Jeg føler meg tilskyndet til å vende meg til dem som er opptatt med å forkynne det siste advarselsbudskap for verden. Om de menneskene som de virker for, skal innse og ta imot sannheten eller ikke, kommer for en stor del an på den enkelte arbeider. Befalingen fra Gud lyder: «Rens eder, I som bærer Herrens kar!» Es. 52, 11. Og Paulus formaner Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren.» 1 Tim. 4, 16. Verket må begynne hos arbeideren. Han må være knyttet til Kristus, liksom grenen er forent med vintreet. «Jeg er vintreet, » sa Kristus, «I er grenene.» Joh. 15, 5. Dette betegner den aller inderligste forbindelse. Innpod den bladløse kvisten i den frodige vinstokken, så blir den til en levende gren som henter saft og næring fra vintreet. Fiber for fiber og åre for åre fester kvisten seg inntil den knoppes, blomstrer og bærer frukt. Den saftløse kvisten betegner synderen. Når vi er forent med Kristus, blir sjel knyttet til sjel, det svake og menneskelige til det hellige og guddommelige, og mennesket blir ett med Kristus.
«Uten meg kan I slett intet gjøre,» sier Kristus. Er vi som bekjenner oss til å være Kristi medarbeidere, forent med ham? Blir vi i Kristus, og er vi ett med ham? Det budskapet vi forkynner, er verdensomspennende. Det må gå ut til alle slekter og tunger og folk. Herren krever ikke at noen av oss skal gå ut med dette budskap uten at han gir oss nåde og kraft til å fremholde det for folket på en måte som svarer til dets betydning. Det store spørsmål for oss i dag er: Bringer vi dette høytidelige sannhetsbudskapet ut til verden på en måte som vitner om hvor viktig det er? Dersom arbeiderne vil gjøre Kristus til deres eneste fortrøstning, vil Herren virke med dem. Det har aldri vært hans hensikt at hans sendebud skulle arbeide uten hans nåde, blottet for hans kraft.
Kristus har utvalt oss fra verden forat vi skulle være et særskilt og hellig folk. Han «ga seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger». Tit. 2, 14. Guds arbeidere bør være bønnens menn, flittige granskere i De hellige skrifter, menn som hungrer og tørster etter rettferdighet, forat de må kunne være et lys og en kraft for andre. Vår Gud er en nidkjær Gud, og han krever at vi skal tilbe ham i ånd og sannhet, i hellig prydelse. Salmisten sier: «Hadde jeg urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre. » Sal. 66, 18. Som arbeidere må vi gi akt på våre veier. Dersom salmisten ikke kunne bli bønnhørt når det var ondt i hans hjerte, hvordan kan da menneskenes bønner bli hørt når de har ondt for øye? 1889 -- «Testimonies», V, side 591-603.
Avsky den minste tilnærmelse til det onde
Etterat tiden var utløpt i 1844, kom det fanatisme inn i adventistenes rekker. Gud ga advarselsbudskaper for å stanse det inntrengende onde. I noen tilfelle rådet det for megen fortrolighet mellom menn og kvinner. Jeg fremholdt for dem det hellige sannhetsideal vi må nå opp til og den renhet i vandel som vi må opprettholde for å vinne behag hos Gud og være uten flekk eller rynke eller noe slikt. De høytideligste trusler fra Gud ble gitt til menn og kvinner hvis tanker beveget seg på en uren bane, mens de hevdet at de sto i særlig yndest hos Gud. Men det budskapet Gud ga, ble foraktet og forkastet. De vendte seg mot meg og sa: «Mon Gud har talt ved deg alene og ikke ved oss?» De bedret ikke sine veier, og Herren tillot dem å fortsette inntil besmittelse kjennetegnet deres liv.
Selv ikke nå er vi utenfor fare. Enhver som er opptatt med å forkynne det advarende budskap for verden, kommer til å bli hardt fristet til å føre et slikt liv at det blir en fornektelse av hans tro. Det er Satans overlagte plan å gjøre arbeiderne svake i bønnen, svake i kraft og svake i innflytelse som følge av deres karaktermangler. Som arbeidere må vi stå samlet om å undertrykke og fordømme alt som i vår omgang med hverandre rommer den minste tilnærmelse til det onde. Vår tro er hellig. Vår oppgave er å forsvare Guds lovs ære, og den er ikke av en slik art at den skulle kunne lede noen ned på et lavt trinn i tanke eller oppførsel.
