Mens verden behøver sympati, mens den trenger til Guds folks bønner, og mens den er i behov av å kunne se Kristus i hans etterfølgeres liv, er Guds folk i like stor trang til anledninger som vekker deres medfølelse, gir deres bønner kraft og utvikler hos dem en karakter i likhet med den som det guddommelige mønster åpenbarte.
Det er for å skaffe fram slike anledninger Gud har satt de fattige, de ulykkelige, de syke og de lidende iblant oss. De er Kristi arv til hans menighet, og man må sørge for dem på samme måten som han ville ha gjort. På den måten fjerner Gud det som er verdiløst. Han lutrer gullet og gir oss den hjertets og karakterens dannelse som vi trenger til.
Herren kunne bringe sitt verk ut uten vårt samarbeid. Han er ikke avhengig av oss for våre penger, vårt liv eller vårt arbeid. Men menigheten er meget dyrebar i hans øyne. Den er det skrinet som inneholder hans juveler, den fold som hegner om hans hjord, og han lengter etter å se den uten flekk eller rynke eller noe slikt. Han lengter etter den med en usigelig kjærlighet. Dette er grunnen til at han har gitt oss anledninger til å arbeide for ham. Og han tar imot vårt arbeid som tegn på vår kjærlighet og troskap.
Ved a sette de fattige og de lidende iblant oss prøver Herren oss for å åpenbare for oss hva som bor i våre hjerter. Vi kan ikke uten fare vike av fra prinsipper. Vi kan ikke ringeakte retten. Vi kan ikke forsømme barmhjertighet. Når vi ser at det går galt med en bror, må vi ikke gå forbi ham på den andre siden av veien, men gjøre ivrige og øyeblikkelige anstrengelser for å oppfylle Guds ord ved å hjelpe ham. Vi kan ikke arbeide stikk imot Guds særskilte anvisninger uten at følgen av vårt arbeid faller tilbake på oss. Det bør være avgjort, rotfestet og grunnfestet i vår samvittighet at ikke noe i vår handlemåte som er til vanære for Gud, kan tjene til vårt beste. 1900 -- «Testimonies», VI, side 261-268.
Det bør risses inn i samvittigheten som med en jerngriffel på en klippe, at den som ringeakter barmhjertighet, medlidenhet og rettferdighet, den som forsømmer de fattige, som ikke bryr seg om mennesker som lider og er i nød, og som ikke er vennlige og høflige, opp-fører seg på en slik måte at Gud ikke kan samarbeide med ham i å utvikle karakteren. Dannelsen av sinn og hjerte foregår lettere når vi nærer en slik medfølelse med andre at vi gjør bruk av våre fordeler og privilegier for å lindre deres trang. Dersom vi samler og beholder altsammen selv, vil det føre til at sjelen blir fattig. Men alle Kristi egenskaper venter på å bli tatt imot av dem som vil utføre nettopp det arbeid Gud har bestemt til dem, mens de arbeider etter Kristi plan.
Vår Gjenløser sender ut sine sendebud forat de skal være et vitnesbyrd til hans folk. Han sier: «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og bolde nattverd med ham, og han med meg.» Åp. 3, 20.
Å representere Kristus
Gode gjerninger koster oss et offer. Men det er nettopp dette offer som bringer disiplin. Disse forpliktelser stiller oss i konflikt med naturlige følelser og tilbøyeligheter, og når vi oppfyller dem, vinner vi seier på seier over de forkastelige trekkene i vår karakter. Striden blir ført videre, og på den måten vokser vi i nåden. Vi gjenspeiler Kristi lignelse og blir beredt til en plass i Guds rike.
Både timelige og åndelige velsignelser vil følge dem som gir til de trengende det som de tar imot av Mesteren. Jesus gjorde et under for å mette de fem tusen, en trett, sulten skare. Han valte et behagelig sted der det var plass til folket, og han bød dem å sette seg. Så tok han de fem brødene og de to små fiskene. Uten tvil falt det mange be-merkninger om hvor umulig det var å mette fem tusen sultne menn foruten kvinner og barn, med dette knappe forråd. Men Jesus takket og la føden i disiplenes hender forat de skulle dele den ut. De serverte til folkemengden, og maten ble forøkt i deres hender. Etterat mengden var blitt mettet, satte disiplene seg og spiste sammen med Kristus det som himmelen hadde skaffet til veie. Dette er en dyrebar lærdom for enhver Kristi etterfølger.
