Da Satan ble misfornøyd i himmelen, la han ikke fram sin klage for Gud og Kristus, men han gikk omkring blant englene som mente han var fullkommen, og der fremholdt han at Gud hadde begått en urett mot ham da han foretrakk Kristus fremfor ham. Følgen av denne fremstilling ble at en tredjedel av englene mistet sin uskyldighet fordi de ga ham medhold. De måtte forlate sin høye stand og sitt lykkelige hjem. Satan opphisser menneskene her på jorden til å fortsette i samme spor med avind og mistanke, slik som han begynte i himmelen. . . .
Gud har ikke gått sitt folk forbi og valt seg ut en enkelt mann her og en annen der som de eneste som skulle være verdige til å bli betrodd hans sannhet. Han gir ikke en enkelt mann nytt lys som er i strid med samfunnets grunnfestede tro. Under enhver reform har det stått fram menn som har kommet med en slik påstand. Paulus advarte menigheten på den tid og sa: «Blant eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Ap. gj. 20, 30. Den største skaden som rammer Guds folk, kommer gjennom slike som går ut fra dem og taler forvendte ting. Gjennom dem blir sannhetens vei ille omtalt.
Ingen bør være selvsikker som om Gud skulle ha gitt dem særskilt lys fremfor deres brødre. Kristus blir fremstilt som den som bor i sitt folk, og de troende som dem som er «bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden». «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med ydmykhet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og en Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. » Ef. 2, 20-22; 4, 1-6. 1885 -- «Testimonies», V, side 291-296.
Det som bror D. kaller lys, er tilsynelatende uskyldig. Det ser ikke ut som om noen kunne bli skadet av det. Men, brødre, det er Satans oppfinnelse, den kilen som han skaffer seg adgang med. Dette har vært forsøkt om og om igjen. Noen godkjenner en eller annen ny og original idé som ikke synes å være i strid med sannheten. Han snakker om den og tenker på den inntil han synes at den er vakker og betydningsfull, for Satan har makt til å frembringe et slikt falskt utseende. Til sist blir den det altoppslukende emne, det ene store punktet som alle ting skal dreie seg om. Og sannheten blir rykket opp fra hjertet.
Ikke før står det opp noen eksentriske idéer i bror D's sinn, før han begynner å miste troen og å tvile på Åndens virksomhet, slik som den har vist seg blant oss i så mange år. Han er ikke den mannen som vil hylle det han mener er nytt lys uten å dele det ut til andre. Derfor er det ikke heldig å gi ham en innflytelse som setter ham i stand til å forvirre andres sinn. Det vil være det samme som å åpne en dør som Satan vil storme inn gjennom med sine mange villfarelser for å lede tankene vekk fra betydningen av sannheten for denne tid. Brødre, som et Kristi sendebud formaner jeg dere til å være på vakt mot disse sidespørsmål som leder sinnet vekk fra sannheten. Villfarelse er aldri uskyldig. Den bringer aldri helliggjørelse, men bare forvirring og splid. Den er alltid farlig. Fienden har stor makt over et sinn som ikke er grundig rotfestet ved bønn og stadfestet ved bibelsk sannhet.
Det ligger tusen forkledde fristelser beredt for dem som har sannhetens lys, og det eneste sikre for enhver av oss er at vi ikke tar imot noen ny lære, noen ny utleggelse av Skriften uten at vi først har lagt den fram for brødre som har erfaring. Legg den fram for dem i en ydmyk, lærvillig ånd og under alvorlig bønn. Og dersom de ikke ser noe lys i den, så bøy dere for deres avgjørelse. «For hvor det er mange rådgivere, der er frelse. » Ord. 11, 14. . . .
Satans listige virksomhet
Satan er stadig i arbeid. Bare få har en forestilling om den aktivitet og list han utfolder. Guds folk må være beredt til å stå imot den listige fiende. Det er denne motstanden Satan gruer for. Han kjenner begrensningen av sin makt bedre enn vi gjør, og han vet hvor lett det er å seire over ham dersom vi møter ham og står ham imot. Ved guddommelig styrke kan de svakeste hellige mer enn stå seg mot ham og alle hans engler, og de kunne være i stand til å bevise sin overlegne makt dersom det virkelig kom til en styrkeprøve. Derfor er Satans trinn lydløse, hans bevegelser snikende og hans batterier kamuflert. Han våger ikke å vise seg åpenlyst, forat han ikke skal vekke de slumrende kreftene hos en kristen og få ham til å søke Gud i bønn. Fienden gjør seg klar til sitt siste felttog mot menigheten. Han har i den grad stilt seg selv ute av syne at mange knapt kan tro at han er til, og langt mindre kan de bli overbevist om hans forbausende aktivitet og makt. De har for en stor del glemt hans tidligere historie. Når han gjør et nytt framstøt, kjenner de ham ikke som sin fiende, den gamle slange, men de betrakter ham som en venn, som en som utfører en god gjerning. Mens de roser seg av å være selvstendige, vil de under hans bestikkende, fortryllende innflytelse følge det menneskelige hjertes verste innfall og likevel tro at Gud leder dem. Kunne deres øyne bli åpnet så de kunne oppdage sin høvding, ville de få se at de ikke tjener Gud, men ham som er fiende av all rettferdighet. De ville da innse at den selvstendighet som de roser seg av, er en av de tyngste lenker Satan kan nagle fast til deres ubalanserte sinn.