Det er en opphøyet plattform for oss å stå på. Vi må tro og lære sannheten slik som den er i Jesus. Hellighet i hjertet vil aldri lede til urene handlinger. Når noen som gir seg ut for å forkynne sannheten, er tilbøyelig til å være meget sammen med unge eller endog gifte kvinner, og når han fortrolig legger sin hånd på dem eller ofte samtaler med dem på en familiær måte, vær da redd for ham. Sannhetens rene prinsipper er ikke innvirket i hans sjel. Slike er ikke i Kristus, og Kristus bor ikke i dem. De trenger til en grundig omvendelse før Gud kan godkjenne deres arbeid. Sannheten, som er av himmelsk opprinnelse, nedverdiger aldri mottageren, leder ham aldri til den minste tilnærmelse til upassende fortrolighet. Tvert imot, den helliger den troende, lutrer hans smak, høyner og foredler ham og bringer ham i nær forbindelse med Jesus. Den får ham til å gi akt på apostelen Paulus' pålegg om å avstå fra den minste tilnærmelse til det som har skinn av å være ondt, forat hans «gode [ikke skal] bli spottet». Rom. 14, 16.
Dette er en sak som vi må gi akt på. Vi må være på vakt mot denne onde tids synder. Vi må stå hevet over alt som smaker av upassende fortrolighet. Gud fordømmer den. Den er forbuden grunn, som det er risikabelt å sette sine føtter på. Hvert ord og hver handling bør bidra til å høyne, lutre og foredle karakteren. Tankeløshet angående slike ting er synd. Apostelen Paulus formante Timoteus til flid og grundighet i sin tjeneste og tilskyndet ham til å tenke på det som er rent og opphøyet, forat hans fremgang måtte bli åpenbar for alle. Det samme råd er det sterk trang til blant unge menn også i denne tid. Det er av stor betydning å ta betenksomme hensyn. Dersom menneskene bare ville tenke mer og være mindre impulsive i handling, ville de ha langt større fremgang i sitt arbeid. Vi behandler emner som er av umåtelig betydning, og vi må ikke flette inn våre egne karaktermangler i vårt arbeid. Vi ønsker å være en fremstilling av Kristi karakter.
Høysinnet i tanke og handling
Vi har et stort arbeid å utføre med å høyne menneskene og vinne dem for Kristus, lede dem til å velge og alvorlig søke å bli delaktige i guddommelig natur, idet de unnflyr fordervelsen i verden, som kommer av begjær. Hver tanke, hvert ord og hver handling hos arbeiderne må være av en opphøyet natur som svarer til den hellige sannhet de fremholder.
Det hender at menn og kvinner må være mer eller mindre sammen på våre misjonsmarker. De steder der dette er tilfelle, kan de ikke være forsiktige nok. Gifte menn bør være tilbakeholdne og forsiktige, så at ikke noen med rette må kunne si noe ondt om dem. Vi lever i en tid da ugudelighet tar overhånd, og et ubehersket ord eller en upassende handling kan i høy grad skade den som viser en slik svakhet. Arbeiderne må ikke la tilbakeholdenhetens skranke falle. La ikke et eneste tilfelle inntreffe som fienden kan gjøre bruk av. Dersom de begynner å vise hengivenhet for hverandre og viser sine favoritter særlig oppmerksomhet og bruker smigrende ord, vil Gud trekke sin Ånd tilbake.
