Kristus kom for å bringe frelsen innenfor rekkevidde for alle. På Golgatas kors betalte han gjenløsningens umåtelige pris for en fortapt verden. Hans selvfornektelse og selvoppofrelse, hans uegennyttige arbeid, hans fornedrelse og fremfor alt oppofrelsen av hans liv vitner om dybden av hans kjærlighet til falne mennesker. Han kom til jorden for å søke og frelse det som var fortapt. Hans misjon gjaldt syndere -- syndere av enhver grad, hver tunge og hver slekt. Han betalte prisen for alle, for å løskjøpe dem og bringe forening og sympati i stand mellom dem og ham. Han gikk ikke forbi de mest feilende, de mest syndige. Han arbeidet særlig for dem som trengte til den frelsen han kom for å gi. Jo større deres trang til omvendelse var, desto dypere var hans interesse, desto større hans medfølelse og desto mer alvorlig hans arbeid. Hans store, kjærlighetsfulle hjerte ble rørt til det innerste for dem som var i den mest håpløse tilstand og som hadde størst trang til hans forvandlende nåde. I lignelsen om det fortapte får ser vi fremstilt Kristi underfulle kjærlighet til de feilende og villfarne. Han velger ikke å bli hos dem som tar imot hans frelse, for å vie alle sine anstrengelser til dem og ta imot deres takknemlighet og kjærlighet. Den gode hyrde forlater hjorden som elsker ham, og går ut i ødemarken, der han må gå gjennom mange prøver og bli stilt ansikt til ansikt med fare og død, for å oppsøke og frelse det fåret som er vandret bort fra folden, og som må omkomme dersom det ikke blir hentet hjem. Etterat hyrden flittig har søkt og funnet det tapte, overlater han det ikke til å følge ham i svakhet. Han jager det ikke fram, men -- å vidunderlige kjærlighet! -- enda han lider av tretthet, tar han det ømt i armene sine, legger det på skulderen og bærer det tilbake til folden. Så kaller han sammen sine naboer forat de sammen med ham kan glede seg over at det tapte er funnet.
Lignelsen om den fortapte sønnen og lignelsen om det tapte pengestykket inneholder den samme lærdom. Enhver sjel som faller i fristelse og på den måten er særlig utsatt for fare, volder hjertesorg hos Kristus og kaller fram hans ømme medfølelse og hans ivrigste arbeid. Han gleder seg mer over en synder som omvender seg, enn over 99 som ikke trenger til omvendelse.
Disse lærdommer er til gagn for oss. Kristus har pålagt sine disipler å samarbeide med ham i hans virksomhet og å elske hverandre slik som han har elsket dem. De kvaler han led på korset, vitner om hvor høyt han vurderer en menneskesjel. Alle som tar imot denne store frelsen, forplikter seg til å bli hans medarbeidere. Ingen må betrakte seg som himmelens særskilte yndlinger og samle all interesse og oppmerksomhet omkring seg selv. Alle som har gått over i Kristi tjeneste, skal arbeide slik som han arbeidet, og de skal elske dem som lever i uvitenhet og synd, slik som han elsket dem.
