«Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening. » 1 Kor. 1, 10.
Enighet er styrke. Splittelse er svakhet. Når de som tror den nærværende sannhet, er forent, utøver de en sterk innflytelse. Satan forstår dette så godt. Aldri har han vært mer bestemt enn nå på å gjøre Guds sannhet virkningsløs ved å få bitterhet og splid inn blant Herrens folk.
Verden er imot oss, de populære kirkesamfunnene er imot oss, og landets lover vil snart være imot oss. Hvis det noen gang har vært en tid da Guds folk bør slutte seg sammen, så er det nå. Gud har betrodd oss de særskilte sannheter for denne tid, forat vi skal gjøre dem kjent for verden. Det siste budskap om nåde blir nå forkynt. Vi omgås menn og kvinner som går sin dom i møte. Hvor nøye vi burde følge vårt guddommelige mønster i ord og handling slik at vi ved vårt eksempel kan lede mennesker til Kristus. Hvor ivrige burde vi ikke være til å fremstille sannheten slik at andre ved å betrakte dens skjønnhet og enkelhet kan bli ledet til å ta imot den. Dersom vår karakter vitner om dens helliggjørende kraft, blir vi et stadig lys for andre -- levende brev som er kjent og lest av alle mennesker. Vi har ikke råd na til å gi Satan rom ved å nære uenighet, uoverensstemmelse og strid.
At enhet og kjærlighet måtte råde blant hans disipler, var hovedemnet i vår Frelsers siste bønn for dem like før han ble korsfestet. Selv om korsets gru sto for ham, så var det ikke seg selv han var bekymret for, men for dem som skulle bli igjen etter ham og utføre hans verk på jorden. De alvorligste prøver ventet dem, men Jesus så at den største faren de kom til å møte, var bitterhetens og uenighetens. ånd. Han ba: 1882 -- «Testimonies», V, side 236-248.
«Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet. Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden, og jeg helliger meg for dem, forat også de skal være helliget i sannhet. Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.» Joh. 17, 17-21.
Denne Kristi bønn innbefatter alle hans etterfølgere helt til tidens avslutning. Vår Frelser forutså de prøver og farer hans folk skulle gå gjennom. Han er ikke blind for den splid og uenighet som forvirrer og svekker hans menighet. Han ser på oss med en dypere interesse og en ømmere medlidenhet enn jordiske foreldre kan ha overfor et egen-sindig og lidende barn. Han byr oss å lære av ham. Han innbyr oss til å ha tillit til ham. Han ber oss om å åpne våre hjerter og ta imot hans kjærlighet. Han har forpliktet seg til å være vår hjelper.
Fast åndelig ledelse
Da Kristus for opp til himmelen, overlot han virksomheten på jorden i sine tjeneres, i underhyrdenes hender. «Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.» Ef. 4, 11-13.
Ved å sende ut sine tjenere ga vår Frelser menneskene gaver, for gjennom dem overleverer han det evige livs ord til verden. Det er dette middel Gud har bestemt til de helliges fullkomne beredelse i kunnskap og sann hellighet. Den oppgave Kristi tjenere har fått, er ikke bare den å fremholde sannheten. De skal våke over sjelene som de som skal avlegge regnskap for Gud. De skal irettesette, straffe, formane med all langmodighet og lære.
Alle som har nytt godt av Guds tjeneres virksomhet, bør, så langt de kan, forene seg med ham i arbeidet for å frelse sjeler. Dette er den oppgave alle sanne troende har fått, både predikantene og folket. De bør hele tiden ha det store mål for øyet, slik at hver enkelt søker å fylle sin plass i menigheten, og at alle samarbeider i orden, harmoni og kjærlighet.
Det er ikke noe egoistisk eller trangsynt i Kristi religion. Dens prinsipper er vidtomspennende og aggressive. Kristus fremstiller den som et klart lys, som et frelsende salt, som en forvandlende surdeig. Med iver, alvor og hengivenhet vil Guds tjenere søke å utbre kunnskap om sannheten fjern og nær. Og likevel vil de ikke forsømme å arbeide for menighetens styrke og enhet. De vil nøye våke forat uenighet og splid ikke skal få anledning til å snike seg inn.
