Kristi sendebud har en høytidelig og viktig oppgave, som noen tar altfor lett. Mens Kristus er tjener i helligdommen der oppe, er han ved sine utsendinger også tjener for sin menighet på jorden. Han taler til folket gjennom utvalgte menn og fremmer sitt verk gjennom dem, slik som han gjorde i sine ydmykelsens dager da han vandret synlig på jorden. Enda århundrer har svunnet, har tidens forløp ikke endret hans avskjedsløfte til sine disipler: «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 20. Fra Kristi himmelfart og til i dag er menn som er blitt utpekt av Gud og har fått sin myndighet av ham, blitt lærere i troen. Kristus, den sanne hyrde, leder sitt verk med disse underhyrder som sine redskaper. Stillingen for dem som arbeider i tale og undervisning, blir derfor svært betydningsfulle. I Kristi sted formaner de menneskene til å la seg forlike med Gud.
Folket bør ikke betrakte sine predikanter bare som offentlige talere eller foredragsholdere, men som Kristi sendebud, som får sin visdom og kraft fra menighetens store guddommelige hode. Å forakte det ordet som en Kristi representant taler, eller ikke å bry seg om det, viser en uærbødighet ikke bare mot mannen, men også mot den Mesteren som sendte ham. Han er i Kristi sted, og Frelserens stemme lyder gjennom hans representant.
Forkynn Kristus
Mange av våre predikanter har gjort en stor feil når de har holdt foredrag som helt og holdent besto av argumenter. Det er sjeler som lytter til sannhetens teori, og som blir grepet av de bevisene som blir lagt frem. Hvis en del av foredraget også fremholder Kristus som verdens Frelser, vil den sæden som er sådd, kanskje spire og bære frukt til Guds ære. Men i mange foredrag blir Kristi kors ikke fremstilt for folket. Noen lytter kanskje til den siste prekenen de noen gang får høre, og noen vil aldri mer være i den stilling at sannhetens kjede kan bli fremholdt for dem og dens praktiske bruk tale til deres hjerter. Når denne gylne anledningen er mistet, er den mistet for alltid. Hvis Kristus og hans gjenløsende kjærlighet var blitt fremholdt i forbindelse med sannhetsteoriene, kunne det kanskje ha ført dem over på hans side.
Det er flere sjeler enn vi tenker oss, som lengter etter å forstå hvordan de kan komme til Kristus. Mange lytter til populære prekener fra prekestolen, men etterpå vet de like lite som før hvordan de kan finne Jesus og den freden deres sjeler søker. Predikanter som forkynner det siste nådebudskap til verden, bør huske på at Kristus skal opphøyes som en tilflukt for syndere. Mange predikanter mener at det ikke er nødvendig å forkynne omvendelse og tro ut fra et hjerte som er helt overvunnet av Guds kjærlighet. De betrakter det som avgjort at deres tilhørere fullt ut kjenner til evangeliet, og at emner av en annen art må bli fremholdt for at oppmerksomheten kan bli holdt ved like. Hvis deres tilhørere er interessert, tar de dette som et bevis på fremgang. Folk kjenner mindre til frelsesplanen og trenger mer undervisning om dette høyst viktige emne enn noe annet.
De som kommer sammen for å høre sannheten, bør vente å få gagn av det, slik som Kornelius og hans venner gjorde: «Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er deg pålagt av Herren.» Ap. gj. 10,33.
Teoretiske foredrag har sin betydning for at alle må kunne lære å kjenne lærens form og se sannhetens kjede ledd for ledd føyd sammen til et fullkomment hele. Men vi bør ikke holde noe foredrag uten at Kristus og ham korsfestet blir fremstilt som grunnvollen for evangeliet. Vi bør gjøre en praktisk bruk av de sannhetene som blir forkynt, og innprente hos tilhørerne det faktum at Kristi lære ikke er ja og nei, men ja og amen i Kristus Jesus.