Medfølende bestrebelser for de villfarne
Blant oss som et samfunn har det rådet en mangel på dyp, alvorlig og inderlig medfølelse og kjærlighet overfor dem som er blitt fristet og har fart vill. Mange har vist kulde og syndig forsømmelse, noe som Kristus betegner som å gå forbi på den andre siden av veien, holde seg så langt borte som mulig fra dem som mest trenger hjelp. Den nyomvendte har ofte store kamper å kjempe med inngrodde vaner eller med fristelse i en eller annen særskilt form. Ved å bli beseiret av en eller annen overveldende lidenskap eller tilbøyelighet gjør han seg skyldig i uforsiktighet eller virkelig urett. Da kreves det energi, takt og visdom fra hans brødres side forat han må kunne vinne tilbake sin åndelige helse. I slike tilfelle er Guds Ords undervisning på sin plass: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Gal. 6, 1. «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag.» Rom. 15, 1. Men hvor lite av Kristi medlidende ømhet som blir åpenbart av dem som be-kjenner seg til å følge ham! Når noen gjør noe galt, føler andre seg altfor ofte berettiget til å få saken til å se så ille ut som mulig. De som kanskje er skyldige i fullt så store synder i andre henseender, behandler sin bror med grusom hardhet. Feil som er begått i uvitenhet, ubetenksomhet eller svakhet, blir forstørret til forsettlig, overlagt synd. Når de ser sjeler som farer vill, er det noen som folder sine hender og sier: «Ja, var det ikke det jeg sa! Jeg visste så godt at man ikke kunne stole på ham.» På den måten stiller de seg i Satans sted og gleder seg i ånden over at deres onde mistanke har vist seg å være riktig.
Vi må være forberedt på å møte store ufullkommenheter hos dem som er unge og uerfarne, og å bære over med dem. Kristus har pålagt oss å hjelpe slike til rette med saktmodighets ånd, og han holder oss ansvarlige hvis vi følger en fremgangsmåte som får dem til å bli motløse og leder dem til fortvilelse og ruin. Dersom vi ikke daglig oppelsker kjærlighetens dyrebare plante, er det fare for at vi blir smålige, ufølsomme, forblindede og kritiske, fordi vi mener om oss selv at vi er rettferdige, mens vi langt fra nyter Guds anerkjennelse. Noen er uhøflige, frastøtende og barske. De ligner nøttestikkere. De stikker hver gang noen rører ved dem. Slike mennesker gjør uberegnelig skade fordi de fremstiller vår kjærlige Frelser i et feilaktig lys.
Vi må komme opp på et høyere nivå, ellers er vi uverdige til å bære kristennavnet. Vi må oppelske den ånd som drev Kristus da han arbeidet for å frelse dem som feilet. Han elsker dem like høyt som han elsker oss. De er likså skikket til å bli hans nådes troféer og arvinger til hans rike. Men de er utsatt for snarer som en listig fiende legger ut. De er utsatt for fare og besmittelse og for den visse ødeleggelse, hvis det ikke var for Kristi frelsende nåde. Dersom vi så denne sak i det rette lys, ville vår nidkjærhet bli vekt, og våre alvorlige, selvoppofrende bestrebelser mangfoldiggjort slik at vi kunne komme nær til dem som trenger vår hjelp, våre bønner, vår sympati og vår kjærlighet.
Uegennyttig arbeid for andre
La dem som har vært forsømmelige i dette arbeid, betrakte sin plikt i lyset av det store bud: «Du skal elske din neste som deg selv. » Matt. 19, 19. Denne plikt hviler på alle. Det er et krav til alle at de skal arbeide for å minske lidelsene hos sine medskapninger og forøke deres velsignelser. Dersom vi er sterke til å stå fristelsen imot, har vi sa meget større forpliktelse til å hjelpe de svake og ettergivende. Har vi kunnskap, bør vi undervise de uvitende. Dersom Gud har velsignet oss med denne verdens gods, er det vår plikt å hjelpe de fattige. Vi må arbeide for andres beste. La alle innenfor kretsen av vår innflytelse få del i ethvert fortrinn som vi måtte eie. Ingen bør være tilfreds med å nyte livets brød uten å dele det med sine omgivelser.
Bare de som i troskap mot sin Mester søker å frelse det fortapte, lever for Kristus og ærer hans navn. Sann gudsfrykt vil i sannhet åpenbare den korsfestede Frelsers dype lengsel og alvorlige arbeid for å frelse dem som han døde for. Dersom våre hjerter blir gjort bløte og undertvunget av Kristi nåde og oppildnet ved at vi lærer å forstå Guds godhet og kjærlighet, vil det strømme ut fra oss en naturlig strøm av kjærlighet, sympati og ømhet. Sannheten åpenbart ved eksempel i livet vil på samme måte som den skjulte surdeigen øve sin kraft over alle den kommer i berøring med.