I den senere tid har det stått fram menn iblant oss som bekjenner seg til å være Kristi tjenere, men som arbeider stikk i strid med den enhet som vår Herre opprettet i menigheten. De har originale planer og arbeidsmetoder. De vil gjerne innføre forandringer i menigheten, slike forandringer som stemmer med deres oppfatning om fremgang, og de mener at de på den måten skal nå fram til store resultater. Disse menn kunne trenge til å være elever i stedet for lærere i Kristi skole. De er alltid rastløse, og de søker alltid å utføre et eller annet stort, å gjøre noe som kan bringe dem selv ære. De trenger til å lære den nyttigste av alle lærdommer: ydmykhet og tro på Jesus. Noen våker over sine medarbeidere og søker ivrig å peke ut deres feil, mens de heller med alvor burde søke å berede sine egne sjeler for den store striden de går i møte. Frelseren byr dem: «Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. » Matt. 11, 29.
Sannhetens lærere, misjonærer, embetsmenn i menigheten, kan utføre en god gjerning for Mesteren dersom de vil rense sine sjeler i lydighet mot sannheten. Enhver levende kristen kan være en uegennyttig arbeider for Gud. Herren har gitt oss kunnskap om sin vilje forat vi må kunne bli lysbærere for andre. Dersom Kristus bor i oss, kan vi ikke la være a arbeide for ham. Det er umulig å beholde Guds velbehag og å nyte de velsignelser en Frelsers kjærlighet kan gi, og på samme tid være likegyldig når det gjelder de farer som møter dem som omkommer i sine synder. «Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt.» Joh. 15, 8.
Paulus maner til enhet og kjærlighet
Paulus maner efeserne til å bevare enhet og kjærlighet: «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og en Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. » Ef. 4, 1-6. Veiledning, bind II
Paulus formaner sine brødre at de i sitt liv må åpenbare kraften i den sannhet han hadde fremholdt for dem. Ved saktmodighet og mildhet, overbærenhet og kjærlighet skulle de være eksempler på Kristi karakter og på frelsens velsignelser. Det er bare ett legeme og en Ånd, en Herre, en tro. Som lemmer på Kristi legeme er alle troende besjelet av den samme ånd og det samme håp. Splittelser i menigheten vanærer Kristi religion overfor verden og gir sannhetens fiender anledning til å forsvare sin handlemåte. Paulus skrev ikke sin undervisning bare for menigheten på hans tid. Det var Guds hensikt at den skulle sendes ul oss. Hva gjør vi for å bevare enhet i fredens bånd?
Da den Hellige Ånd ble utgytt over den første menighet, elsket brødrene hverandre. «Idet de . . . brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten. » Ap. gj. 2, 46. 47. Disse første kristne var få i antall, uten rikdom eller ære, men de øvde likevel en mektig innflytelse. Verdens lys strålte ut fra dem. Overalt hvor deres karakter og deres lære var kjent, var de til skrekk for onde mennesker. Nettopp av denne grunn var de hatet av de ugudelige og ble forfulgt endog til døden.
Guds ideal uforandret
Idealet for hellighet er det samme i dag som det var i apostlenes dager. Hverken Guds løfter eller hans krav har mistet noe av sin kraft Men hvordan er tilstanden blant Guds bekjennende folk sammenlignet med den gamle menighet? Hvor er den Guds Ånd og kraft som den gang ledsaget forkynnelsen av evangeliet? Akk, «hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret». Klag. 4, 1.
Herren plantet sin menighet som et vintre på en fruktbar mark. Med største omhu pleiet han den, forat den skulle bære rettferdighetens frukter. Han sier: «Hva var det mer å gjøre med min vingård?» Es. 5, 4. Men dette vintreet som Gud plantet, har bøyd seg til jorden og tvunnet sine slyngtråder omkring menneskelige støtter. Grenene fra det strekker seg vidt og bredt, men det bærer frukten av et ødelagt vintre. Vingårdens herre sier: «Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode?»
Herren har gitt store velsignelser til sin menighet. Rettferdigheten krever at den bringer disse talentene tilbake med renter. Fordi de sannhetens skatter som ble overlatt i dens varetekt, er forøkt, er dens forpliktelser blitt større. Men istedenfor å gjøre bruk av disse gaver og gå fram til fullkommenhet er den kommet bort fra det den hadde oppnådd i sin tidligere erfaring. Gradvis og nesten umerkelig har forandringen i dens åndelige tilstand kommet inn. Da den begynte å søke verdens ros og vennskap, ble dens tro svekket, dens nidkjærhet slappet, og dens varme hengivenhet vek plassen for dødt formvesen. Hvert skritt i retning mot verden var et. skritt bort fra Gud. Etter hvert som stolthet og verdslig ærgjerrighet har fått innpass, er Kristi Ånd veket bort, og kappestrid, splid og trette er kommet inn og har forvirret og svekket menigheten.