Etter at sannhetens teori er blitt fremholdt, følger den vanskeligste delen av arbeidet. Folket bør ikke bli latt tilbake uten undervisning om de praktiske sannhetene som angår deres daglige liv. De må innse og føle at de er syndere og trenger til omvendelse til Gud. Det som Kristus sa, det han gjorde og det han lærte, bør bli fremholdt for folket på den mest inntrykksfulle måten.
Predikantens arbeid har bare begynt når sannheten er blitt lagt frem for folkets forstand. Kristus er vår mellommann og tjenende yppersteprest for Faderens ansikt. Johannes fikk se ham som lammet som var blitt slaktet, liksom nettopp i ferd med å utgyte sitt blod for synderens skyld. Når Guds lov blir fremholdt for synderen og viser ham hans synder i all deres gru, bør han vise til Guds lam, som bærer verdens synd. Synderen bør undervises om omvendelse til Gud og om tro på den Herre Jesus Kristus. Slik vil det arbeid Kristi representant utfører, være i overensstemmelse med det arbeid Kristus utfører i den himmelske helligdom.
Forkynn praktisk gudsfrykt
Predikanter ville kunne påvirke mange flere hjerter hvis de stanset mer opp ved emnet praktisk gudsfrykt. Når de anstrenger seg for å bringe sannheten inn på nye steder, hender det ofte at arbeidet blir nesten utelukkende teoretisk. Folk blir uvisse. De innser styrken i sannheten .og vil gjerne finne en sikker grunnvoll. Det mest gunstige tidspunkt til å trenge inn på samvittigheten med Kristi religion, er når deres følelser er påvirket. Men altfor ofte er foredragsrekken blitt avsluttet uten at det arbeid folk trengte til, er blitt gjort. Et slikt arbeid ligner altfor meget på Kains offer: Det inneholder ikke blodet av slaktofferet, som kan gjøre det velbehagelig for Gud. Kain gjorde riktig da han brakte et offer, men han utelot det som ga offeret verdi -- det sonende blodet.
Det er et sørgelig faktum at grunnen til at mange stanser så meget ved teorien og så lite ved praktisk gudsfrykt, er at Kristus ikke bor i deres hjerter. De har ikke en levende forbindelse med Gud. Mange bestemmer seg for sannheten på grunn av vekten i bevisene, men de er ikke omvendt. Det er ikke blitt holdt praktiske foredrag i forbindelse med de doktrinære emnene, slik at tilhørerne, når de ser den skjønne sammenhengen i sannheten, kunne få kjærlighet til dens guddommelige opphav og bli helliget ved lydighet. Predikantens arbeid er ikke fullført før han har vist tilhørerne hvor nødvendig det er med en karakterforvandling som stemmer med de rene prinsipper i den sannheten de har tatt imot.
Vi bør avskyen formell religion, for det er ingen frelse i den. Kristus holdt tydelige, skarpe, ransakende, praktiske taler. Hans sendebud bør følge hans eksempel i hvert foredrag. Kristus og hans Far var ett. Med glede underkastet Kristus seg alle Faderens krav. Han hadde Guds sinn. Gjenløseren var det fullkomne mønster. Jehova ble åpenbart i ham. Himmelen var skjult i menneskelighet, og menneskeligheten var innesluttet i Guds uendelige kjærlighet.
Hvis predikanter ydmykt ville sette seg ved Jesu føtter, ville de snart få en riktig forståelse av Guds karakter og også bli i stand til å undervise andre. Noen tar opp forkynnergjerningen uten å ha en dyp kjærlighet til Gud eller til sine medmennesker. Egenkjærlighet og selvnytelse vil komme til syne i deres liv. Og mens disse vanhellige, utro tjenere tjener seg selv i stedet for å mette hjorden og ta vare på sine plikter som hyrder, forgår folket av mangel på riktig undervisning.
