Enhver som prøver å oppnå seier, har sine egne svakheter å kjempe med. Men det er så mye lettere for mennesker å se sine brødres feil enn det er å se sine egne, så de bør være langt mer påpasselige og kritiske overfor seg selv enn overfor andre.
Hvis alle medlemmene i menigheten er Guds sønner og døtre, må de gå gjennom en disiplinær prosess før de kan være lys i verden. Gud vil ikke gjøre menn og kvinner til lysbærere mens de er i mørke og er tilfreds med å være det uten å gjøre noen særlige anstrengelser for å få forbindelse med den guddommelige lyskilde. De som føler sin egen trang og vekker seg opp til den dypeste ettertanke og til den alvorligste og mest iherdige bønn og handling, vil få guddommelig hjelp. Hver enkelt har mye som han må vende seg av med, og mye han må lære. Gamle vaner og skikker må bli ristet av, og seieren kan en bare vinne ved alvorlig kamp for å rette på disse feilene og ved at en fullt ut godtar sannheten og etterlever dens prinsipper ved Guds nåde.
Jeg skulle ønske jeg kunne finne ord som ville gjøre det klart for oss alle at det eneste håpet for hver enkelt av oss er at vi har forbindelse med Gud. Vi må oppnå renhet i sjelen, vi må nøye ransake våre hjerter og overvinne gjenstridighet og egenkjærlighet. Dette vil kreve vedholdende, alvorlig bønn.
Sinnsro og selvbeherskelse
Harde og kritikksyke mennesker unnskylder seg ofte eller søker å forsvare sin mangel på kristelig høflighet med at noen av reformatorene var preget av samme ånd i sitt arbeid, og de påstår at arbeidet i vår tid krever den samme ånd. Men der er ikke tilfelle.
Et rolig sinn som en har fullstendig herredømme over, er bedre under alle forhold, selv i de mest rå omgivelser. En rasende nidkjærhet gagner ingen. Når Gud utvalgte reformatorene, var det ikke fordi de var hovmodige og lidenskapelige. Han godtok dem som de var til tross for disse karaktertrekkene. Men han ville ha lagt ti ganger større ansvar på dem hvis de hadde hatt et ydmykt sinn, og deres ånd hadde vært under herredømme av fornuften. Mens Kristi tjenere må fordømme synd og ugudelighet, urenhet og usannhet, og mens de til tider må straffe ugudelighet. hos høye som hos lave og vise dem at Guds vrede vil ramme overtrederne av hans lov, bør de likevel aldri være hovmodige eller tyranniske. De bør vise vennlighet og kjærlighet, et ønske om å frelse i stedet for å ødelegge.
Av Jehovas langmodighet kan predikanter og menighetsmedlemmer som trakter etter å bli Kristi medarbeidere, hente umiskjennelige lærdommer om overbærenhet og kjærlighet. Kristus knyttet Judas og den impulsive Peter til seg, ikke fordi Judas var begjærlig og Peter lidenskapelig, men for at de kunne lære av ham, sin store lærer, og liksom ham kunne bli uegennyttige, saktmodige og ydmyke av hjertet. Han oppdaget godt materiale i begge disse menn. Judas var dyktig på det økonomiske område og ville ha vært verdifull for menigheten hvis han hadde tilegnet seg de lærdommer Kristus ga når han straffet all egoisme, svik og begjær selv i livets små gjøremål. Denne undervisningen ble ofte gitt: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» Luk. 16, 2.
Streng rettskaffenhet
Vår Frelser søkte å innprente sine tilhørere at den som av hensyn til egen fordel ville bedra sin neste i småting, ved gunstig anledning også ville bedra i større saker. Den minste avvikelse fra streng rettskaffenhet bryter ned skrankene og forbereder hjertet til å begå større urett. Kristus lærte ved forskrift og eksempel at den strengeste ærlighet bør beherske alle våre handlinger overfor våre medmennesker. «Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre mot eder, det skal også I gjøre mot:» dem; for dette er loven og profetene.» Matt. 7, 12. Kristus skildret stadig fariseernes mangelfulle liv og irettesatte dem. De bekjente seg til å holde Guds lov, men i sine daglige handlinger øvde de urettferdighet. Fra mange enker og faderløse tok de det lille de hadde, for å tilfredsstille en begjærlig attrå etter vinning.
Judas kunne ha dratt fordel av alle disse lærdommene hvis han hadde hatt et ønske om å gjøre rett i sitt hjerte. Men hans begjærlighet overmannet ham, og pengekjærheten ble en herskende makt. Han hadde pengepungen, som inneholdt de midler som skulle brukes til å fremme Kristi oppgave, og små beløp ble tid etter annen brukt til hans eget behov. Hans egoistiske hjerte var misunnelig over Marias offer da hun brakte alabastkrukken med salve. Han irettesatte henne for hennes uforsiktighet. I stedet for å være elev ville han være lærer og undervise vår Herre om at hennes handling ikke var berettiget.