Paulus skriver til sine brødre i Korint: «I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» 1 Kor. 3, 3. Det er umulig å fatte de dype åndelige sannheter i Guds Ord når sinnet blir forstyrret av avind og strid. «Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.» 1 Kor. 2, 14. Vi kan ikke fullt ut forstå eller verdsette guddommelig åpenbaring uten ved hjelp av den Hellige Ånd, ved hvem ordet ble gitt.
De som er pekt ut til å ta vare på menighetens åndelige interesser, bør være nøye med å gi et riktig eksempel og ikke gi noen anledning til misunnelse, avind eller mistanke, men de må alltid vise den samme kjærlighetens, aktelsens og høflighetens ånd som de ønsker å utvikle hos sine brødre. De bør nøye gi akt på Guds Ords lærdommer. Prøv å dempe enhver tilbøyelighet til hat eller uvennlighet, og la enhver bitter rot bli fjernet. Når det oppstår uoverensstemmelser mellom brødre, bør man nøye følge Frelserens anvisning. En bør gjøre alt som gjøres kan for å få et forlik i stand. Men dersom partene hårdnakket fortsetter å være uenige, bør de bli utelukket fra menigheten til de blir enige.
En tid til h jerteransakelse
Når det viser seg vanskeligheter i menigheten, bør hvert medlem ransake sitt eget hjerte for å undersøke om årsaken til vanskeligheten ikke ligger der inne. Åndelig hovmod, et ønske om å herske og befale, en ærgjerrig hang etter ære eller stilling, mangel på selvbeherskelse, ettergivenhet overfor lidenskap eller fordom samt ustabilitet eller mangel på dømmekraft -- ved slike ting kan menigheten bli forstyrret og dens fred ofret.
Vanskeligheter skyldes ofte sladrende mennesker som med sine hviskende vink og antydninger forgifter sinnet hos mennesker som ikke aner noe, og på den måten blir fortrolige venner skilt at. Slike urostiftere blir støttet i sin onde gjerning av de mange som står med åpne ører og onde hjerter og sier: «Rapporter, så skal vi rapportere. » (Jer. 20, 10, eng. overs.) Denne synd bør ikke tåles blant Kristi etterfølgere. Ingen kristne foreldre bør tillate at sladder blir gjentatt i familiekretsen, eller at det blir sagt fram nedsettende bemerkninger om medlemmer i menigheten.
Kristne bør betrakte det som en religiøs plikt å undertrykke misunnelsens og kappestridens ånd. De bør glede seg over brødrenes gode rykte eller fremgang, selv om det skulle se ut som at deres egen karakter eller egne gjerninger blir stilt i skyggen. Det var stoltheten og ærgjerrigheten i Satans hjerte som gjorde at han ble lukket ute fra himmelen. Disse onder har dype røtter i vår falne natur, og dersom de ikke blir tatt vekk, kommer de til å overskygge enhver god og edel egenskap og bringe fram misunnelsens og stridens giftige frukter.
Vi burde strebe etter sann godhet istedenfor etter storhet. De som har Kristi sinnelag, har beskjedne meninger om seg selv. De vil arbeide for menighetens renhet og fremgang og være villige til å gi avkall på sine egne interesser og ønsker heller enn å være årsak til splid blant brødrene. Satan søker stadig å vekke mistillit, fiendskap og hat blant Guds folk. Ofte er vi fristet til å synes at det blir gjort inngrep i våre rettigheter, selv om det slett ikke er noen virkelig grunn til å ha slike følelser. De som har kjærlighet til sitt eget jeg mer enn de har kjærlighet til Kristus og hans sak, vil stille sine egne interesser først og ty til nesten hvilken som helst utvei for å beskytte seg og opprettholde disse interesser. Når de mener at de er blitt forurettet av brødrene, vil noen til og med gå rettens vei istendenfor å følge Frelserens anvisning.
Rettssaker mellom brødre
Selv blant tilsynelatende samvittighetsfulle kristne er det mange som på grunn av stolthet og selvfølelse lar seg hindre fra å gå privat til dem de mener begår feil, slik at de der kan snakke sammen om saken i Kristi ånd og be sammen med hverandre. Strid, trette og rettssaker mellom brødre er en vanære for sannhetens sak. De som velger en slik fremgangsmåte, utsetter menigheten for å bli gjort til latter blant fiendene, og mørkets makter gleder seg. De sårer Kristus på ny og stiller ham fram til spott. Ved å ringeakte menighetens autoritet viser de ringeakt for Gud, som ga menigheten dens autoritet.