Menneskene er Satans fanger, og de er av naturen innstilt på å følge hans tilskyndelser og gjøre hans vilje. I seg selv har de ingen kraft til å gjøre virksom motstand mot ham. Bare når Kristus bor i dem ved levende tro, når han virker på deres ønsker og styrker dem med kraft fra det høye, kan de våge å gå en så fryktelig fiende i møte. Ethvert annet forsvarsmiddel er helt verdiløst. Det er bare ved Kristus Satans makt kan bli begrenset. Dette er en viktig sannhet som alle burde forstå. Satan har det travelt hvert eneste øyeblikk med å gå over jorden på kryss og tvers, der han søker hvem han kan oppsluke. Men troens alvorlige bønn vil gjøre hans kraftigste anstrengelser verdiløse. Brødre, grip derfor «troens skjold, hvormed I skal kunne slokke alle den ondes brennende piler». Ef. 6, 16.
De verste fiender vi har, er de som søker å ødelegge den innflytelsen som vekterne på Sions murer øver. Satan arbeider gjennom redskaper. Her gjør han en alvorlig anstrengelse. Han arbeider etter en bestemt plan, og hans redskaper arbeider i samråd med ham. En vantroens linje strekker seg over hele landet og står i forbindelse med Guds menighet. Dens innflytelse er blitt brukt til å undergrave tilliten til Guds Ånds verk. Dette elementet er til stede, og det virker i stillhet. Vær forsiktige så at dere ikke skal finnes blant dem som hjelper Guds og menneskenes fiende ved å utbre falske rykter og ved å øve kritikk og passiv motstand.
Ved hjelp av forføreriske midler og på kunstige måter arbeider Satan for å styrke sin autoritet og for å legge hindringer i veien for Guds folk, slik at sjeler ikke skal bli utfridd av hans makt og bli samlet under Kristi banner. Ved sitt bedrag søker han å lokke sjeler bort fra Kristus, og de som ikke er rotfestet i sannheten, vil ganske sikkert bli fanget i hans snare. Og dem som han ikke kan få ledet til å synde, vil han forfølge på samme måte som jødene forfulgte Kristus.
Satans mål er å vanære Gud, og han benytter seg av ethvert vanhellig element for å fullbyrde dette forsett. De menneskene som han gjør til sine redskaper i denne virksomheten, er forblindet og innser ikke hva de gjør før de er så sterkt innviklet i skyld at de mener det ville være unyttig å søke å komme på fote igjen. De setter alt på spill og fortsetter med å overtre helt til den bitre avslutning.
Satan håper å kunne innvikle levningen av Guds folk i den alminnelige ødeleggelse som skal komme over jorden. Etter som Kristi komme nærmer seg, vil han bli mer bestemt og avgjort i sine anstrengelser for å ødelegge dem. Det vil stå fram menn og kvinner som hevder at de har et eller annet nytt lys eller en ny åpenbaring, og tendensen i dette er å undergrave troen på de gamle landemerker. De lærdommer de kommer med, vil ikke tåle å bli prøvd med Guds Ord, men sjeler blir likevel bedratt.
Falske rykter vil bli satt i omløp, og noen vil bli fanget i denne snaren. De tror på disse ryktene og bringer dem videre, og på denne måten blir det dannet et ledd som knytter dem til erkeforføreren. Denne ånden vil ikke alltid vise seg i åpen tross mot de budskaper Gud sender, men en avgjort vantro kommer til uttrykk på mange måter. Enhver feilaktig uttalelse som kommer fram, nærer og styrker denne vantro, og på den måten blir mange sjeler ført i den feilaktige retning.
Vi kan ikke være strengt nok på vakt mot enhver form for villfarelse, for Satan søker stadig å trekke menneskene vekk fra sannheten.