Rett en inderlig appell
I hvert foredrag bør det rettes en inderlig appell til folket om å avstå fra sine synder og vende seg til Kristus. De synder og nytelser som er mest alminnelige i vår tid, må bli fordømt, og praktisk gudsfrykt må bli innskjerpet. Predikanten selv bør være dypt alvorlig og av hjertet føle de ord han taler, uten å kunne undertvinge sine følelser av omhu for de mennesker Kristus døde for. Om Mesteren ble det sagt: «Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg.» Sal. 69, 10. Det samme alvor bør hans representanter føle.
Et uendelig offer ble brakt for menneskene, og det er brakt forgjeves for hver sjel som ikke vil ta imot frelse. Hvor viktig det derfor er at den som fremholder sannheten, gjør det under følelsen av det ansvar som hviler på ham. Hvor ømt, medlidende og høflig han bør behandle menneskesjelene, når verdens Gjenløser har vist at han verdsetter dem så høyt! Kristus stiller dette spørsmålet: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk?» Matt. 24, 45. Jesus spør: Hvem? Og enhver som forkynner evangeliet, bør gjenta spørsmålet til sitt eget hjerte. Når han betrakter de høytidelige sannhetene, og hans sinn betrakter det bilde som er tegnet av den tro og kloke husholderen. bør han føle seg grepet i dypet av sin sjel.
Ordets gjørere
Hver enkelt har fått sin oppgave. Ingen er unnskyldt. Hver har sin del å utføre, hver etter sin evne. Og det hviler på dem som forkynner sannheten, omhyggelig og under bønn å kjenne til evnene hos dem som tar imot sannheten. Deretter kan han undervise dem og lede dem videre, skritt for skritt og la dem forstå hvilket ansvar det er som hviler på dem til å utføre den oppgaven Gud har for dem. Det bør bli fremholdt for dem gang. på gang at ingen er i stand til å motstå fristelse, å oppfylle Guds hensikt med oss og å leve en kristens liv dersom de ikke tar opp det arbeid, om det er stort eller lite, og utfører dette arbeid samvittighetsfullt og trofast. Foruten dette å gå i kirke og lytte til Guds ord, er det noe for alle å gjøre. De må følge den sannheten de hører og gjennomføre dens prinsipper i sitt daglige liv. De må stadig utføre arbeid for Kristus, ikke av egennyttige motiver, men med hans ære i tanke, han som gjorde enhver oppofrelse for å frelse dem fra undergang.
Predikantene bør inntrengende fremholde for dem som tar imot sannheten, at de må ha Kristus i sine hjem, og at de trenger nåde og visdom fra ham til å rettlede og kontrollere sine barn. En del av den oppgaven Gud har gitt dem, er å oppdra disse barna, lære dem disiplin og lede dem til å være underdanige. Predikantens vennlighet og høflighet bør komme til syne i hans behandling av barna. Han bør alltid huske på at de er små menn og kvinner, unge medlemmer av Herrens familie. De kan stå meget nær Mesteren, og han kan elske dem, og de vil kunne gjøre tjeneste for ham endog i sin unge alder, hvis de bare får den rette undervisning og rettledning. Det bedrøver Kristus å høre et hardt, strengt og hensynsløst ord som blir sagt til barna. Deres rettigheter blir ikke alltid respektert, og ofte blir de behandlet som om de hadde en personlig karakter som trenger til den rette utvikling for at den ikke skal bli forkrøplet og Guds hensikt med deres liv slå feil.
Helt fra barndommen av kjente Timoteus den Hellige Skrift, og dette kjennskapet var et vern for ham mot de onde påvirkninger som omga ham, og mot fristelsen til å la fornøyelse og egenkjærlig tilfredsstillelse gå foran plikten. Et slikt vern trenger alle barna våre, og det bør være en del av foreldrenes og predikantenes oppgave å sørge for at barna får den riktige undervisningen i Guds Ord.
