Noen har inntatt det standpunkt at de advarsler, råd og tilrettevisninger som Herren har gitt ved sin tjenerinne, ikke bør tillegges større vekt enn formaninger og advarsler fra andre kilder, dersom de da ikke i hvert enkelt tilfelle kommer gjennom et særskilt syn. I noen tilfelle er det blitt fremholdt at når jeg har gitt et vitnesbyrd til menigheten eller til enkelte personer, er det fordi jeg har tatt imot brev fra menighetsmedlemmer og på den måten er blitt påvirket til å skrive som jeg gjorde. Det har vært dem som har påstått at vitnesbyrd som sies å være gitt ved Guds Ånd, bare var uttrykk for min mening som har grunnet seg på opplysning samlet fra menneskelige kilder. Denne påstand er fullstendig uriktig.
Men hvis et vitnesbyrd er skrevet som svar på et eller annet spørsmål, en uttalelse eller en henvendelse fra menigheter eller fra en enkelt person, og dette vitnesbyrd fremholder det lys Gud har gitt angående dem, vil den kjensgjerning at det er kommet fram på denne måten, ikke i noen grad forringe gyldigheten eller betydningen av det. Jeg siterer noen få paragrafer fra Vitnesbyrd nr. 31, som direkte kommer inn på denne sak:
«Hvordan var det med apostelen Paulus? De opplysninger han hadde mottatt av Kloes husfolk angående tilstanden i menigheten i Korint, var årsaken til at han skrev sitt første brev til denne menighet. Han hadde tatt imot private prev som omtalte kjensgjerningene slik de forelå, og i sitt svar fremholder han alminnelige prinsipper som ville rette på de herskende onder dersom prinsippene var blitt fulgt. Med stor ømhet og visdom formaner han dem alle til å føre samme tale, forat det ikke skulle være uenighet mellom dem.
Paulus var en inspirert apostel, og likevel åpenbarte Herren ikke alltid sitt folks tilstand for ham. De som hadde interesse for menighetens vel og så det onde som snek seg inn, la fram saken for ham, og ut fra det lyset han tidligere hadde fått, var han beredt til å bedømme den sanne karakter i denne utviklingen. Selv om Herren ikke hadde gitt ham en ny åpenbaring akkurat på det tidspunkt, så tok ikke de som virkelig søkte lyset og kastet hans budskap til side som et alminnelig brev. Nei, på ingen måte. Herren hadde vist ham de vanskeligheter og farer som ville oppstå i menighetene, forat han skulle kunne vite hvordan han skulle behandle dem når de kom til utvikling. 1889 -- «Testimonies», V, side 683-691.
Han var satt til vern for menigheten. Han skulle våke over sjeler som den som måtte avlegge regnskap hos Gud. Skulle han da ikke ta hensyn til opplysninger om deres anarki og uenighet? Jo, i sannhet. Og den irettesettelsen han sendte dem, var likså sikkert skrevet under inspirasjon av Guds Ånd som tilfellet var med ethvert annet brev han skrev. Men da disse irettesettelsene kom, var det noen som ikke ville ta imot tilrettevisning. De inntok det standpunkt at Gud ikke hadde talt til dem gjennom Paulus, at han bare hadde gitt sin mening til kjenne som et menneske, og de anså sitt eget skjønn for å være likså godt som apostelens. Dette er tilfelle med mange blant vårt folk som er kommet bort fra de gamle landemerker og som har fulgt sin egen forstand.»
Når vårt folk inntar dette standpunkt, kan Guds særskilte advarsler og råd gjennom Profetiens Ånd ikke ha noen innflytelse hos dem til å fremkalle en reform i liv og karakter. Herren gir ikke et syn for å avhjelpe enhver kritisk situasjon som måtte oppstå i den skiftende inn-stilling blant hans folk under utviklingen av hans verk. Men han har vist meg at hans måte å behandle sin menighet på i tidligere tider har vært at han har påvirket sine utvalte tjeneres sinn med inntrykk av hans saks og enkelte menneskers behov og farer og pålagt dem den byrde å gi råd og advarsel.
