Menigheten har en særskilt oppgave å utføre med å oppdra og opplære sine barn slik at de ikke skal bli påvirket av dem som har fordervelige vaner, når de går på skole eller er i andres selskap. Verden er full av urettferdighet og ringeakt for Guds krav. Byene er blitt som Sodoma, og barna våre er daglig utsatt for mange onder. De som går i de offentlige skolene, kommer ofte i berøring med andre som har vært mer forsømte enn de selv, slike som med unntak av den tid de tilbringer i skoleværelset, er overlatt til å få sin oppdragelse på gaten. De unges hjerter er lett mottagelige for inntrykk, og dersom omgivelsene ikke er av rette slags, vil Satan bruke disse forsømte barna til å påvirke dem som får en mer omhyggelig oppdragelse. Før foreldrene, som holder sabbaten, vet noe om det onde som skjer, kan barna deres ha lært dårlige ting, og deres sjeler kan være blitt fordervet.
De protestantiske kirkesamfunn har antatt den falske sabbat, som er et barn av pavedømmet, og opphøyet den over Guds hellige dag som han har innviet. Det er vår oppgave å gjøre det klart for barna våre at den første dag i uken ikke er den sanne sabbat, og at feiringen av den er en klar motsigelse av Guds lov, når vi har fått lys med hensyn til hvilken dag er den sanne sabbat. Lar lærerne i folkeskolene barna våre få den oppfatningen som er i samklang med Guds Ord? Blir synden fremstilt som noe som er mishagelig for Gud? Blir lydighet mot alle Guds bud fremholdt som begynnelsen til all visdom? Vi sender barna våre til sabbatsskolen forat de skal få undervisning om sannheten, og når de så går i den daglige skoleklassen, lærer de lekser som inneholder usannhet. Dette bør ikke forekomme, for det forvirrer sinnet hos dem. Dersom de unge får begreper som er en forvanskning av sannheten, hvordan skal vi da kunne motvirke innflytelsen av en slik undervisning?
Kan vi undres over at noen av de unge blant oss under slike forhold ikke verdsetter religiøse fortrinn? Kan vi undres over at de blir ledet inn i fristelse? Kan vi undre oss over at de, så forsømt som de har vært, bruker sin energi til fornøyelser som ikke er til beste for dem, og at deres religiøse forsetter blir svekket og deres åndelige liv formørket? Sinnet blir av samme karakter som de ting det blir fylt med, og høsten blir av samme natur som utsæden. Er ikke disse kjensgjerninger nok til å vise hvor nødvendig det er å våke over oppdragelsen av de unge helt fra de tidligste år? Ville det ikke være bedre for de unge å vokse opp i en viss grad av uvitenhet med hensyn til det man i alminnelighet forstår ved utdannelse, enn at de skulle bli likegyldige angående Guds sannhet? 1900 -- «Testimonies, VI, side 193-205.
Da Israels barn ble samlet ut fra egypterne, sa Herren: Jeg vil «gå igjennom Egypts land og slå i hjel alt førstefødt i Egypts land, både folk og fe, og over alle Egypts guder vil jeg holde dom; jeg er Herren. » «Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noe av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen. For Herren skal gå gjennom landet og slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder. Dette skal I holde; det skal være en forskrift for deg og dine barn til evig tid.» 2 Mos. 12, 22-24. Blodet på dørstolpene var et symbol på Kristi blod, som alene frelste hebreernes førstefødte fra forbannelsen. Hvert hebraisk barn som oppholdt seg i en egyptisk bolig, omkom.
Denne erfaringen som israelittene hadde, ble skrevet til lærdom for dem som skulle leve i de siste dager. Før den susende svøpen går fram over jordens beboere, vil Herren oppfordre alle som i sannhet er israelitter, til å berede seg for denne begivenhet. Til foreldre sender han det advarende rop: Samle deres barn i deres eget hus. Ta dem bort fra slike som ikke vil bry seg om Guds befalinger, og som lærer og gjør det onde. Forlat de store byene så snart som mulig. Opprett menighetsskoler. Gi deres barn Guds Ord som grunnlag for all utdannelse. Dette Ord er fullt av vakre lærdommer, og dersom elevene gjør det til sitt studium i begynnerklassen her nede, vil de bli forberedt for den høyere klassen hisset.
Guds Ord kommer til oss i denne tid: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren den Allmektige. » 2 Kor. 6, 14-18. Hvor er deres barn? Oppdrar dere dem til å se og fly fra fordervelsen i verden, som grunner seg på begjær? Søker dere å frelse deres sjeler, eller er dere med på å føre dem i ødeleggelse på grunn av deres forsømmelse?