Dersom gifte menn går ut i arbeidet og overlater til sine hustruer å ta seg av barna i hjemmet, utfører hustruen og moren et like stort og betydningsfullt arbeid som mannen og faren. Mens den ene er ute på misjonsmarken, er den andre en hjemmets misjonær. Hennes bekymringer og engstelser og byrder overstiger ofte i høy grad mannens og farens. Hun har en høytidelig og viktig oppgave -- å danne barnas sinn og prege deres karakter, å oppdra dem til å gjøre nytte her nede og berede dem for det fremtidige, udødelige liv. Kan hende mannen ute på misjonsmarken blir æret av mennesker, mens hun som sliter hjemme, kanskje ikke får noen jordisk takk for sitt arbeid. Men dersom hun arbeider for familiens beste og søker å danne sine barns karakter etter det guddommelige mønster, blir hun av den skrivende engel nedtegnet som en av de største misjonærer i verden. Gud ser ikke tingene på samme måte som de ser ut i menneskets begrensede syn.
Hvor forsiktig bør ikke mannen og faren være med å holde sitt ekteskapsløfte med troskap! Hvor nøye bør han ikke våke over sin karakter, slik at han ikke hos unge piker eller endog hos gifte kvinner vekker tanker som ikke er i samsvar med den høye, hellige rettesnor -- Guds bud! Kristus viser at disse bud er overmåte vidtrekkende og endog gjelder hjertets tanker, råd og forsetter. Her er det mange forser seg. Det deres hjerter higer og trakter etter, er ikke av den rene hellige art som Gud krever. Og hvor høy deres stilling enn er, og hvilke talenter de enn måtte eie, så ser Gud likevel misgjerning hos dem og regner dem som langt mer skyldige og hjemfalne til hans vrede enn slike som har færre talenter, mindre lys og mindre innflytelse.
Unngå ros og smiger
Det gjør meg vondt når jeg ser menn bli rost, smigret og kjælt for. Gud har åpenbart den kjensgjerning for meg at noen som er gjenstand for slik oppmerksomhet, er uverdige til å ta hans navn på sine leper. Og likevel blir de hevet til skyene av skrøpelige mennesker som bare kan dømme etter det ytre. Mine brødre, gjør aldri noe vesen av arme, feilende, villfarne menn, så dere smigrer dem, hverken unge eller gamle, gifte eller ugifte. Dere kjenner ikke deres svakheter, og dere vet ikke om ikke nettopp disse oppmerksomheter og denne overstrømmende ros kanskje kan vise seg å bli deres ruin. Jeg er forskrekket over den kortsynthet og den mangel på klokskap mange åpenbarer i denne retning.
Menn som utfører Herrens oppgave og som har Kristus boende i sine hjerter, vil ikke la moralens fane bli senket, men vil alltid søke å løfte den høyt. De vil ikke synes om å bli smigret av kvinner eller å bli kjælt for av dem. La mennene, både ugifte og gifte, si: «La meg være i fred! Jeg vil aldri gi den minste anledning til at mitt gode navn blir spottet. Mitt gode navn er en kapital av langt større verdi for meg enn gull eller sølv. La meg få beholde det rent og uplettet. Dersom mennesker angriper dette navnet, skal det ikke være fordi jeg har gitt dem anledning til det, men heller av samme grunn som gjorde at de talte ondt om Kristus -- fordi de hatet hans rene og hellige karakter. For den var en stadig irettesettelse til dem.»
Jeg skulle ønske at jeg kunne gi enhver arbeider i Guds sak et inntrykk av den store trang til uavbrutt, alvorlig bønn. De kan ikke til stadighet ligge på sine kne, men de kan holde hjertet løftet opp til Gud. Det var på denne måten Enok vandret med Gud. Vær forsiktig så at selvgodhet ikke trenger inn, slik at du slipper Jesus og arbeider i din egen styrke istedenfor i Mesterens ånd og styrke. Kast ikke vekk gylne øyeblikk med innholdsløs samtale. Ros ikke deg selv når du kommer hjem etter å ha utført misjonsarbeid, men opphøy Jesus. Opphøy Golgatas kors.