Fullkommenhet i Kristus
Hvis predikanten ønsker å nyte velbehag hos sin Herre, må han arbeide trofast for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. I sin arbeidsmåte bør han ikke gi det inntrykk at det er av liten betydning om menneskene tar imot sannheten og øver sann gudsfrykt eller ikke. Men den troskap og selvoppofrelse som kommer til syne i hans liv, bør være slik at den overbeviser synderen om at evige interesser står på spill, og at hans sjel er i fare hvis han ikke lar seg påvirke av det alvorlige arbeid som blir utført for ham. De som er blitt ført ur fra villfarelse og mørke og ledet inn i sannheten og lyset, må gå gjennom store forandringer, og dersom det ikke blir prentet inn i samvittigheten hvor nødvendig der er med grundige reformer, kommer de til å ligne den mannen som så inn i speilet, Guds lov, og oppdaget manglene i sin moralske karakter, men gikk bort og glemte hvordan han var. Sinnet må være våkent for ansvarsfølelse. Ellers vil det falle tilbake i en tilstand av enda større likegyldighet enn før det ble vekket opp.
Den oppgaven Kristi sendebud har, er langt større og mer ansvarsfull enn mange drømmer om. De burde ikke på noen måte være tilfreds med fremgangen før de ved sitt alvorlige arbeid og med Guds velsignelse kan bringe ham tjenestedyktige kristne som fullt ut forstår sitt ansvar, og som vil utføre sin bestemte oppgave. Hvis slike menn og kvinner som har en sterk karakter og en så fast overbevisning at ikke noe av egoistisk art får lov å hindre dem i deres arbeid, svekke dem i deres tro eller skremme dem fra plikten, blir påvirker og undervist på rette måte, vil de kunne bli dyktige arbeidere.
Hvis predikanten har gitt dem som står under hans varetekt, den riktige undervisningen, vil arbeidet ikke gå i stå når han reiser til andre arbeidsmarker. Arbeidet er så godt gjennomført at det vil holde. Dersom de som tar imot sannheten, ikke er grundig omvendt, og det har foregått en radikal forandring i deres liv og karakter, er sjelen ikke grunnlagt på den evige klippen. Når predikantens arbeid hører opp og interessen for nyhetene er forsvunnet, blir inntrykkene snart slettet ut, sannheten mister sin kraft og sin tiltrekning, og de øver ingen hellig innflytelse. De er ikke bedre til tross for at de bekjenner seg til sannheten.
Det forundrer meg at vi ikke blir ansport til større anstrengelse i å kappes om de rettferdiges gode gjerninger, når vi foran oss har eksempler på hva menn kan bli og hva de kan utrette. Ikke alle kan fylle fremtredende stillinger, men alle kan fylle en betroet og nyttig plass og ved ivrig trofasthet utrette langt mer enn de har noen anelse om De som tar imot sannheten, bør prøve å få en klar forståelse av Skriften og en erfaringsmessig kunnskap om en levende Frelser. Forstanden bør bli utviklet og hukommelsen anstrengt. All intellektuell dovenskap er synd, og åndelig sløvhet betyr død.
Vis menneskene til Jesus
Å, om jeg behersket et språk med nok styrke til å gjøre det inntrykk jeg gjerne ville gjøre på mine arbeidere i evangeliet! Mine brødre, dere behandler livets ord. Dere arbeider med menneskesinn som hvis de ble ledet i riktig retning, ville ha mulighet for å få den høyeste utvikling. Men det er for mye fremvisning av selvet i et foredrag som blir holdt. Kristus korsfestet, Kristus oppfaren til himmelen, og Kristi gjenkomst bør slik bløtgjøre, glede og fylle sinnet hos en evangeliets forkynner, slik at han vil fremholde disse sannhetene for folket i kjærlighet og med dypt alvor. Da vil predikanten bli mistet av syne, og Kristus vil bli opphøyet. Menneskene ville få et slikt inntrykk av disse altoppslukende emner at de ville snakke om dem og prise dem i stedet for å rose predikanten, som bare er redskapet. Men dersom tilhørerne, mens de roser predikanten, har liten interesse for ordet som blir forkynt, kan han vite at sannheten ikke helliggjør hans egen sjel. Han taler ikke til sine tilhørere på en slik måte at Jesus blir æret og hans kjærlighet opphøyet.