Barna blir forsømt
Altfor liten oppmerksomhet er blitt viet våre barn og vår ungdom. De eldre i menigheten har ikke betraktet dem med ømhet og sympati og med ønske om at de måtte gjøre fremgang i det guddommelige liv. Barna har derfor ikke kunnet utvikle kristenlivet slik som de burde ha gjort. Noen menighetsmedlemmer som før har elsket og fryktet Gud, tillater at deres forretning blir det altoppslukende og skjuler sitt lys under en skjeppe. De har glemt å tjene Gud, og de gjør sin for retning til en grav for sin religion.
Skal vi tillate at de unge blir drevet hit og dit, at de blir motløse og faller i fristelser som overalt ligger på lur for deres troskyldige føtter? Det arbeid som ligger nærmest for våre menighetsmedlemmer, er å få interesse for vår ungdom, og med vennlighet, tålmodighet og ømhet gi dem linje på linje og bud på bud. Å, hvor er fedrene og mødrene i Israel? Det burde være mange slike, og de burde som husholdere over Kristi nåde ikke bare nære en tilfeldig, men en særlig interesse for de unge. Det burde være mange flere hjerter som blir rørt på grunn av den ynkelige stilling vår ungdom er i, og som innser at Satan arbeider med ethvert tenkelig påfunn for å dra dem inn i sitt garn. Gud krever at menneskeheten skal våkne opp av sin dvale og se hvilken tjeneste som er nødvendig i denne farlige tid.
Våre brødres og søstres øyne bør salves med den himmelske øyensalve så de må kunne se hva som er nødvendig i denne tid. Lammene i hjorden må få føde, og himmelens Herre ser ned for å undersøke hvem som utfører det arbeid han ønsker skal bli utført for barna og de unge. Menigheten sover og fatter ikke hvor stor denne sak er. «Å, » sier noen, «hva skal det være godt for å ta det så grundig med hensyn til å utdanne vår ungdom? Jeg synes at dersom noen få som har bestemt seg for å velge en eller annen litterær linje eller noe annet kurs som krever en viss utdannelse, blir vist særlig oppmerksomhet, så er dette alt som er nødvendig. Det er ikke påkrevet at alle våre unge mennesker lærer så meget. Vil ikke en grundig utdannelse av noen få tilfredsstille alle nødvendige krav?»
Jeg svarer: Nei, absolutt ikke. Hvilket utvalg ville vi være i stand til å gjøre blant vår ungdom? Hvordan skulle vi kunne si hvem som ville være de mest lovende, hvem som ville utføre den beste tjeneste for Gud? Med vår menneskelige dømmekraft ville vi kanskje gjøre som Samuel, som da han ble sendt ut for å finne Herrens salvede, festet seg ved det ytre utseende.
Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og på hanshøye vekst! For jeg har forkastet ham; jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.» Ikke en eneste av Isais sønner med den edle skikkelse de hadde, ville Herren anta. Men da David, den yngste sønnen som bare var en ung gutt og fårehyrde, ble kalt hjem fra marken og trådte fram for Samuel, sa Herren: «Stå opp og kall ham! For ham er det.» 1 Sam. 16, 7. 12. Hvem kan avgjøre hvilket medlem i en familie vil vise seg å være brukbar i Guds verk? Alle de unge bør få lov å nyte de velsignelser og privilegier som en utdannelse i våre skoler betyr, forat de må kunne bli ansport til å bli Guds medarbeidere.
Menighetsskoler nødvendig
Mange familier som av hensyn til sine barns utdannelse flytter til steder der våre store skoler blir opprettet, ville gjøre Mesteren en bedre tjeneste ved å bli hvor de er. De bør oppmuntre den menigheten hvor de er medlemmer, til å opprette en menighetsskole, der barna innenfor deres krets kunne få en allsidig, praktisk kristelig utdannelse. Det ville være langt bedre for barna, for dem selv og for Guds sak, om de ville bli i de mindre menighetene der man trenger deres hjelp, istedenfor å flytte til de større menighetene der det stadig ligger fristelser til å synke ned i åndelig uvirksomhet, fordi det ikke er noe behov for dem.