Gud har ordnet det slik at menneskene må følge hans eksempel og arbeide slik som han arbeidet dersom de skal kunne vokse i nåde og i Kristi erkjennelse. Det vil ofte koste oss kamp å beherske våre egne følelser og å la være å tale på en måte som vil ta motet fra dem som kjemper med fristelse. Et liv i daglig bønn og lovprisning, et liv som vil kaste lys på andres sti, kan ikke holdes ved like uten alvorlig anstrengelse. Men en slik anstrengelse vil bære dyrebar frukt fordi den bringer velsignelse ikke bare til dem som tar imot, men også til dem som gir.
Uegennyttens ånd i arbeidet for andre gir karakteren dybde, fasthet og kristelig skjønnhet, og bringer dem som eier disse dyder, fred og lykke. Han sikter etter høyere mål. Det blir ingen plass for dovenskap eller selviskhet. De som øver de kristelige dyder, kommer til å vokse. De får åndelig kraft og styrke og blir sterke til å arbeide for Gud. De får en klar åndelig oppfatning, en fast, voksende tro og en virksom kraft i bønn. De som våker over sjeler og helt og udelt hengir seg til å frelse de villfarne, arbeider i sannhet på sin egen frelse.
Men hvor er ikke dette arbeid blitt forsømt! Dersom tanker og sinn var helt overgitt til Gud, tror dere da at sjeler som er i villfarelse og blir fristet av Satan, ville bli overlatt til seg selv på en så likegyldig og ufølsom måte som tilfellet har vært? Ville det ikke i Kristi kjærlighet og enfoldighet bli gjort større anstrengelser for å frelse disse villfarne? Alle som i sannhet har helliget seg til Gud, vil med den største nidkjærhet være opptatt med den oppgaven som han har gjort mest for og som han har brakt et usigelig offer for -- arbeidet for sjelers frelse. Dette er den særskilte oppgaven som vi bør støtte og omfatte med kjærlighet og som vi aldri må tillate å bli svekket.
Innånd himmelens atmosfære
Gud kaller på sitt folk forat de skal våkne opp og komme ut av den isnende, kalde atmosfæren som de har levd i, og å ryste av seg de inntrykk og forestillinger som har gjort at kjærlighetens impulser har frosset og er blitt holdt i egoistisk uvirksomhet. Han byr dem å stige opp fra det lave, jordiske nivå og innånde himmelens klare og solrike atmosfære.
Våre sammenkomster til gudstjeneste burde være hellige, dyrebare stunder. Bønnemøter er ikke et sted hvor brødrene skal klandre og fordømme hverandre, eller hvor det skal råde uvennlige følelser og bli talt harde ord. Kristus blir drevet bort fra forsamlingen hvor denne ånd blir lagt for dagen, og Satan kommer inn og overtar ledelsen. Ikke noe som smaker av ukristen, ukjærlig ånd bør tillates å få innpass. For kommer vi ikke sammen for å søke barmhjertighet og tilgivelse hos Herren? Og Frelseren har tydelig sagt: «Med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» Matt. 7, 1. 2. Hvem kan stå fram for Gud og påberope seg en feilfri karakter, et ulastelig liv? Og hvordan tør da noen kritisere og fordømme sine brødre? De som bare ved Kristi fortjeneste selv kan ha håp om frelse, og som må søke tilgivelse i kraft av hans blod, står under den strengeste forpliktelse til å vise kjærlighet, medynk og forsonlighet overfor sine medsyndere.