På den måten har Gud i mange tilfelle gitt meg lys angående særskilte karaktermangler hos medlemmer i menigheten og angående farene for den enkelte og for saken, dersom disse manglene ikke blir fjernet. Under visse omstendigheter er dårlige tendenser tilbøyelige til å bli sterkt utviklet og befestet, og til å virke skadelig på Guds sak og ødeleggende på det enkelte menneske. Når spesielle farer truer Guds sak eller særskilte personer, hender det til tider at det kommer en meddelelse fra Herren enten i en drøm eller et syn om natten, og disse tilfelle blir fremstilt levende for mitt sinn. Jeg hører en stemme si til meg: «Stå opp og skriv. Disse sjelene er i fare. » Jeg følger påvirkningen av Guds Ånd, og pennen min skildrer deres sanne tilstand. Når jeg er på reise og står fram for folket på forskjellige steder, bringer Herrens Ånd tydelig fram for meg de tilfelle jeg har sett og gjenoppliver den saken som tidligere ble vist meg. «Testimonies», V, side 65, 66.(1882).
I de siste 45 år har Herren åpenbart for meg hva hans sak trengte til, og vist meg personers forhold på alle erfaringers område og også vist hvor og hvordan de har unnlatt å fullkomme en kristelig karakter. Hundrevis av menneskers liv er blitt fremstilt for meg, og det som Gud godkjenner, og det han fordømmer, er blitt lagt klart fram for meg. Gud har åpenbart for meg at dersom en vis fremgangsmåte blir fulgt, eller dersom visse karaktertrekk blir opprettholdt, vil det føre visse følger med seg. På den måten har han undervist og opplært meg, forat jeg måtte kunne se de farer som truer sjelene, og belære og advare hans folk med linje på linje og bud på bud, så de ikke skulle være uvitende om Satans anslag, men kunne unnfly hans snarer.
Den oppgaven Herren særlig har lagt på meg, er å tilskynde unge og gamle, lærde og ulærde til selv å ransake Skriftene, og gjøre det klart for alle at lesningen av Guds Ord vil utvikle ånden, øke enhver åndsevne og gjøre forstanden skikket til å arbeide med dype og vidtrekkende sannhetsproblemer. Videre å forvisse alle om at en klar kunnskap om Bibelen overgår all annen kunnskap, fordi den gjør menneskene til hva de skulle være etter Guds bestemmelse. «Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør enfoldige forstandige.» Sal. 119, 130.
Kan jeg med det lys som granskingen av Guds Ord har gitt meg, med den spesielle kunnskapen som er gitt angående enkelte medlemmer blant hans folk under alle slags forhold og alle slags erfaringer, være likså uvitende, likså uviss i mitt sinn og likså åndelig blind nå som jeg var ved begynnelsen av denne erfaring? Vil mine brødre si at søster White har vært så sløv som elev at hennes forståelse i denne retning ikke er bedre enn den var da hun først begynte i Kristi skole for å bli opplært og utdannet til en særskilt oppgave? Har jeg ikke en større forståelse av Guds folks plikter og farer enn de har som disse ting aldri er blitt fremstilt for? Jeg ønsker ikke å vanære min skaper ved å innrømme at alt dette lys, all denne tilkjennegivelse av hans veldige kraft i mitt arbeid og i min erfaring har vært verdiløs, at det ikke har utviklet min dømmekraft eller gjort meg bedre skikket til hans oppgave.
Når jeg ser menn og kvinner følge akkurat den vei og oppelske nettopp de trekk som har stilt andre sjeler i fare og skadet Guds sak, og som Herren har irettesatt gang på gang, hvordan skulle jeg da kunne annet enn bli engstelig? Når jeg ser fryktsomme sjeler bli trykket av en følelse av sine ufullkommenheter, men likevel samvittighetsfullt forsøker å gjøre det som Gud har sagt er rett, og når jeg vet at Gud med et smil ser ned på dem og betrakter deres trofaste bestrebelser, skal jeg da ikke tale et oppmuntrende ord til disse stakkars, skjelvende hjerter? Skal jeg være taus fordi hvert enkelt personlig tilfelle ikke direkte er påpekt for meg i et syn?
«Men når vekteren ser sverdet komme og ikke støter i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort noen av dem, da blir han tatt bort for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd. Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. » Esek. 33, 6-9.
I en drøm jeg nylig hadde, ble jeg ført fram for en forsamling av mennesker. Noen av dem gjorde forsøk på å tilintetgjøre inntrykket av et overmåte høytidelig advarende vitnesbyrd som jeg hadde gitt dem. De sa: «Vi tror på søster Whites vitnesbyrd. Men når hun forteller oss noe som hun ikke direkte har sett i et syn angående det spesielle til-felle som det dreier seg om, har hennes ord ikke større betydning for oss enn hva enhver annen måtte si. » Herrens Ånd kom over meg, og jeg reiste meg opp og irettesatte dem i Herrens navn. Jeg gjentok hovedinnholdet av det som er sitert ovenfor angående vekteren. Disse ord, sa jeg, kan passende brukes på dere og på meg.