Hvor som helst det er noen få som holder sabbaten, burde foreldrene slutte seg sammen om å opprette en skole der deres barn og unge kunne få undervisning. De bør ansette en kristelig lærer som ville være en gudhengiven misjonær og lære opp barna på en slik måte at de kunne bli misjonsarbeidere. La det bli ansatt lærere som gir en grundig undervisning i de alminnelige fag og som gjør Bibelen til grunnlaget og livet i alt studium. Foreldre bør iføre seg rustningen og ved eget eksempel lære barna å bli misjonsarbeidere. De bør arbeide mens det er dag, for «natten kommer da ingen kan arbeide». Joh. 9, 4. Dersom de vil gjøre uegennyttige anstrengelser og med utholdenhet lære barna å bære ansvar, vil Herren samarbeide med dem.
Noen familier som holder sabbaten, bor alene, eller de bor langt borte fra andre som har samme tro. Disse har til tider sendt sine barn til våre kostskoler, der de har høstet utbytte og som de er kommet tilbake fra og er blitt til velsignelse i sitt eget hjem. Men noen kan ikke sende barna bort fra hjemmet for å få en utdannelse. I slike tilfelle bør foreldrene ansette en eksemplarisk kristelig lærer som vil betrakte det som en glede å virke for Mesteren i hvilken som helst stilling og være villig til å dyrke opp hvilken som helst del av Herrens vingård.
Fedre og mødre bør samarbeide med læreren og bestrebe seg alvorlig for at barna må bli omvendt. La dem gjøre sitt beste for å holde den åndelige interesse i hjemmet levende og sunn og for å oppdra barna i Herrens tukt og formaning. La dem bruke litt tid hver dag til å studere og til å være elever sammen med sine barn. På den måten kan de gjøre undervisningstimen til en fornøyelig og gagnlig stund, og de vil få større tillit til denne fremgangsmåte når de forsøker å frelse barna. Foreldrene kommer til å innse at deres egen vekst vil foregå hurtigere mens de lærer å arbeide for barna. Når de på den måten arbeider i all beskjedenhet, kommer vantroen til å forsvinne. Tro og aktivitet vil gi forvissning og tilfredshet som vil øke for hver dag når de jager etter å kjenne Herren og forkynne ham. Deres bønner vil bli alvorlige fordi de har noe bestemt å be om.
I noen land er foreldrene på grunn av landets lover tvunget til å sende barna sine på skole. På steder hvor det er en menighet, bør det i slike land bli opprettet skoler, selv om det ikke er mer enn seks barn som kan ta del. Arbeid som om det gjaldt deres liv, for å redde barna fra å drukne i de besmittende og fordervelige innflytelser i verden.
Vi står langt tilbake når det gjelder vår plikt i denne viktige sak. På mange steder burde skoler ha vært i gang for flere år siden. På mange steder ville sannheten på denne måten ha hatt representanter som ville ha satt preg på Herrens verk. Man burde ha opprettet skoler på mange steder istedenfor å samle så mange store bygninger på noen få steder.
Disse skolene bør bli påbegynt under en forstandig ledelse slik at barna og de unge kan bli utdannet i sine egne menigheter. Det har vært en stor synd mot Gud at det har vært så megen forsømmelse på dette område, når Forsynet så rikelig har gitt oss hjelpemidler til å arbeide med. Men selv om vi før ikke har gjort det vi kunne ha gjort for de unge og for barna, så la oss nå vende om og innhente det som er forsømt. Herren sier: «Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting. » Es. 1,18.19.
Menighetsskplenes og lærernes karakter
Det arbeid som blir utført i våre menighetsskoler, bør være av aller første rang. Jesus Kristus, Gjenoppretteren, er det eneste hjelpemiddel mot en feilaktig utdannelse, og de lærdommer hans ord inneholder, bør alltid stilles fram for de unge i den mest tiltalende form. Den disiplin elevene får i skolen, bør utfylle den oppdragelsen de får i hjemmet, og både i hjemmet og i skolen bør enkelhet og gudsfrykt opprettholdes. Det vil kunne finnes menn og kvinner med evner til å virke i disse små skolene, men som ikke med fordel kan arbeide i de større. Når de holder seg til Bibelens lærdommer, vil de selv få en utdannelse av den høyeste verdi.
Når man velger lærere, bør man gjøre bruk av enhver forsiktighetsregel, for man vet at dette er en likså høytidelig sak som når en velger menn til predikegjerningen. Forstandige menn bør forestå valget, slike som kan bedømme menneskers karakter. For når det gjelder å opplære og danne sinnet hos de unge og å gjennomføre på en lykkelig måte de mange virkegrener som skal utføres av lærerne i våre menighetsskoler, trenger vi de aller beste talenter som kan skaffes. Ingen med et underlegent eller smålig åndspreg bør settes til å forestå en av disse skolene. Overlat ikke barna til unge og uerfarne lærere som ikke har noen evne til å styre, for deres bestrebelser vil være tilbøyelige til å bryte ned all orden. Orden er himmelens første lov, og enhver bør i denne retning være et mønster på himmelen.