Brødre, dersom dere ikke lærer dere opp til å ha aktelse for det sted der gudstjenesten blir holdt, vil dere ikke kunne få noen velsignelse fra Gud. Kan hende dere kan yte ham en formell tilbedelse, men det vil ikke være noen åndelig gudstjeneste. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Matt. 18, 20. Alle bør føle at de er for Guds ansikt, og istedenfor å oppholde seg ved andres feil og villfarelse bør de nøye ransake sine egne hjerter. Har dere noen bekjennelser som gjelder deres egne synder, så gjør deres plikt, og overlat til andre det som gjelder dem.
Hvis dere gir etter for deres uforsonlige karakter og legger en hard og ufølsom ånd for dagen, støter dere bort dem som dere skulle vinne. Den hardhet dere viser, ødelegger lysten hos dem til å samles, og det ender gjerne med at de blir drevet bort fra sannheten. Dere bør forstå at dere selv er under Guds irettesettelse. Når dere dømmer andre, blir dere selv dømt av Herren. Det hviler en plikt på dere til å bekjenne deres egen ukristelige oppførsel. Måtte Herren virke på de enkelte menighetsmedlemmers hjerter slik at hans forvandlende nåde kan bli åpenbart i livet og i karakteren! Når dere da kommer sammen, blir det ikke for å kritisere hverandre, men for å tale om Jesus og hans kjærlighet.
Møtene våre bør gjøres meget interessante. De bør være gjennomtrengt av selve himmelens atmosfære. La det ikke bli holdt lange, tørre taler og formelle bønner bare for å få tiden til å gå. Alle bør være beredt til å gjøre sin del med punktlighet, og når denne plikt er fullført, bør en avslutte møtet. På den måten vil interessen bli holdt levende helt til det siste. Dette er å vise Gud en velbehagelig tilbedelse. Hans tjeneste bør være interessant og tiltalende og bør ikke tillates å utarte til en tørr form. Vi må leve for Kristus hvert øyeblikk, hver time, hver dag. Da vil Kristus bo i oss. Og når vi kommer sammen, vil hans kjærlighet være i våre hjerter og velle ut som en kilde i ørkenen til opplivelse for alle og gjøre dem som holder på å omkomme, ivrige etter å drikke av livsens vann.
Vi skal ikke stole på at to eller tre medlemmer gjør alt arbeidet for hele menigheten. Hver enkelt av oss må ha en sterk, virksom tro og fremme den oppgaven Gud har lagt på oss. Med sterk og levende interesse bør vi spørre Gud: «Hva vil du jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg utføre mitt arbeid for tid og evighet?» Vi må hver enkelt av oss bruke alle våre evner til å søke etter sannheten og gjøre bruk av ethvert overkommelig middel som kan være oss til hjelp når vi flittig gransker Skriften under bønn til Gud, og så må vi helliges ved sannheten, forat vi må kunne frelse andre.
Legg vekk ond tale
I hver menighet bør det gjøres alvorlige anstrengelser for å legge vekk ond tale og en kritisk ånd, for disse hører med blant de synder som fører til de største onder i menigheten. Strenghet og kritikk må irettesettes og betraktes som Satans gjerninger. Gjensidig kjærlighet og tillit bør oppmuntres og styrkes hos medlemmene i menigheten. La alle i gudsfrykt og med kjærlighet til brødrene lukke ørene for sladder og kritikk. Vis baktaleren til hva Guds Ord lærer. By ham å lyde Skriften og legge sine klagemål direkte fram for den som han mener har gjort urett. En slik forent handling ville bringe en flom av lys inn i menigheten og lukke døren igjen for en flom av ondt. På den måten ville Gud bli æret og mange sjeler bli frelst.
Den formaning det sanndru vitne gir menigheten i Sardes, er: «Du har navn av at du lever, og du er død. Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg!» Åp. 3, 1-3. Den synd som denne menigheten særlig blir anklaget for, er at den ikke har styrket det som er tilbake, det som var på vei til å dø. Kan denne advarselen brukes på oss? La oss hver enkelt ransake våre hjerter i lyset av Guds Ord, og la det være vår første oppgave å bringe våre hjerter i orden ved Kristi hjelp.