Tillat ingen å rose eller smigre deg eller å holde hånden din fast som om de nødig ville slippe den. Vær redd for enhver slik opptreden. Når unge eller endog gifte mennesker viser tilbøyelighet til å åpenbare sine familiehemmeligheter for deg, så ta deg i vare. Når de gir uttrykk for ønsket om medfølelse, bør du vite at det er på tide å vise stor forsiktighet. De som er gjennomtrengt av Kristi Ånd og som vandrer med Gud, vil ikke nære en vanhellig higen etter medfølelse. De har følge med En som tilfredsstiller enhver lengsel i sinn og hjerte. Gifte menn som tar imot kvinners oppmerksomhet, ros og favorisering, kan være forsikret om at den slags menneskers kjærlighet og sympati ikke er verd å eie.
Josefs fasthet
Kvinner er altfor ofte fristere. Under et eller annet påskudd legger de beslag på menns oppmerksomhet, gifte eller ugifte, og leder dem videre inntil de overtrer Guds lov, inntil deres brukbarhet er ødelagt og deres sjeler er i fare. Beretningen om Josef er skrevet til nytte for alle som blir fristet slik som han ble fristet. I prinsipper sto han fast som en klippe, og han svarte fristeren: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» 1 Mos. 39, 9. En moralsk styrke slik som hans, er det som trenges nå.
Dersom kvinnene bare ville høyne sitt liv og være Kristi medarbeidere, ville det være mindre fare ved deres innflytelse. Men med den følelse av ubekymrethet som nå råder blant dem med hensyn til ansvar i hjemmet og med hensyn til de krav Gud har til dem, er deres innflytelse ofte sterkt i den feilaktige retning. Deres evner og krefter blir forkrøplet, og deres virksomhet bærer ikke det guddom-melige preg. De er ikke hjemmets misjonærer, og heller ikke er de misjonærer utenfor hjemmet. Og ofte blir hjemmet, det dyrebare hjemmet, lagt åpent for ødeleggelse.
Enhver som bekjenner Kristus, bør overvinne all umandighet, all svakhet og dårskap. Noen menn vokser aldri opp til manns modenhet i Kristus Jesus. De er barnaktige og følger sin lyst. Ydmyk gudsfrykt ville rette på alt dette. En ren kristendom inneholder ikke noe preg av svakhet overfor lysten. Den er i høyeste grad hederlig. Derfor bør ingen av dem som har latt seg verve som Kristi stridsmenn, være ferdige til å vise svakhet på prøvens dag. Alle bør føle at de har en alvorlig oppgave å utføre med å høyne sine medmennesker. Ingen har rett til å hvile i den kamp som har til formål å gjøre dyden tiltrekkende og lasten forhatt. For en levende kristen er det ingen hvile på denne siden av den evige verden. Lydighet mot Guds befalinger består i å gjøre det som er rett, og ikke noe annet enn rett. Dette er kristelig mandighet.
Men mange står i behov av ofte å hente lærdommer fra Kristi liv, han som er troens begynner og fullender. «Gi akt på ham som tålmodig har lidd en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler. Ennå har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden. » Heb. 12, 3. 4. Dere må vise vekst i de kristelige dyder. Ved å vise saktmodighet under utfordrende omstendigheter og ved å heve dere over det som er lavt og jordisk, vitner dere om at dere har en iboende frelser. Hver tanke, hvert ord og hver handling drar menneskene til Jesus istedenfor til dere selv. Det er et stort arbeid som skal utføres, og tiden til å utføre det er kort. La det være deres livsoppgave å inspirere alle med den tanke at vi har et arbeid å utføre for Kristus. Hvor som helst det er plikter å utføre som andre ikke forstår, fordi de ikke ønsker å se sin livsgjerning, bør du ta pliktene på deg og utføre dem.
Menn med ulastelig renomé
Moralens fane blir ikke holdt høyt nok blant Guds folk. Mange som bekjenner seg til å holde Guds bud og å forsvare dem, bryter budene. Fristelsene kommer på en slik måte at de som blir fristet, mener å kunne se en unnskyldning for sin overtredelse. De som går ut på misjonsmarken, bør være menn og kvinner som vandrer med Gud og samtaler med ham. De som står på den hellige prekestol som forkynnere, bør være menn med et ulastelig renomé. Deres liv bør være uten flekker, hevet over alt som smaker av urenhet. Sett ikke ditt rykte i fare ved å ferdes på fristelsens vei!