Paulus skriver til galaterne: «Gid de endog må skjære seg selv i sønder, de som oppvigler eder! For I ble kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke friheten til leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Men dersom I biter og eter hverandre, da se til at I ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 12-16.
Falske lærere hadde gitt galaterne lærdommer som var i strid med Kristi evangelium. Paulus søkte å avsløre disse villfarelser og å bøte på dem. Han hadde et sterkt ønske om at de falske lærere måtte skilles fra menigheten, men innflytelsen fra dem hadde påvirket så mange av de troende at det så ut til å være vanskelig å stille seg opp mot dem. Det var fare for at det kunne føre til strid og splittelse som kunne ødelegge menighetens åndelige interesser. Han søkte derfor å inntrykke på brødrene nødvendigheten av å søke å hjelpe hverandre i kjærlighet.
Han uttalte at alle de krav i loven som påviser vår plikt mot våre medmennesker, får sin oppfyllelse i innbyrdes kjærlighet. Han advarte dem om at dersom de ga seg over til hat og trette, delte seg i partier og bet og fortærte hverandre akkurat som dyrene, ville det føre til ulykke for dem i nutiden og til ødeleggelse i fremtiden. Det var bare en måte disse forferdelige onder kunne avverges på, og det var, slik som apostelen påla dem, å vandre «etter Ånden». Under stadig bønn måtte de søke veiledning fra den Hellige Ånd, en veiledning som ville føre dem til kjærlighet og enhet.
Når Satan får herredømmet
Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bli stående. Når det kommer splid blant de kristne, kommer Satan inn for å herske. Hvor ofte har det ikke lykkes ham å ødelegge freden og harmonien i en menighet! Hvilke heftige stridigheter, hvilken bitterhet og hvilket hat er ikke kommet som en følge av en ganske liten sak! Hvilke for-håpninger er ikke blitt ødelagt, og hvor mange familier er ikke blitt splittet på grunn av uoverensstemmelse og strid!
Paulus påla sine brødre å være på vakt så de ikke ved sine forsøk på å rette på andres feil selv skulle gjøre like store synder. Han gjør dem oppmerksom på at hat, konkurranse, vrede, trette, splid, kjetteri og avind like sikkert hører til kjødets gjerninger som løsaktighet, utukt, drukkenskap og mord og at de like sikkert kommer til å lukke himmelens port for de skyldige.
Kristus sier: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet.» Mark. 9, 42. Hver den som ved overlagt bedrag eller ved et feilaktig eksempel leder en Kristi disippel vill, er skyldig i en stor synd. Hver den som utsetter en slik for sladder eller latterliggjørelse, håner Jesus. Vår Frelser legger merke til enhver urett som blir begått mot hans etterfølgere.
Hvilken straff fikk de som fordum ringeaktet det Gud hadde utvalt som hellig? Belsasar og hans tusen stormenn vanhelliget Jehovas gullkar og priste Babylons avguder. Men den Gud som de trosset, var vitne til den vanhellige handling. Midt under den profane lystighet så de en blodløs hånd som risset mystiske tegn på veggene i palasset. Skrekk-slagne hørte kongen og hoffmennene den høyestes tjener uttale dommen over dem.
De som finner glede i å bakvaske Kristi tjenere og uttaler usannheter om dem, bør huske på at Gud er vitne til deres handlinger. Det er ikke livløse kar som blir besmittet ved bakvaskerens berøring, men det er karakteren hos de mennesker som Kristus har kjøpt med sitt blod. Den hånden som risset tegnene på veggen i Belsasars palass, fører nøyaktig regnskap med enhver urett eller forfølgelse som blir begått mot Guds folk.