Disse to mennene hadde de samme anledninger og fordeler. Av Kristi stadige undervisning og eksempel kunne de lære å rette på sine syndige karaktertrekk. Når de hørte hans sviende irettesettelser og hans sterkt fordømmende uttrykk mot hykleri og råttenskap, kunne de se at de som ble strengt irettesatt, var gjenstand for et omhyggelig og utrettelig arbeid for at de skulle bli omvendt. Frelseren gråt over deres mørke og villfarelse. Han ynkedes over dem med en grenseløs medlidenhet og kjærlighet og uttalte til Jerusalem: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» Matt. 23,37.
Jesu overbærenhet
Peter var fort og ivrig til å handle, djerv og ubøyelig, og Kristus sa 1 ham egenskaper som kunne få stor verdi for menigheten. Han knyttet ham derfor til seg for at alt som var godt og verdifullt, kunne bli bevart, og for at han ved sin undervisning og sitt eksempel kunne mildne det harde i hans gemytt og jevne ut det knudrete i hans vesen. Dersom hjertet virkelig ble forvandlet ved guddommelig nåde, ville en ytre forandring vise seg i sann vennlighet, sympati og høflighet. Jesus var aldri kald og utilnærmelig. De som led, trengte seg titt inn på et sted der han var når han trengte avkobling og hvile. Men han hadde et vennlig blikk og et oppmuntrende ord til alle. Han var et mønster på sann høflighet. Peter fornektet sin Herre, men angret det etterpå og var dypt ydmyket over sin store synd. Og Kristus ga til kjenne at han tilga sin feilende disippel da han nedlot seg til å nevne ham ved navn etter sin oppstandelse.
Judas ga etter for Satans fristelse og forrådte sin beste venn. Peter tilegnet seg Kristi lærdommer, lot dem bli til nytte for seg og førte videre det reformasjonsverk som ble overlatt til disiplene da deres Herre for opp til det høye. Disse to mennene er en fremstilling av de to klasser mennesker Kristus knytter til seg og gir fordelene ved sin undervisning og sitt eksempel på et uegennyttig og medlidende liv for at de må kunne lære av ham. Jo mer et menneske ser på sin Frelser og lærer å kjenne ham, desto mer vil det bli likedannet med hans bilde og gjøre Kristi gjerninger. Den tidsalderen vi lever i, krever reformatorisk handling. Det sannhetslyset som skinner på oss, krever besluttsomme, handledyktige menn med en kjernesunn moral, slike som vil arbeide flittig og iherdig for å frelse enhver sjel som vil høre innbydelsen fra Guds Ånd.
Den kjærlighet som burde råde mellom menighetsmedlemmer, viker ofte plassen for kritikk og klander. Dette kommer til og med til uttrykk ved religiøse anledninger i form av krenkende bemerkninger og strenge personlige utfall. Slikt må ikke finne medhold hverken hos predikanter, menighetsforstandere eller medlemmer. Gudstjenestene bør foregå bare med Guds ære for øye. Når mennesker med sine forskjellige innstillinger blir ført sammen i menighetsforholdet, blir menigheten påvirket av dette, dersom da Guds sannhet ikke mildner og undertvinger de skarpe kantene i karakteren, og menighetens fred og harmoni vil bli ofret når man gir seg over til disse egenkjærlige, vanhellige trekkene. I sin skarpe påpasselighet for å oppdage feilene hos sine brødre forsømmer mange å undersøke sine egne hjerter og å rense sitt eget liv. Dette fører til mishag fra Guds side. De enkelte medlemmer i menigheten bør være nidkjære for sine egne sjeler og kritisk overvåke sine egne handlinger, slik at de ikke går frem av egoistiske motiver og blir en årsak til anstøt for sine svake brødre.
Gud tar menneskene som de er, med de menneskelige trekkene i deres karakter, og oppdrar dem så til tjeneste for ham, dersom de vil ta imot disiplin og lære av ham. Den rot av bitterhet, mistro, sjalusi eller endog hat, som noen menighetsmedlemmer har i sine hjerter, er Satans verk. Slike elementer har en giftig innflytelse på menigheten. «En liten surdeig syrer hele deigen.» 1 Kor. 5, 6. Den religiøse iveren som viser seg i en klappjakt på brødre, er ikke nidkjærhet med forstand. Kristus har ikke noe med et slikt vitnesbyrd å gjøre.