Det er synd å overlate barn til lærere som er stolte og ukjærlige. En lærer med dette preg vil gjøre stor skade for dem som har en karakter i hurtig utvikling. Dersom lærere ikke er Gud underdanige, dersom de ikke har kjærlighet til de barna som de har under seg, eller dersom de tar parti for dem som faller i deres smak, og viser likegyldighet overfor dem som er mindre tiltalende eller som er urolige og nervøse, bør de ikke bli ansatt. For resultatet av deres arbeid vil bli at sjeler går tapt for Kristus.
Særlig for barnas vedkommende er det behov for lærere som er rolige og vennlige og som viser overbærenhet og kjærlighet nettopp mot dem som trenger det mest. Jesus elsket barna. Han betraktet dem som de yngste medlemmer i Herrens familie. Han behandlet dem alltid med vennlighet og aktelse. Lærerne bør følge hans eksempel. De bør ha den sanne misjonsånd, for barna skal læres opp til å bli misjonærer. De bør føle at Herren har overlatt barnas og de unges sjeler til dem som et høytidelig tillitsverv.
Menighetsskolene våre trenger lærere som har høye moralske egenskaper og som man kan stole på, slike som er sunne i troen og som eier takt og tålmodighet, slike som vandrer med Gud og avstår fra ethvert skinn av ondt. De vil nok finne skyer i sitt arbeid. Det kommer skyer og mørke, storm og uvær, og de kommer til å møte fordom hos foreldre som har uriktige begreper om den karakter barna skal danne. For det er mange som påstår at de tror på Bibelen, mens de forsømmer å innføre dens prinsipper i familielivet. Men dersom lærerne stadig er disipler i Kristi skole, vil disse forhold aldri få makt over dem.
Foreldre bør søke Herren med dypt alvor forat de ikke skal bli snublestener på barnas vei. Misunnelse og avind bør være bannlyst fra hjertet, og Kristi fred bør få komme inn for å knytte menighetens medlemmer sammen til et kristelig fellesskap. Lukk sjelens vinduer igjen for verdens giftige sumpluft, og la dem være åpne mot himmelen til å ta imot de legende stråler av Kristi rettferdighets solskinn.
Før kritikkens og misunnelsens ånd blir bannlyst fra hjertet, kan Herren ikke gjøre det han gjerne vil for menigheten for å åpne veien så skoler kan bli opprettet. Før det hersker enighet, vil han ikke påvirke dem som han har betrodd midler og evner til å føre dette arbeid fremad. Foreldre må komme opp på et meget høyere nivå, bevare Herrens vei og øve rettferdighet så de kan være lysbærere. Det må skje en fullstendig forandring i sinn og karakter. Dersom en splittelsens ånd blir næret i noen få hjerter, vil den få innpass hos andre og ødelegge den innflytelsen skolen kunne øve til det gode. Dersom foreldrene ikke er villige til og ivrige etter å samarbeide med læreren for å frelse barna, er de ikke beredt til at noen skole kan bli opprettet blant dem.
Resultater av menighetsskolens arbeid
Når menighetsskolene blir ledet på rette måte, vil de være et middel til å løfte sannhetens banner på de steder hvor de blir opprettet, og barna som får en kristelig utdannelse, vil vitne for Kristus. På samme måten som Jesus i tempelet løste de hemmelighetene som prestene og rådsherrene ikke hadde oppdaget, slik vil barna som har fått en riktig opplæring, under det avsluttende verk her på jorden i sin enfoldighet tale ord som vil vekke forundring hos menn som nå taler om en «høyere utdannelse». Liksom barna i tempelets forgårder sang: «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! » (Mark. 11, 9), slik vil barnestemmer i de siste dager heve seg for å gi det siste advarende budskap til en fortapt verden. Når himmelske vesener ser at menn ikke lenger får tillatelse til å fremholde sannheten, vil Guds Ånd komme over barna, og de vil utføre en gjerning slik at sannheten blir forkynt, noe som de eldre arbeidere ikke kan gjøre fordi veien vil være stengt for dem.
