guds Ånd inn i deres hjerter, så vil den feie vekk alt tørt formvesen.
Betydningen av god musikk og sang
Musikk kan være en stor kraft til det gode, men vi utnytter ikke denne del av gudstjenesten på den best mulige måte. Sangen foregår som regel etter innskytelse eller for å bli avpasset etter spesielle tilfelle, og til andre tider blir det overlatt til dem som synger, å tumle den igjennom. Musikken gjør da ikke den virkningen på de tilstedeværendes sinn slik den burde. Sangen bør være preget av skjønnhet, følelse og kraft. Stemmene bør løftes opp i lovsang og andakt. Ta musikkinstrumenter til hjelp der det praktisk lar seg gjøre, og la herlig harmoni stige opp til Gud som et velbehagelig offer.
Men til tider er det vanskeligere å holde disiplin blant dem som synger og få dem til å arbeide riktig, enn det er å rette på vaner med hensyn til bønn og formaning. Mange vil heller følge sin egen skikk. De setter seg mot råd og blir utålmodige under ledelse. Det er nødvendig med veloverveide planer i Guds tjeneste. Sunn fornuft er ypperlig å ha når en tilber Herren. Evnen til å tenke hør bli helliget til Kristus, og det bør finnes veier og midler til å tjene ham på beste måte. Guds menighet, som prøver å gjøre godt ved å holde seg til sannheten og å frelse sjeler, kan være en kraft i verden hvis den vil stille seg under disiplin av Herrens Ånd. Den må ikke mene at den kan arbeide likegyldig for evigheten.
Sympati og god omgangstone
Som et samfunn går vi glipp av meget på grunn av mangel på sympati og omgang med hverandre. Den som snakker om uavhengighet og lukker seg inne i seg selv, fyller ikke den plassen Gud hadde til hensikt at han skulle fylle. Vi er Guds barn, innbyrdes avhengige av hverandre med hensyn til lykke. Gud og mennesker har krav på oss. Vi må alle sammen utføre vår del her i livet. Det er den riktige utviklingen av den selskapelige trangen i vår natur som bringer oss i et sympatisk forhold til våre brødre og bringer oss lykke i våre anstrengelser for å være til velsignelse for andre. Lykken i himmelen består i det rene fellesskap mellom hellige vesener -- den harmoniske omgang med de salige engler og med de gjenløste som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Vi kan ikke være lykkelige så lenge vi går helt opp i vår interesse for oss selv. Vi bør leve her i verden for å vinne sjeler for .Frelseren. Hvis vi skader andre, skader vi oss selv. Hvis vi velsigner andre, blir vi selv velsignet, for innflytelsen av enhver god handling virker tilbake på våre egne hjerter.
Det er vår plikt å hjelpe hverandre. Det er ikke alltid vi kommer i kontakt med omgjengelige kristne, slike som er elskverdige og vennlige. Mange har ikke fått den riktige oppdragelsen. De har en skjev karakter, de er harde og knudrete og synes å være tverre i alle henseender. Når vi hjelper disse slik at de ser sine mangler og retter på dem, må vi være forsiktige så vi ikke blir utålmodige og irritert over feilene hos vår neste. Noen som bekjenner Kristus, er ubehagelige. Men det skjønne ved kristelig dyd vil forvandle dem dersom de med flid vil ta fatt på den oppgaven å tilegne seg den saktmodighet og ydmykhet som finnes hos dem som de følger, fordi de husker på at «ingen av oss lever for seg selv». Rom. 14,7. Kristi medarbeidere, hvilken opphøyet stilling!
Hvor finner vi de selvoppofrende misjonærene i disse store byene? Herren trenger arbeidere i sin vingård. Vi burde være redde for å røve fra Gud den tiden han krever av oss. Vi burde være redde for å tilbringe den i lediggang eller med å pynte legemet og bruke de kostbare timene på en dårlig måte, de timene Gud har gitt oss for at vi skulle bruke dem til bønn, til å bli fortrolig med Bibelen, og til å arbeide for våre medmenneskers vel og slik berede oss selv og dem for den store oppgaven som hviler på oss.
Mødre legger unødig arbeid på klær til pryd for seg selv og sine barn. Det er vår plikt å kle oss enkelt og å kle barna våre pent uten unyttig pynt, broderi eller stas, og å passe på at vi ikke oppelsker hos dem en slik interesse for klærne at det blir til ødeleggelse for dem, men heller søke å utvikle de kristelige dyder. Vi kan ikke bli fritatt for våre ansvar, og ikke i noe tilfelle vil vi kunne stå frem for Guds trone uten skyld, dersom vi ikke utfører den oppgaven Herren har lagt på oss.
Det er mangel på misjonærer for Gud, trofaste menn og kvinner som ikke vil trekke seg unna sitt ansvar. Forstandig arbeid vil bringe gode frukter. Det er et virkelig arbeid å utføre. Sannheten bør bli fremholdt for folket på en forsiktig måte av slike som forener saktmodighet med visdom. Vi bør ikke holde oss borte fra våre medmennesker, men komme nær til dem, for deres sjeler er likså dyrebare som våre egne. Vi kan bringe lyset inn i deres hjem, med en mild og stillferdig ånd tilskynde dem til å strebe etter det opphøyde privilegium som blir tilbudt dem, be med dem når det er passende, og vise dem at det er høyere ting for dem å oppnå. Vi bør tale varsomt med dem om de hellige sannheter for disse siste dager.
Blant vårt folk er det flere sammenkomster med sang enn med bønn. Men også disse sammenkomstene kan bli ledet på en så ærbødig og oppmuntrende måte at de vil kunne øve en god innflytelse. Men det er for mye vittighet, tom tale og prat til at disse anledninger kan være gagnlige, høyne tankene og foredle oppførselen.