Hvis nå de som disse høytidelige advarslene blir sendt til, skulle si: «Det er bare søster Whites personlige mening. Jeg vil fortsatt følge min egen overbevisning,» og dersom de fortsetter å gjøre det som de ble formant til ikke å gjøre, viser det at de rinegakter Guds råd, og følgen blir nettopp hva Guds Ånd har vist meg at den ville bli -- den vil skade Guds sak og ødelegge dem selv. Noen som gjerne vil styrke sin egen stilling, vil dra fram uttalelser fra Vitnesbyrdene som de tror bekrefter deres egne meninger, og de vil tillegge dem den sterkest mulige betydning. Men det som stiller deres fremgangsmåte i et tvilsomt lys, eller som ikke faller sammen med deres egne anskuelser, sier de er søster Whites mening. På den måten benekter de at vitnesbyrdet er av himmelsk opprinnelse og stiller det på like fot med sin egen bedømmelse.
Hvis dere, mine brødre, som i mange år har hatt kjennskap til meg og mitt arbeid, inntar det standpunkt at mitt råd ikke har større verdi enn deres som ikke spesielt er blitt oppdratt til denne gjerningen, så be meg ikke om å samarbeide med dere. For når dere inntar et slikt standpunkt, vil dere uunngåelig motarbeide innflytelsen av min virksomhet. Dersom dere føler dere likså trygge når dere følger deres egne tilskyndelser som når dere følger det lys som blir gitt ved Guds utvalte tjener, så gjør dere det på egen risiko. Dere kommer til å bli dømt fordi dere forkastet det lyset som var sendt dere fra himmelen.
Guds middel til å nå hjertene
Mens jeg var i ... , kom Herren til meg i nattens timer og talte dyrebare og oppmuntrende ord angående mitt arbeid og gjentok det samme budskapet som jeg hadde fått flere ganger tidligere. Med hensyn til dem som har vendt seg bort fra det lys som ble sendt til dem, sa han: «Når de ringeakter og forkaster det vitnesbyrd jeg har pålagt deg å bære fram, er det ikke deg de har ringeaktet, men meg.»
Dersom de som er hovmodige og fulle av selvovervurdering, uhindret fortsetter sitt løp, hvordan vil da forholdene bli i menigheten? Hvordan skal man kunne rette på de feil som finnes hos disse viljesterke, ærgjerrige menneskene? Ved hvilke midler skal Gud kunne nå dem? Hvordan skal han kunne sette sin menighet i rette skikk? Det oppstår stadig meningsforskjell, og det er ofte frafall i menigheten. Når det oppstår strid og splid, hevder alle parter at de har rett og at de har en uskadd samvittighet. De vil ikke ta imot lærdom av dem som lenge har båret arbeidets byrde og som de har grunn til å tro har vært ledet av Herren. Lys er blitt sendt for å spre mørket omkring dem, men de har vært for stolte i hjertet til å ta imot det, og de velger mørket. De forakter Guds råd fordi det ikke faller sammen med deres synspunkter og planer og ikke godtar deres uriktige karaktertrekk. Virkningen av Guds Ånd, som ville ha fått dem i den rette stilling dersom de var villige til å ta imot den, har ikke foregått på den måte som de syntes om eller som har smigret deres selvrettferdighet. Lyset som Gud har gitt, er ikke lys for dem, og de vandrer i mørket. De påstår at man ikke kan sette mer lit til dømmekraften hos en som har hatt en så lang erfaring og som Herren har undervist og brukt til å utføre en særskilt gjerning, enn de kan til enhver annens dømmekraft. Er det Guds plan at de skal gå fram på en slik måte? Eller er det en virksomhet som blir utfoldet av ham som er fiende til all rettferdighet for å holde sjelene i mørke, for å binde dem i kraftige villfarelser som de ikke kan bryte fordi de har stilt seg utenfor området av de midler Gud har bestemt til å ta seg av hans menighet?
Herren har gjennom alle tider gitt sin menighet rettledning, råd og tukt. På Kristi tid ble disse advarslene foraktet og forkastet av de selvrettferdige fariseerne som påsto at de ikke trengte til en slik irettesettelse og at de var blitt behandlet på en urettferdig måte. De ville ikke ta imot Herrens ord gjennom hans tjenere, fordi det gikk imot deres egne tilbøyeligheter. Dersom Herren i våre dager ga et syn direkte for slike menneskers øyne og pekte på deres feil, irettesatte dem for deres selvrettferdighet og fordømte deres synder, ville de reise seg til motstand på samme måten som innbyggerne i Nasaret gjorde da Kristus viste dem deres sanne tilstand.