Kristus sa: «La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen.» Matt. 5, 16. La deres lys skinne slik at æren strømmer tilbake til Gud og ikke til dere selv. Hvis æren kommer til dere, har dere god grunn til å skjelve og skamme dere. For den store hensikten er mislykket. Da er det ikke Gud som blir opphøyet, men tjeneren. La deres lys således skinne. Vær forsiktig, du Kristi tjener, hvordan du lar ditt lys skinne. Dersom det stråler mot himmelen og åpenbarer Kristi storhet, skinner det på rette måte. Er det vendt mot deg selv og stiller deg selv frem og får menneskene til å beundre deg, ville det være bedre om du hadde holdt deg ganske taus. For ditt lys skinner i en feilaktig retning.
Kristi levende representanter
Kristi tjenere, dere kan ha forbindelse med Gud dersom dere våker og ber. La deres tale være krydret med salt, og la kristelig høflighet og sann verdighet prege deres ferd. Når Guds fred rår i deres indre, vil dens kraft ikke bare styrke, men også bløtgjøre deres hjerter. Dere vil da være Kristi levende representanter. Det folk som bekjenner seg til sannheten, holder på å gå bort fra Gud. Jesus vil snart komme, og de er uforberedt. Predikanten må selv nå opp til en høyere standard, til en tro som merker seg ut ved større fasthet, en erfaring som er levende, ikke treg og forslitt som den er hos dem som bare har bekjennerens navn.
Guds Ord setter et høyt mål for dere. Vil dere ved faste og bestrebelse under bønn nå opp til den fylde og det vesen som naturlig hører med til en kristelig karakter? Dere bør gå rett frem på deres sti for at ikke den lamme skal bli ledet bort fra veien. En nøye forbindelse med Gud i deres arbeid vil gi dere den levende kraften som vekker samvittigheten og overbeviser synderen om synd og får ham til å rope: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Den befalingen Kristus ga sine disipler straks før han for opp til himmelen, var: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 19. 20. «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg.» Joh. 17, 20. Befalingen strekker seg til dem som ved hans disipler kommer til å tro på hans ord. Og alle som Gud kaller til å stå som hans sendebud, bør ta de lærdommer angående praktisk gudsfrykt, som Kristus gir i sitt ord, og undervise folk om dem.
Kristus åpnet skriftene for sine disipler. Han begynte fra Moses og profetene og underviste dem om alt angående ham, mens han på samme tid forklarte profetiene for dem. I sin forkynnelse gikk apostlene tilbake til Adams dager, førte sine tilhørere med ned gjennom den profetiske historien og endte med Kristus og ham korsfestet. De formante syndere til å omvende seg, til å forsage sine synder og vende seg til Gud. Kristi representanter i vår tid bør følge deres eksempel, og i hver preken opphøye Kristus som alt i alle.
Omvendte predikanter
Det er ikke bare i de navnkristne samfunn formvesenet griper om seg, men det øker i en foruroligende grad blant dem som bekjenner seg til å holde Guds bud og vente på Kristi nær forestående komme i himmelens skyer. Vi må ikke være trangsynte, slik at vi innskrenker de mulighetene vi har for å gjøre det gode. Men mens vi strekker vår innflytelse videre ut og utvider våre planer etter som Forsynet åpner veien, bør vi med større alvor unnfly avguderiet i verden. Mens vi anstrenger oss mer for å øke vår dyktighet, må vi gjøre tilsvarende anstrengelser for å oppnå visdom fra Gud til å fremme alle grener av hans verk etter hans anvisning og ikke ut fra et verdslig standpunkt. Vi må ikke etterligne skikkene i verden, men gjøre mest mulig ut av de hjelpemidlene Gud har gjort tilgjengelig for oss for å fremstille sannheten for folket.