Den hellige skrift gir mange slående eksempler på Herrens nidkjære omsorg for de svakeste av hans barn. Da Israels barn gikk omkring i ørkenen, ble de som kom bak selve hovedgruppen, trette og svake. De ble overfalt og drept av de feige og grusomme amalekittene. Senere førte Israel krig mot amalekittene og overvant dem. «Og Herren sa til Moses: Skriv dette opp i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden. » 2 Mos. 17, 14. Dette påbudet ble gjentatt av Moses straks før hans død, forat hans etterfølgere ikke skulle glemme det: «Kom i hu hva Amalek gjorde mot deg på veien, da I dro ut av Egypt, hvorledes han kom mot deg på veien mens du var trett og mødig, og slo din baktropp, alle de utmattede som var blitt liggende etter; han fryktet ikke Gud. ... Da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det!» 5 Mos. 25, 17-19. Når Herren straffet et hedensk folk for deres grusomhet på en slik måte, hvordan må han da ikke betrakte dem som bekjenner seg til å være hans folk og likevel fører krig mot sine egne brødre som er trette og utslitte arbeidere i hans sak? Satan har stor makt over dem som lar seg beherske av ham. Det var yppersteprestene og de eldste -- folkets religiøse lærere -- som drev morderskaren fra domshuset til Golgata. Blant dem som i dag bekjenner seg til å følge Kristus, finnes det hjerter som er besjelt av den samme ånd som krevde at vår Frelser skulle korsfestes. De som gjør det som er ondt, bør huske at det er et vitne til alle deres handlinger, en hellig Gud som hater synd. Han skal føre alle deres gjerninger for dommen sammen med alt det som har vært skjult.
«Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse! For Kristus levde heller ikke seg selv til behag.» Rom. 15, 1-3. På samme måte som Kristus har hatt medynk med oss og hjulpet oss i vår svakhet og vår syndighet, bør også vi ha medynk med andre og hjelpe dem. Mange er overveldet av tvil, trykket av skrøpeligheter og er svake i troen og er ikke i stand til å gripe det usynlige. Men en venn som de kan se og som kommer til dem i Kristi sted, kan bli som et bindeledd som knytter deres vaklende tro til Gud. Hvilken velsignet gjerning! La ikke stolthet eller egenkjærlighet hindre oss i å gjøre det gode vi kan utrette dersom vi med et kjærlig og ømt sinn vil arbeide i Kristi navn.
Hjelp de falne til rette
«Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet! Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!» Gal. 6, 1. 2. Her har vi igjen en tydelig tilkjennegivelse av vår plikt. Hvordan kan de som bekjenner seg til å følge Kristus, være så likegyldige med disse inspirerte påminnelser?
For ikke lenge siden fikk jeg et brev som skildret et tilfelle der en bror hadde vist uforsiktighet. Skjønt dette hadde hendt for mange år siden og gjaldt en forholdsvis ubetydelig sak, som neppe fortjente at noen tenkte på den to ganger, uttalte brevets forfatterinne at det for all tid hadde tilintetgjort hennes tillit til vedkommende bror. Dersom denne søsters liv ved en undersøkelse skulle vise seg ikke å inneholde noen større feil, ville det i sannhet ha vært et under, for menneskenaturen er meget svak. Jeg har hatt og har fremdeles forbindelse med brødre og søstre som har gjort seg skyldige i alvorlige synder og som heller ikke nå ser sine synder slik som Gud ser dem. Men Herren bærer over med disse personer, og hvorfor skulle ikke også jeg gjøre det? Han vil ennå la sin Ånd virke slik på deres hjerter at synden vil vise seg for dem slik som den viste seg for Paulus: overmåte syndig. Vi vet bare lite om våre egne hjerter og har bare en liten forståelse av vår egen trang til Guds barmhjertighet. Dette er grunnen til at vi har så lite av den milde medlidenhet som Jesus viser mot oss og som vi burde åpenbare overfor hverandre. Vi bør huske på at våre brødre er svake, feilende mennesker akkurat som vi selv. Sett nå at en bror på grunn av uaktsomhet er blitt overveldet av en fristelse og i strid med sin vanlige ferd har begått en eller annen feil -- hvordan skal vi så opptre overfor ham? Av den bibelske beretningen lærer vi at menn som Gud hadde brukt til å utføre et stort og godt arbeid, begikk alvorlige synder. Herren lot ikke disse bli ustraffet, heller ikke støtte han sine tjenere bort. Når de omvendte seg, tilga han dem i nåde, åpenbarte sitt ansikt for dem og virket gjennom dem.
Arme, svake, dødelige mennesker bør tenke over hvor stor deres egen trang er til medlidenhet og overbærenhet fra Guds og fra deres brødres side. De bør være forsiktige hvordan de bedømmer og fordømmer andre. Vi bør gi akt på apostelens undervisning: «Hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Gal. 6, 1. Vi kan falle i fristelse, og vi trenger all den overbærenhet som vi oppfordres til å vise mot dem som farer vill. «Med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» Matt. 7, 1. 2.
