Da Kristus så skarene som flokket seg omkring ham, «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». Han så sykdommen, sorgen, savnet og utartingen hos de skarene som flokket seg omkring ham. Det behov og den smerte som preget menneskeheten rundt omkring i verden, ble fremstilt for ham. Blant de høye og de lave, de mest hedrede og de mest fordervede så han sjeler som lengtet nettopp etter de velsignelser som han var kommet for å bringe, sjeler som trengte til kunnskap om hans nåde for å bli borgere i hans rike. «Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens Herre at han vil drive ar-beidere ut til sin høst! » Matt. 9, 36-38.
Den samme trang hersker i dag. Verden trenger arbeidere som vil virke slik som Kristus virket for de lidende og for syndere. Det er i sannhet en skare å arbeide for. Verden er full av sykdom, lidelse, nød og synd. Den er full av slike som trenger til å bli hjulpet -- de svake, hjelpeløse, de vankundige, de lavt sunkne.
Mange av de unge i denne generasjon, som er omgitt av kirker, institusjoner og hjem som bekjenner seg til å være kristne, velger den stien som fører til fortapelse. På grunn av vanemessig umåtehold pådrar de seg sykdom, og på grunn av griskhet etter penger til syndige nytelser gir de seg over til uærlige handlinger. Helse og karakter blir ødelagt. Disse stakkars sjeler som er atskilt fra Gud og utstøtt fra samfunnet, føler at de er uten håp både for dette liv og for det tilkommende. Foreldres hjerter blir sønderknust. Menneskene taler om disse villfarne som håpløse, men Gud ser på dem med øm medlidenhet. Han forstår alle de omstendighetene som førte til at de falt under fristelse. Dette er en klasse mennesker som trenger til at det blir arbeidet for dem. 1900 -- «Testimonies», VI, side 254-260.
Nær og fjern er det sjeler, ikke bare unge, men mennesker i enhver alder, som er i fattigdom og nød, sunket ned i synd og betynget av skyldfølelse. Det er Guds tjeneres oppgave å søke etter disse sjelene og be med dem og for dem og skritt for skritt lede dem til Frelseren.
Men de som ikke innser Guds krav, er ikke de eneste som er i nød og trenger til hjelp. I verden i dag, hvor egoisme, griskhet og undertrykkelse råder, er mange av Guds sanne barn i nød. Det er mange som oppholder seg på usle og elendige steder, omgitt av fattigdom, sykdom og skyldfølelse, som tålmodig bærer sin egen byrde av lidelse og søker å trøste de håpløse og syndbetyngede de er omgitt av. Mange av dem er nesten ukjente for menighetene eller for predikantene, men de er Herrens lys som skinner i mørket. Herren har en særlig omhu for disse mennesker, og han oppfordrer sitt folk til å være hans hjelpende hånd til å lindre deres trang. Overalt hvor det er en menighet, bør man særlig tenke på å oppsøke denne klasse mennesker og bringe dem hjelp.
Arbeid for de høyere klasser
Mens vi arbeider for de fattige, bør vi også tenke på de rike, for deres sjeler er likså dyrebare i Guds øyne. Kristus arbeidet for alle som ville høre hans ord. Han oppsøkte ikke bare tolleren og den utstøtte, men også den rike og kultiverte fariseer, den jødiske adelsmann og den romerske høvedsmann. Den rike trenger til at det blir gjort noe for ham i Guds kjærlighet og frykt. Altfor ofte stoler han på sin rikdom og merker ikke at han er i fare. De jordiske eiendeler som Herren har betrodd menneskene, er ofte en kilde til stor fristelse. Tusener blir på den måten ledet til syndig tilfredsstillelse som befester dem i vanemessig uavholdenhet og last. Blant de ulykkelige offer for savn og synd er det mange som engang hadde rikdom i eie. Ved å bruke sterk drikk og ved å tilfredsstille kjødets lyster har menn i forskjellige yrker og forskjellige stillinger i livet bukket under for verdens besmittelser og har falt i fristelse. På samme tid som disse falne mennesker vekker vår medynk og krever vår hjelp, bør vi likevel også tenke litt på dem som ennå ikke er sunket ned til disse dybder, men som likevel setter sine føtter på den samme sti. Tusener av menn som innehar opphøyde og nyttige stillinger, gir seg over til vaner som betyr ruin for sjel og legeme. Skulle man ikke gjøre de alvorligste bestrebelser for å opplyse dem?