Når vi som et folk lar våre gjerninger stemme overens med vår bekjennelse, skal vi få se meget mer bli utrettet enn tilfellet nå er. Når vi får menn som er likså gudhengivne som Elias og har den samme tro som han hadde, skal vi få se at Gud åpenbarer seg for oss slik som han åpenbarte seg for hellige menn i gammel tid. Når vi får menn som samtidig med at de erkjenner sine mangler, vil påkalle Gud i alvorlig tro, slik som Jakob gjorde, skal vi få se de samme følger. Kraft fra Gud skal komme til mennesker som svar på troens bønn.
Det finnes så lite tro i verden. Det er bare få som lever nær Gud. Hvordan kan vi da vente at det skal være mer kraft og at Gud vil åpenbare seg for menneskene når hans ord blir behandlet likegyldig, og når hjertene ikke blir helliget ved sannheten? Menn som ikke er halvt omvendt, som er selvtillitsfulle og selvgode, forkynner sannheten for andre. Men Gud arbeider ikke sammen med dem, for de er ikke helliget i hjerte og liv. De vandrer ikke ydmykt for Gud. Vi må få omvendte predikanter. Da skal vi få se Guds lys, og hans kraft vil støtte oss i alle våre anstrengelser.
De vekterne som fordum ble stilt på murene i Jerusalem og andre byer, innehadde en høyst ansvarsfull stilling. Sikkerheten for alle som bodde i disse byene, var avhengig av deres troskap. Når de oppdaget en fare, skulle de ikke tie dag eller natt. Det var pålagt dem at de med få øyeblikks mellomrom skulle rope til hverandre for å se om alle var våkne og at det ikke hadde hendt noe med noen av dem. Skiltvakter ble stilt opp på en og annen forhøyning for å ha oversikt over viktige stillinger som skulle passes på, og fra disse kunne man høre rop med advarsel eller oppmuntring. Ropet ble hørt fra den ene til den andre til det gikk rundt hele byen.
Disse vekterne er en fremstilling av predikantene. Av deres troskap avhenger sjelenes frelse. Husholderne over Guds hemmeligheter bør stå som vektere på Sions murer, og hvis de ser sverdet komme, må de la advarselens toner lyde. Hvis de er søvnige vektere, og deres åndelige sanser er så følelsesløse at de ikke ser og oppfatter noen fare, og folket omkommer, vil Gud kreve deres blod av vekternes hånd.
Vekternes hellige ansvar
«Og du meneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.» Esek. 33, 7. Vekterne må leve meget nær Gud om de skal høre hans ord og ta imot inntrykk fra hans Ånd, slik at folket ikke forgjeves skal se hen til dem. «Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.» Vers 8. 9. Kristi sendebud bør passe på at de ikke ved sin utroskap skal miste sine egne sjeler og sjelene til dem som hører dem.
Det ble vist meg de menighetene som i de forskjellige stater bekjenner seg til å holde Guds bud og vente på Kristi annet komme. Likegyldighet, stolthet, kjærlighet til verden samt kaldt formvesen er i en foruroligende grad fremherskende blant dem. Og disse utgjør det folket som så fort holder på å bli lik det gamle Israel, når det gjelder mangel på gudsfrykt. Mange fører en høy bekjennelse om gudsfrykt, men de eier ikke selvbeherskelse. Lyst og lidenskap har makten. Selvet inntar en fremskutt plass. Mange er vilkårlige, diktatoriske, overlegne, skrytende, stolte og vanhellige. Likevel er noen av dem predikanter som behandler hellige sannheter. Hvis de ikke omvender seg, vil deres lysestake bli flyttet vekk fra sitr sted. Frelserens forbannelse over det ufruktbare fikentreet er en preken til alle formalister og skrytende hyklere som står frem for verden med strålende blad, men uten frukt. For en irettesettelse til dem som har gudfryktighets skinn, men som ved sitt ukristelige liv fornekter dens kraft! Han som behandlet den aller største blant syndere med ømhet, han som aldri avviste sann saktmodighet og anger med forakt, hvor stor skylden enn var, uttalte skjærende fordømmelser over dem som førte en høy bekjennelse om gudsfrykt, men som i sitt liv fornektet sin tro.