Apostelen føyer til en advarsel som gjelder de selvrådige og selvtillitsfulle: «Dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv. ... for hver skal bære sin egen byrde.» Gal. 6, 3.5. Den som mener at han selv er sine brødre overlegen i dømmekraft og erfaring og ringeakter deres råd og advarsler, viser at han er blitt farlig forblindet. Hjertet er bedragersk. Han bør prøve sin karakter og sitt liv med det bibelske mål. Guds Ord kaster et ufeilbart lys på menneskelivets sti. Tross de mange innflytelser som melder seg for å lede sinnet vekk og forstyrre det, vil de som oppriktig søker Gud om visdom, bli ført inn på den riktige vei. Enhver må til sist stå eller falle for seg selv, ikke etter den mening de som støtter ham eller motarbeider ham, har, ikke etter noe menneskes vurdering, men i samklang med vedkommendes sanne karakter, slik den er i Guds øyne. Menigheten kan advare, råde og formane, men den kan ikke tvinge noen til å gjøre det som er rett. Den som fortsetter med å sette seg ut over Guds Ord, må bære sin egen byrde -- svare for seg selv overfor Gud og lide følgene av sine egne gjerninger.
I sitt Ord har Herren gitt oss en bestemt undervisning som ikke er til å ta feil av, forat vi, når vi lyder den, kan bevare enhet og harmoni I menigheten. Brødre og søstre, gir dere akt på disse inspirerte formaninger? Er dere bibelgranskere og Ordets gjørere? Streber dere etter å oppfylle Kristi bønn om at hans etterfølgere må være ett? «Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde, så at I enige, med en munn, kan prise Gud.» Rom. 15, 5. 6. «Bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder. » 2 Kor. 13, 11.
Guds bygning. «I er Guds akerland, Guds bygning.» 1 Kor. 3, 9. Dette bilde fremstiller den menneskelige karakter som skal påvirkes punkt for punkt. Hver dag arbeider Gud med sitt hus, med hammerslag etter hammerslag, for å fullkommengjøre bygningen slik at den kan bli et hellig tempel for ham. Mennesket skal samarbeide med Gud. Enhver arbeider må bli akkurat det Gud har til hensikt at han skal bli, og bygge sitt liv med rene, edle gjerninger, slik at hans karakter kan bli en symmetrisk bygning, et herlig tempel, æret av Gud og mennesker. Det må ikke være noen feil i bygningen, for den tilhører Herren. Hver stein må være anbrakt på en fullkommen måte slik at den kan tåle trykket som blir lagt på den. Dersom en stein er lagt på en feilaktig måte, vil det virke på hele bygningen. Til deg og til enhver annen arbeider lyder denne advarselen fra Gud: «Vær nøye med hvordan du bygger, slik at bygningen din kan tåle stormens og uværets prøve, fordi den er grunnfestet på den evige klippe. Legg steinen på sikker grunn slik at du kan være beredt på den dag når prøvelsene setter inn, og når alle skal vise seg nettopp slik som de er.»
Denne advarsel stiller Gud fram for meg som noe særlig nødvendig for din fremferd. Han elsker deg med en kjærlighet som ingen kan måle. Han elsker dine trosbrødre, og han arbeider med dem i den samme hensikt som med deg. Overfor verden skal hans menighet på jorden holde det himmelske mål, liksom et tempel bygd av levende steiner som hver enkelt gjenspeiler lys. Den skal være verdens lys, den skal være som en stad som ligger på et berg og ikke kan skjules. Den er bygd av stein som er lagt tett sammen, stein passet til etter stein, slik at de tilsammen danner en fast og solid bygning. Ikke alle steiner har samme form eller skikkelse. Noen er store, noen små, men hver enkelt har sin egen plass som den skal fylle. Og verdien av hver stein blir bestemt av det lys den gjenspeiler. Dette er Guds plan. Det er hans ønske at alle skal fylle de plasser de har fått anvist i verket for denne tid.
Vi er kommet midt opp i de siste dagers farer. Med klokskap må vi verne om hver åndelig og fysisk kraft, for alle er nødvendige for å gjøre menigheten til en bygning som skal være en fremstilling av den visdom som den store guddommelige arkitekt eier. De talentene Gud har gitt oss, er hans gaver, og de må brukes i det rette innbyrdes forhold slik at de danner et fullkomment hele. Gud gir talentene, Åndens evner. Menneskene danner karakteren. -- 1904, «Testimonies», VIII, side 173. 174.