Menighetsmedlemmene som Guds medarbeidere
Gud har gjort sin del av arbeidet for å frelse menneskene, og nå krever han samarbeid med menigheten. På den ene siden har vi Kristi blod, sannhetens ord og den Hellige Ånd, og på den andre siden de sjelene som går fortapelsen i møte. Enhver som følger Kristus her, har en del å utføre med å lede mennesker til å ta imot de velsignelser himmelen har beredt. La oss nøye ransake oss selv for å se om vi utfører dette arbeid. La oss undersøke våre motiver og enhver handling i vårt liv. Mon det ikke henger mange ubehagelige bilder i minnehallene? Du har ofte trengt til å bli tilgitt av Kristus. Du har stadig vært avhengig av medlidenhet og kjærlighet fra hans side. Men har du likevel ikke forsømt å vise det sinnelag mot andre som Kristus har vist mot deg? Har du følt en byrde for den som du så våget seg ut på forbudte stier? Har du grått for hans skyld og bedt med ham og for ham? Har du med kjærlige ord og ved vennlige handlinger vist at du elsker ham og ønsker å frelse ham?
Når du har vært sammen med slike som har gått famlende og vaklende under byrden av sine egne skrøpelige tilbøyeligheter og feilaktige vaner, har du da overlatt det til dem selv å kjempe kampen alene når du kunne ha vært dem til hjelp? Har du gått forbi dem på den andre siden av veien mens verden sto ferdig til å vise disse som ble så hardt fristet, sin sympati og til å lokke dem inn i Satans garn? Har du ikke på samme måte som Kain stått ferdig til å si: «Skal jeg passe på min bror? » 1 Mos. 4, 9. Hvordan må han som er menighetens store Hode, betrakte din livsoppgave? Hvordan ser han som akter hver sjel dyrebar, fordi den er kjøpt med hans blod, på din likegyldighet mot dem som går vekk fra den rette sti? Er du ikke redd for at han skal forlate deg på samme måte som du forlater dem? Vær forsikret om at han som er den sanne Vekter over Herrens hus, har lagt merke til enhver forsømmelse.
Har ikke Kristus og hans kjærlighet vært stengt ute fra ditt liv inntil et mekanisk formvesen har kommet i stedet for en hjertets tjeneste? Hvor er den ilden i sjelen som du engang merket når Jesu navn ble nevnt? Hvor varm var ikke din kjærlighet til sjeler mens din overgivelse til Gud ennå var ny! Med hvilket alvor søkte du ikke å fremstille Frelserens kjærlighet for dem! Mangelen på denne kjærlighet har gjort deg kald, kritisk og fordringsfull. Prøv å vinne den tilbake, og prøv å føre sjeler til Kristus. Dersom du nekter å gjøre dette, vil andre som har mindre erfaring og færre anledninger, komme fram og ta plass og utføre det du har forsømt. For arbeidet med å frelse dem
som ble fristet, prøvet og fortapt, må bli utført. Kristus tilbyr sin menighet denne tjeneste. Hvem vil ta imot den?
Gud har ikke vært uoppmerksom på de gode gjerninger og de selvfornektende handlinger som menigheten har utført tidligere. De er alle sammen skrevet ned i det høye. Men dette er ikke nok. De vil aldri kunne frelse menigheten når den holder opp med å fullbyrde sin misjon. Dersom den grusomme forsømmelse og likegyldighet som i fortiden er blitt åpenbart, ikke blir stanset, vil menigheten istedenfor å gå fra kraft til kraft, fortsatt utarte til svakhet og formvesen. Skal vi la dette skje? Skal denne treghet og følelsesløshet, denne sørgelige tilbakegang i kjærlighet og åndelig iver bli varig? Er det i denne tilstand Kristus skal finne sin menighet?