Dersom en kvinne holder din hånd og ikke vil slippe den, så trekk den hurtig tilbake og bevar henne fra å synde. Dersom hun legger en utilbørlig hengivenhet for dagen og klager over at hennes mann ikke elsker henne, så søk ikke å erstatte denne mannen. Den eneste sikre og kloke fremgangsmåte for deg i et slikt tilfelle er at du beholder din medfølelse hos deg selv. Slike tilfelle er tallrike.
Henvis slike til ham som bærer byrdene, den sanne og sikre Rådgiver. Har hun valt Kristus til sin ledsager, vil han gi henne nåde til å tåle tilsidesettelse uten å fortvile. Og under alt dette bør hun søke å gjøre alt som står i hennes makt for å knytte sin mann til seg ved den strengeste troskap mot ham og vise trofasthet med hensyn til å gjøre hans hjem lyst og tiltrekkende. Dersom alle hennes anstrengelser er forgjeves og ikke blir påskjønnet, har hun sin velsignede gjenløsers sympati og bistand. Han vil hjelpe henne til å bære alle byrder og trøste henne i hennes skuffelser. Hun viser mistillit til Jesus når hun søker det menneskelige til å fylle den plass Kristus alltid er beredt til å fylle. I sin sorg synder hun mot Gud. Det ville være godt for henne kritisk å ransake sitt eget hjerte, og undersøke om synden ikke ligger på lur i sjelen. Det hjertet som på den måten søker menneskelig sympati og tar imot forbuden oppmerksomhet fra noen, er ikke rent og ulastelig for Gud.
Bibelen inneholder mange slående eksempler på hvilken sterk innflytelse dårlige kvinner kan øve. Da Bileam ble oppfordret til å forbanne Israel, fikk han ikke lov til det. For det står om Gud: «Ei skuer han urett i Jakob, ei ser han elendighet i Israel. » 4 Mos. 23, 21. Men Bileam, som alt hadde gitt etter for fristelse, ble nå fullt ut et Satans redskap og bestemte seg for at han på omveier ville utføre det Gud ikke hadde tillatt ham å gjøre direkte. Han la straks sin snare forat israelittene skulle bli dåret av de vakre moabittiske kvinnene som ville lede dem til å overtre Guds lov. På den måten ville synd bli funnet hos dem, og Guds velsignelse ville ikke kunne hvile over dem. Deres stridskrefter ville i høy grad bli svekket, og deres fiender ville ikke lenger frykte for deres makt, fordi hærskarenes Herres åsyn ikke var med deres hærer.
Dette er ment som en advarsel til Guds folk som lever i de siste dager. Dersom de jager etter rettferdighet og sann hellighet, og dersom de holder Guds bud, vil Satan og hans redskaper ikke få tillatelse til å overvinne dem. All motstand fra deres bitreste fiender vil vise seg å være ute av stand til å ødelegge eller opprykke den vinstokken som Gud selv har plantet. Satan forstår det som Bileam lærte av sørgelig erfaring, at mot Jakob hjelper ingen spådomskunst, heller ikke noen sanselig kunst mot Israel, når det ikke blir næret synd blant dem. Derfor vil han alltid bruke sin makt og innflytelse til å forstyrre deres enighet og besmitte deres rene karakter. Han legger snarer på utallige måter for å svekke deres kraft til å gjøre det gode.
Oppelske omgjengelighet med et formål for øye
På ny vil jeg minne dere om nødvendigheten av renhet i hver tanke, i hvert ord, i hver handling. Vi har et personlig ansvar overfor Gud, et personlig arbeid som ingen kan utføre for oss, nemlig å gjøre verden bedre ved formaning, ved personlig bestrebelse og ved vårt eksempel. Selv om vi må utvikle omgjengelighet, bør det ikke skje bare til fornøyelse, men med en hensikt for øye. Det er sjeler som må frelses. Kom dem nær ved personlig bestrebelse. Åpne deres dører for unge menn som er utsatt for fristelse. Det onde lokker dem fra alle kanter. Søk å vekke deres interesse. Er de fulle av feil, så søk å råde bot på disse mangler. Hold dere ikke på avstand fra dem, men kom nær til dem. La dem komme inn i deres hjem og innby dem til deres familiealter. Det er tusener som trenger til at det blir gjort et arbeid for dem. Hvert tre i Satans hage er fullt av fristende, giftig frukt, og det blir uttalt ve over enhver som plukker og spiser. La oss huske på Guds krav til oss om å gjøre himmelstien klar og lys og tiltrekkende, slik at vi kan lede sjeler vekk fra Satans ødeleggende fortryllelser.