Evangeliets forkynnere, statsmenn, forfattere, menn med rikdom og begavelse og menn med store forretningstalenter svever i en dødelig fare fordi de ikke innser nødvendigheten av streng avholdenhet i alle ting. De trenger til å bli gjort oppmerksomme på avholdsprinsippene, ikke på en innskrenket eller vilkårlig måte, men i lyset av Guds store forsett med menneskene. Dersom prinsippene for sant avhold på den måten blir lagt fram for dem, er det mange i de høyere samfunns-klasser som vil innse deres verdi og gi dem en hjertelig mottagelse.
Blikket vendt mot varige rikdommer
Det er en annen fare som de rike klasser særlig er utsatt for, og også her er det et virkefelt for legemisjonæren. Mange som har fremgang i verden og som aldri nedlater seg til last i alminnelig forstand, blir likevel ledet til ødeleggelse på grunn av sin lyst til rikdom. Opptatt som de er av sine timelige skatter, er de ufølsomme overfor Guds krav og sine medmenneskers trang. Istedenfor å betrakte sin rikdom som et talent som burde brukes til Guds ære og til høynelse av menneskeheten, ser de på den som et middel til å tilfredsstille og forherlige seg selv. De føyer hus til hus og landeiendom til landeiendom og fyller sine hjem med luksus, mens trangen viser seg åpenlyst på gatene, og det overalt omkring dem er mennesker som lever i elendighet og forbrytelser, mennesker som er syke og døende. De som på den måten lever livet for å tjene seg selv, utvikler ikke Guds men Satans egenskaper.
Disse menn trenger til evangeliet. De trenger til å få øynene vendt bort fra de forfengelige materielle tingene og heller betrakte de kostelige og varige rikdommer. De behøver å lære hvilken glede det er å gi, hvor velsignet det er å være Guds medarbeidere.
Folk som tilhører denne klassen, er ofte svært vanskelige å komme i forbindelse med. Men Kristus vil åpne utveier så man kan få adgang til dem. La de forstandigste, de mest pålitelige, de mest håpefulle arbeidere søke etter disse sjeler. Med den visdom og takt som er født av guddommelig kjærlighet, og med den dannelse og høflighet som bare er en følge av at Kristus bor i sjelen, bør vi arbeide for disse som ikke ser herligheten av den himmelske skatt fordi glansen av jordisk rikdom har blendet dem.
La arbeiderne studere Bibelen sammen med dem og påvirke deres hjerter med sannheten. Les disse Guds ord for dem: «Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.»
Så sier Herren: «Den vise rose seg ikke av sin visdom og den sterke rose seg ikke av sin styrke, den rike rose seg ikke av sin rikdom! Men den som vil rose seg, han rose seg av at han er forstandig og kjen ner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren. » «I hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. » «Og min Gud skal etter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.» 1 Kor. 1, 30; Jer. 9, 23. 24; Ef. 1, 7; Fil. 4, 19.
Når en slik appell er satt fram i Kristi ånd, vil den ikke bli betraktet som betydningsløs. Den vil gjøre inntrykk på manges sinn innenfor de høyere klasser.
Med kloke og kjærlige bestrebelser vil mangen rik mann kanskje kunne bli vekket til å forstå sitt ansvar og sin plikt overfor Gud. Når det blir klart for dem at Herren venter at de som hans representanter skal lindre lidelser blant mennesker, vil mange gi sitt samtykke og yte av sine midler og sin sympati til gagn for de fattige. Når sinnet på den måten er blitt vendt bort fra deres egne selviske interesser, vil mange bli ledet til å overgi seg til Kristus. Med de talenter de har i form av innflytelse og ved sine midler vil de med glede forene seg med den beskjedne misjonsarbeider som var Guds redskap til at de ble omvendt. Ved å bruke sin jordiske skatt på rette måte vil de samle seg «en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer». Luk. 12, 33. De vil sikre seg den skatten som visdommen tilbyr, nemlig varig «arvegods og rettferdighet». Ord. 8, 18.