Brødre, dersom dere ikke gjør grundige anstrengelser for å bedre dere, vil deres egne lamper ganske sikkert komme til å blafre og bli dunklere helt til de går ut i mørket. «Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! » Den anledning vi nå har, kan bli av kort varighet. Dersom vi lar denne fristen til nåde og omvendelse gå fra oss, lyder advarselen: «Ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted. » Åp. 2, 5. Disse ordene lyder fra ham som er langmodig og overbærende. De er et høytidelig varsel til menigheter og til enkelte medlemmer om at Vekteren som aldri sover, veier deres handlinger. Det er på grunn av hans vidunderlige tålmodighet at de ikke blir hogd ned som de som gjør jorden unyttig. Men hans Ånd vil ikke alltid være virksom i menneskene. Hans tålmodighet vil ikke vare så meget lenger.
Gjenopprettelse av den første kjærlighet
Deres tro må bli noe mer enn den har vært, ellers vil dere bli veid på vekten og funnet for lette. Den endelige domskjennelsen som all jordens dommer skal kunngjøre på den ytterste dag, vil avhenge av vår interesse for de trengende, de nedtrykte og de fristede og av vårt praktiske arbeid for dem. Dere kan ikke gå forbi dem på den andre siden av veien og selv vente å få adgang som gjenløste syndere til Guds stad. Kristus sier: «Hva I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.» Matt. 25, 45.
Ennå er det ikke for sent å gjenopprette de forsømmelser vi har begått i fortiden. La det bli en gjenopplivelse av den første kjærlighet, den første iver. Oppsøk dem som du har drevet bort, forbind ved bekjennelse de sår du har vært årsak til. Kom nær inn til det store Hjerte med den ømme kjærlighet og la strømmer av medlidenhet fra Gud flyte inn i ditt hjerte og fra deg til andres hjerter. La den ømhet og barmhjertighet som Jesus har åpenbart i sitt eget dyrebare liv, være et forbilde på hvordan vi bør behandle våre medmennesker, særlig da dem som er våre brødre i Kristus. Mange har segnet om og er blitt motløse i livets strid, mens et eneste vennlig og oppmuntrende ord kunne ha gitt kraft til å seire. Bli aldri, aldri hjerteløs, kald, usympatisk og kritisk. La aldri en anledning gå forbi deg til å si et ord som kan oppmuntre og gi håp. Vi kan aldri vite hvor vidtrekkende våre milde, vennlige ord, våre kristelige bestrebelser for å gjøre en byrde lettere kan bli. Vi kan ikke hjelpe de feilende til rette på noen annen måte enn ved å vise saktmodighets og mildhets ånd og ha en kjærlig ømhet for dem.
Gud har dyrebare sjeler i sin menighet. Det finnes også menn og kvinner som er som ugress blant hveten. Men Gud gir ikke deg eller noen annen den oppgave å avgjøre hvem det er som er ugress og hvem det er som er hvete. Kan hende vi ser og fordømmer andres feil, mens vi selv har større feil som vi aldri har innsett, men som andre tydelig kan se. -- 1885 -- «Testimonies», V, side 333, 334.
Gud betrakter ikke alle synder som om de var like store. Han regner med forskjellige grader av skyld, på samme måte som dødelige mennesker gjør. Men hvor ubetydelig denne eller hin feil kan synes å være i menneskenes øyne, så er ingen synd liten i Guds øyne. De synder som menneskene er tilbøyelige til å betrakte som små, er kanskje nettopp slike som Gud regner som store forbrytelser. Drankeren blir for-aktet og får høre at hans synd vil utelukke ham fra himmelen, mens stolthet, egoisme og begjær blir ustraffet. Men disse synder er særlig anstøtelige for Gud. Han «står de stolte imot», og Paulus sier oss at havesyke er avgudsdyrkelse. Jak. 4, 6; Kol. 3, 5. De som kjenner til hvordan Guds Ord fordømmer avguderi, vil straks forstå hvor alvorlig denne synden er. -- 1885 -- «Testimonies», V, side 337.