Gud har gitt oss fornuft forat vi skal bruke den til et edelt formål. Vi er her på prøve for det kommende liv. Tiden er altfor alvorlig til at noen av oss skulle være likegyldige eller gjøre noe på det uvisse. Vår omgang med hverandre bør være preget av nøkternhet og et himmelsk sinn. Vår samtale burde gjelde himmelske ting. «Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham.» Mal. 3, 16. 17.
Hva er vel mer verdig til å oppta sinnet enn gjenløsningens plan? Den er et emne som er uuttømmelig. Jesu kjærlighet, den frelse som ved hans uendelige kjærlighet blir tilbudt det falne menneske, hjertets hellighet, den dyrebare, frelsende sannhet for disse siste dager, Kristi nåde -- dette er emner som kan opplive sjelen og få de rene av hjertet til å føle den glede som disiplene følte da Jesus kom og gikk sammen med dem mens de var på vei til Emmaus. Den som har sin hu vendt mot Kristus, finner behag i denne hellige omgang og samler guddommelig styrke ved slikt samvær. Men den som ikke har noen smak for den slags samtale, og som synes best om sentimentalt tøys, har vandret bort fra Gud og holder på å bli som en død overfor hellig og edel higen. Slike betrakter det sanselige, det jordiske for å være himmelsk. Når samtalen er preget av det intetsigende og smaker av en utilfreds higen etter menneskelig sympati og påskjønnelse, har den sitt utspring i en elskovssyk sentimentalisme, og hverken ungdommen eller de gråhårede menn kan være trygge. Når Guds sannhet er et iboende prin-sipp i hjertet, blir den som et levende kildevell. Det kan bli gjort forsøk på å hindre strømmen, men den vil trenge seg fram på et annet sted. Den er der og kan ikke holdes tilbake. Sannheten i hjertet er et livsens kildespring. Den vederkveger den trette og undertvinger dårlige tanker og ytringer.
Foregår det ikke nok omkring oss til å vise oss de farer som omgir vår sti? Overalt kan man se menneskevrak, forsømte familiealtre og splittede familier. Prinsipper blir på en merkverdig måte satt til side, og moralens idealer blir senket. De synder som førte til at Guds straffedommer ble utgytt over jorden ved syndfloden og ved Sodomas ødeleggelse ved ild, tiltar hurtig. Vi nærmer oss avslutningen. Gud har lenge båret over med menneskenes fordervelse, men deres straff er ikke mindre sikker av den grunn. La dem som bekjenner seg til å være verdens lys, holde seg fra all urettferdighet. Vi ser den selvsamme ånd gjøre seg gjeldende mot sannheten nå som man så på Kristi tid. Av mangel på bibelske beviser vil de som gjør Guds lov til intet, dikte opp usannheter for å sverte og tilsmusse arbeiderne. Slik gjorde de med verdens gjenløser. Slik kommer de til å gjøre med dem som følger ham. Rykter som ikke har det ringeste grunnlag, vil bli påstått å være sannhet.
Hemmeligheten til styrke
Gud har velsignet sitt lovlydige folk, og den motstand og de usannheter som de måtte bli utsatt for, vil bare styrke dem som med fasthet forsvarer den tro som engang er blitt overgitt de hellige. Men dersom de som bekjenner seg til å være voktere for Guds lov, blir overtredere av denne lov, vil han ta sin beskyttende omsorg bort fra dem, og mange kommer til å falle på grunn av fordervelse og tøylesløshet. Da vil vi i sannhet ikke kunne stå oss overfor våre fiender. Men dersom hans folk fortsetter å holde seg skilt fra verden som en slekt som gjør rettferdighet, vil Gud være deres vern, og ikke noe våpen som blir rettet mot dem, skal ha fremgang.