Menighetsskolene våre er av Gud bestemt til å berede barna for denne store oppgaven. Her bør barna bli opplært i særskilte sannheter for denne tid og i praktisk misjonsarbeid. De skal stille seg i arbeidernes rekker for å hjelpe de syke og de lidende. Barna kan ta del i helsemisjonsarbeid, og med sine små ytelser kan de hjelpe til med å føre det fremover. Bidragene deres kan være små, men enhver liten ting vil hjelpe, og ved deres bestrebelser vil mange sjeler bli vunnet for sannheten. Gjennom dem vil Guds budskap og hans frelsende legedom bli kunngjort for alle folkeslag. Menigheten bør derfor ha en byrde for lammene i hjorden. La barna bli oppdratt og utdannet til å gjøre tjeneste for Gud, for de er Herrens arv.
For år tilbake burde det ha vært opprettet skolehus passende for menighetsskoler, der barna og de unge kunne få en utdannelse.
Lærebøkene i menighetsskolene våre bør være av en slik karakter at de leder oppmerksomheten hen til Guds lov. Da vil sannhetens lys og styrke og kraft bli fremhevet. Unge som kommer ute fra verden, ja endog noen som har fått sitt sinn fordervet, vil komme til disse skolene, og der vil de bli omvendt. Deres vitnesbyrd for sannheten vil kanskje i en tid bli hindret av de falske teorier som deres foreldre hyller, men til sist vil sannheten seire. Det er blitt meg pålagt å si at denne slags misjonsarbeid vil få en virkningsfull innflytelse når det gjelder utbredelsen av lys og kunnskap.
Hvor viktig er det ikke at familier som slår seg ned der det er en skole, er gode representanter for vår hellige tro!
Menigheter på steder der det er opprettet skoler, har god grunn til å skjelve når de ser at det er blitt betrodd dem et ansvar som er for stort til å kunne uttrykkes med ord. Skal dette arbeid, som på en edel måte er blitt påbegynt, sykne hen av mangel på gudhengivne arbeidere? Skal egoistiske planer og egennyttig strev få plass i dette foretagende? Vil arbeiderne tillate at kjærlighet til vinning, lyst til makelighet og mangel på gudsfrykt bannlyser Kristus fra deres hjerter og lukker ham ute fra skolen? Gud forby! Arbeidet er allerede skredet langt fram. Hva retningen for utdannelse angår, så ligger alt rede for en alvorlig reform, for en sannere og mer effektiv utdannelse. Vil vårt folk ta imot dette hellige tillitsverv? Vil de ydmyke seg ved Golgatas kors, rede til ethvert offer og enhver tjenestegjerning?
Foreldre og lærere bør med det største alvor søke etter den visdom som Jesus alltid er villig til å gi. De har nemlig å gjøre med menneskers sinn i den mest interessante og lettest påvirkelige periode i deres utvikling. De bør strebe etter å rettlede de unges tilbøyeligheter på en slik måte at de på ethvert trinn i sitt liv må kunne være en fremstilling av den naturlige skjønnhet som passer til vedkommende alderstrinn og gradvis utvikler seg, akkurat som tilfellet er med plantene og blomstene i hagen.
Når det gjelder å utdanne de små barna, bør man skaffe særskilte talenter. Mange kan stille krybben høyt og gi fårene mat. Men det er nødvendig å stille krybben lavt og gi lammene føde. Det er denne leksen lærerne i de første klassene trenger til å tilegne seg.
Åndens øye trenger til å opplæres, for ellers vil barnet finne fornøyelse i å betrakte det onde.
Lærere bør til tider ta del i de små barnas fornøyelser og lek og lære dem å leke. På den måten vil de kunne forhindre uvennlige følelser og handlinger uten tilsynelatende å øve kritikk eller ha noe å utsette på dem. Dette kameratskapet vil knytte læreres og elevers hjerter sammen, og skolen blir til glede for dem alle.
Lærerne bør elske barna, for de er de yngste medlemmer i Herrens familie. Herren vil spørre dem, slik som han spør foreldrene: «Hvor er nå den hjord som var gitt deg, dine herlige får?» Jer. 13, 20.
På steder der de troende er få, bør to eller tre menigheter slutte seg sammen om å føre opp en beskjeden bygning til menighetsskole. Alle bør dele utgiftene. Det er på høye tid at de som holder sabbaten, skiller barna sine ut fra verdslige kamerater og stiller dem under de aller beste lærere, som vil gjøre Bibelen til grunnlag for alt studium. -- 1900. -- «Testimonies», VI, side 109.