Dersom disse mennesker ikke ydmyker sine hjerter for Gud, og dersom de fortsatt gir rom for Satans innskytelser, vil tvil og vantro ta sjelen i eie, og de kommer til å se allting i et uriktig lys. La tvilens frø engang bli sådd i deres hjerter, så vil de komme til å samle inn en rik høst. De vil komme til å vise mistillit og vantro overfor sannheter som er fulle av skjønnhet for andre, slike som ikke har lært seg opp til vantro.
De som øver opp sitt sinn til å gripe ethvert middel de kan bruke som en krok til å henge tvil på, og som kaster fram disse tanker for andre, vil alltid finne anledning til tvil. De vil betvile og kritisere alt som kommer fram under utfoldelsen av sannheten, kritisere andres arbeid og stilling, kritisere enhver gren av virksomheten som de ikke selv har del i. De vil leve på andres villfarelser og feilgrep, «inntil,» som engelen sa, «Herren Jesus engang avslutter sin midlertjeneste i den himmelske helligdom, ifører seg hevnens kledebon og overrasker dem under deres vanhellige festmåltid. Og de vil oppdage at de ikke er beredt til Lammets bryllups-nattverd.» Deres smak er blitt så ødelagt at de ville være tilbøyelige til endog å kritisere Herrens bord i hans rike.
Har Gud noen gang åpenbart for disse selvbedratte sjeler at ingen irettesettelse eller tukt fra ham skal ha noen betydning for dem dersom den ikke kommer direkte gjennom et syn? Jeg stanser ved dette punkt fordi den stillingen mange inntar angående dette, er en Satans fortryllelse for å ødelegge sjeler. Når han har besnært og svekket dem ved sitt sofisteri slik at de fortsatt gjør Guds Ånds gjerning virkningsløs når de blir irettesatt, vil hans seier over dem være fullstendig. Noen som bekjenner seg til å være rettferdige, vil på samme måte som Judas forråde sin Herre i hans bitreste fienders hender. Fast bestemt på å ville følge sin egen vei og forfekte sine egne idéer vil disse selvtillitsfulle menneskene gå videre fra ondt til verre, inntil de vil gjøre hva som helst heller enn å gi opp sin egen vilje. I blindhet vil de fortsette på den onde vei, men i et slikt selvbedrag at de på samme måten som de villedede fariseerne mener at de gjør Guds tjeneste. Kristus skildret hvordan en viss klasse mennesker ville gå fram når de bare fikk anledning til å utfolde sin sanne karakter: «Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde noen av eder døden.» Luk. 21, 16.
Gud har gitt meg en utpreget og høytidelig erfaring i forbindelse med dette verk, og dere kan være overbevist om at så lenge mitt liv blir spart, vil jeg ikke holde opp med å la advarselens røst lyde etter som Gud tilskynder meg til det, enten menneskene hører det eller ikke. Jeg har ingen særskilt visdom i meg selv. Jeg er bare et redskap i Herrens hånd til å utføre den oppgaven han har lagt på meg. De lær-dommer jeg har gitt med penn eller munn, har vært et uttrykk for det lys Gud har gitt meg. Jeg har søkt å fremholde for dere de prinsippene som Guds Ånd i årevis har innprentet i mitt sinn og skrevet i mitt hjerte.
Og nå, brødre, ber jeg dere innstendig om ikke å stille dere mellom meg og folket og skyve vekk det lys Gud ønsker skal komme til dem. La ikke deres kritikk rive all vekt, all betydning og kraft vekk fra Vitnesbyrdene. Tro ikke at dere kan skjære dem i stykker så de svarer til deres egne idéer, mens dere påberoper dere at Gud har gitt dere evnen til å forstå hva som er lys fra himmelen og hva som bare er uttrykk for menneskelig visdom. Dersom Vitnesbyrdene ikke taler i overensstemmelse med Guds Ord, så forkast dem. Kristus og Belial kan ikke forenes. For Kristi skyld, prøv ikke å forville folkets begreper ved menneskelig spissfindighet og tvil, så dere gjør det arbeid til intet som Herren ønsker å utføre. Gjør ikke ved deres mangel på åndelig innsikt dette Guds redskap til en forargelsens klippe som vil lede mange til å snuble og falle og bli besnæret og fanget.