Skal ikke vi som Guds lovlydige folk i betraktning av denne tids farer fjerne all synd blant oss, all urettferdighet og all fordervelse? Skal ikke kvinner, som bekjenner seg til sannheten, holde streng vakt over seg selv, så de ikke på noen måte oppmuntrer til uforsvarlig fortrolighet? De kan lukke døren igjen for mange fristelser hvis de til enhver tid vil vise streng tilbakeholdenhet og sømmelighet i sin opptreden. Mennene bør se et eksempel i Josefs liv og være prinsippfaste, hvor sterkt de enn blir fristet. Vi ønsker å være menn og kvinner som holder fast på det som er rett. Rundt omkring oss er det slike som er svake, hva moralsk styrke angår. Vi trenger til å være sammen med dem som er faste og hvis hjerter er nær knyttet til Kristi hjerte. Prinsippene vil bli stilt på prøve hos enhver. Men noen går ut i fristelsen på samme måten som dåren går til straffen i blokken. De innbyr fienden til å friste dem. De lammer seg selv, de blir svekket i moralsk henseende, og skam og forvirring blir følgen.
Menigheten og verden
Hvor ynkelige i den hellige Guds øyne de er som bekjenner seg til å stå som forsvarere av hans lov og likevel overtrer dens forskrifter! De fører skam over den dyrebare sak og gir motstandere av sannheten anledning til å triumfere. Aldri bør skillelinjen mellom Jesu etterfølgere og Satans tilhengere bli utvisket. Gud har selv trukket en tydelig grense mellom verden og menigheten, mellom dem som holder budene, og dem som bryter budene. De kan ikke blandes sammen. De er likså forskjellige som middag og midnatt -- forskjellige i smak, i hensikt, i bestrebelse og karakter. Dersom vi oppelsker gudskjærlighet og gudsfrykt, får vi avsky for den minste tilnærmelse til urenhet.
Måtte Herren dra sjeler til seg og gi hver enkelt av dem en forståelse av at det hviler et hellig ansvar på dem til å danne en slik karakter at Kristus ikke vil skamme seg for å kalle dem brødre. Løft banneret, så vil den himmelske velsignelsen bli uttalt over dere på den dag da enhver skal få igjen det som er gjort ved legemet. Guds arbeidere må leve som for hans ansikt og stadig bli utviklet i karakter, i sann dyd og gudfryktighet. Deres sinn og hjerte må være så helt gjennomtrengt av Kristi ånd og så fylt med alvor av det hellige budskap som de skal forkynne, at hver tanke, hver handling, hver indre tilskyndelse vil være hevet over det jordiske og sanselige. Deres lykke vil ikke bestå i for-buden, egoistisk tilfredsstillelse, men i Jesus og hans kjærlighet.
Min bønn er: «Å, Herre, salv ditt folks øyne, forat de må kunne skjelne mellom synd og hellighet, mellom besmittelse og rettferdighet, og til sist stå som seiervinnere!»
I kampen mot innvortes fordervelse og utvortes fristelser ble endog den vise Salomo beseiret. Man kan ikke uten fare tillate den minste avvikelse fra den strengeste rettskaffenhet. «Avhold eder fra allslags ondt. » 1 Tess. 5, 22. Når en kvinne nevner sine familiebesværligheter eller klager over sin ektefelle til en annen mann, bryter hun ekteskapsløftet. Hun vanærer sin mann og nedbryter den skranken som er opprettet for å bevare ekteskapsforholdets hellighet. Hun åpner døren vidt og innbyr Satan til å trenge inn med sine lumske fristelser. Dette er nettopp hva Satan ønsker. Dersom en kvinne kommer til en kristen bror med en beretning om sine ulykker, sine skuffelser og prøver, bør han alltid råde henne til å velge søstre som sine fortrolige dersom hun må betro sine besværligheter til noen. Da vil det ikke være noe som helst skinn av ondt som kan føre skam over Guds sak. -- 1869 -- «Testimonies», 11, side 306.