Ved å gi akt på vårt liv danner menneskene i verden seg sin mening om Gud og om Kristi religion. Alle som ikke kjenner Kristus, bør til stadighet kunne betrakte hans karakters prinsipper i livet hos dem som kjenner ham. Legemisjonærens opphøyde plikt og dyrebare forrett er nettopp å fylle dette behov, å bringe Kristi kjærlighets lys inn i hjemmene til de høye og de lave, de rike og de fattige.
«I er jordens salt, » sa Kristus til sine disipler, og disse ord uttalte han til dem som er hans arbeidere i dag. Dersom dere er salt, er det frelsende egenskaper i dere, og kraften i deres karakter vil øve en frelsende innflytelse.
Reis opp de falne
Selv om en mann kan være sunket ned i syndens største dybder, er det mulighet for å redde ham. Mange har mistet sansen for evige realiteter, mistet Guds likhet, og de vet neppe om de har en sjel å frelse eller ikke. De har hverken tro på Gud eller tillit til mennesker. Men de kan forstå, og de setter pris på, handlinger som grunner seg på praktisk sympati og hjelpsomhet. Det er noen som uten å være drevet av jordisk ros eller belønning kommer inn i deres hjem og hjelper de syke, metter de sultne, kler de nakne og viser på en kjærlig måte alle hen til ham som har en kjærlighet og medynk som det menneskelige redskapet bare er en budbringer om. Når de ser dette, rører det deres hjerter. Takknemligheten våkner. Troen blir tent. De ser at Gud har omhu for dem, og de er villige til å høre når hans Ord blir åpnet.
I dette gjenreisningsarbeid er det nødvendig med stor og møysommelig anstrengelse. Ingen urovekkende meddelelser om ukjente lærdommer bør settes fram for disse sjeler. Men når de tar imot fysisk hjelp, bør sannheten for denne tid bli fremholdt for dem. Menn og kvinner og unge mennesker trenger til å få se Guds lov med dens vidtrekkende krav. Det er ikke vanskeligheter, strev og fattigdom som forderver menneskeheten. Det er synden, overtredelsen av Guds lov. De anstrengelser som blir gjort for å redde de utstøtte og fordervede, er forgjeves dersom Guds lovs krav og nødvendigheten av lydighet mot ham ikke blir innprentet i sinn og hjerte. Gud har ikke påbudt noe som ikke er nødvendig for å knytte menneskene til ham. «Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen. . . . Herrens bud er rent, det opplyser øynene. » «Etter dine lepers ord,» sier Salmisten, «har jeg tatt meg i vare for voldsmannens stier.» Sal. 19, 8. 9; 17, 4.
Engler hjelper til i dette arbeid med å gjenreise de falne og føre dem tilbake til En som har gitt sitt liv for å gjenløse dem. Og den Hellige Ånd samarbeider med menneskelige redskaper i sin tjeneste for å vekke de moralske krefter ved å påvirke hjertet og overbevise om synd, om rettferdighet og om dom.
Når Guds barn helliger seg til denne oppgaven, vil mange gripe den hånden som er rakt ut til frelse for dem. De blir påvirket til å vende om fra sine onde veier. Noen av dem som er reddet, vil ved tro på Kristus kunne heve seg opp til høye stillinger i tjenesten og bli betrodd ansvar i arbeidet for å frelse sjeler. De vet av erfaring hva de menneskene som de arbeider for, trenger til, og de vet hvordan de kan hjelpe dem. De vet hvilke midler de best kan bruke for å redde de fortapte. De er fulle av takknemlighet til Gud for de velsignelser de har fått. Kjærlighet oppliver deres hjerter, og de blir styrket med kraft til å løfte andre opp, slike som aldri vil kunne reise seg uten hjelp. Med Bibelen som veileder og med den Hellige Ånd som hjelper og trøstermann finner de at det åpner seg et nytt livsløp for dem. Hver enkelt av disse sjeler som blir føyet til arbeidernes styrker, utrustet med hjelpemidler og med opplysning om hvordan man skal frelse rsjeler for Kristus, blir en medarbeider med dem som brakte ham sannhetens lys. På den måten blir Gud æret og hans sannhet fremmet.
Verden kommer til å bli overbevist, ikke så meget ved det som blir fremholdt fra prekestolen som ved det liv menigheten lever. Predikanten forkynner sannhetens teori, men menighetens praktiske gudsfrykt demonstrerer dens kraft.