«En ren og usmittet gudsdyrkelse ... er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden. » Jak. 1, 27. Våre menighetsmedlemmer trenger i høy grad til å kjenne praktisk gudsfrykt. De trenger til å øve selvfornektelse og selvoppofrelse. De trenger til å gi verden et synlig bevis på at de ligner Kristus. Derfor skal de ikke overlate det arbeid som Kristus krever av dem, til andre. Den byrden de selv skulle bære, må ikke legges på en eller annen komité eller institusjon. De bør bli delaktige i Kristi karakter ved å yte av sine midler og av sin tid, sin sympati og sitt personlige arbeid for å hjelpe de syke, trøste de sørgende, støtte de fattige, oppmuntre de motløse, opplyse sjeler i mørke, vise syndere hen til Kristus og inn-prente i menneskenes hjerter at Guds lov er bindende.
Menneskene leggervmerke til dem som bekjenner seg til å tro på de særskilte sannheter for denne tid, og de veier dem. De vokter på dem for å se om deres liv og vandel er en fremstilling av Kristus. Når Guds folk i ydmykhet og med alvor er opptatt med å gjøre godt mot alle, vil det øve en innflytelse som vil gjøre seg gjeldende i enhver by og på ethvert sted hvor sannheten har trengt inn. Dersom alle som kjenner sannheten, vil ta fatt på denne oppgaven etter hvert som anledningene byr seg, slik at de dag for dag utfører små kjærlighetsgjerninger i nabolaget der de bor, vil dette åpenbare Kristus for deres naboer. Evangeliet vil åpenbare seg som en levende kraft og ikke som kløktig uttenkte eventyr eller som tomme spekulasjoner. Det vil åpenbare seg som en virkelighet, ikke som en frukt av fantasi eller be-geistring. Dette vil få større betydning enn prekener eller bekjennelser eller trosartikler.
Satan spiller spillet om livet for hver eneste sjel. Han vet at praktisk sympati er prøven på renhet og uegennytte i hjertet, og han vil gjøre enhver mulig anstrengelse for å lukke våre hjerter for andres trang, slik at det til sist ikke rører oss å se lidelse omkring oss. Han vil føre inn meget for å hinder at kjærlighet og sympati kommer til ut trykk. Det var på denne måten han ødela Judas. Judas tenkte hele tiden på å gagne seg selv. I denne retning fremstiller han en stor klasse bekjennende kristne i dag. Derfor er det nødvendig at vi betrakter hans fremgangsmåte. Vi er like nær Kristus som han var. Men dersom vi ligner Judas slik at samfunnet med Kristus ikke gjør oss til ett med ham -- dersom det ikke bringer fram oppriktig medlidenhet i våre hjerter med dem som Kristus ga sitt liv for -- står vi på samme måte som Judas i fare for å være uten Kristus, et bytte for Satans fristelser.
Vi trenger til å være på vakt mot den første avvikelse fra det som er rett. En overtredelse, en unnlatelse av å legge Kristi Ånd for dagen, åpner veien for en annen og så for en tredje, helt til sinnet blir behersket av fiendens prinsipper. Dersom vi nærer egoismens ånd, blir den en fortærende lidenskap som ikke kan underkues av noe annet enn av Kristi makt.
Budskapet i Es. 58
Jeg kan ikke for sterkt oppfordre alle menighetsmedlemmer, alle som er sanne misjonærer, alle som tror den tredje engels budskap, alle som holder sin fot tilbake fra sabbaten, til å betrakte budskapet i det 58. kapitel hos Esaias. Det veldedighetsarbeid som blir påbudt i dette kapitel, er den oppgaven Gud krever at hans folk skal utføre i denne tid. Det er et arbeid etter hans egen anvisning. Vi behøver ikke være i tvil om hvor budskapet passer og om tiden da det nøye skal bli oppfylt, for vi leser: «Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid; grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise, og de skal kalle deg murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet. » Vers 12. Guds minnesmerke, den syvende dag, sabbaten, tegnet på hans arbeid da han skapte verden, er blitt fjernet av syndens menneske. Guds folk må utføre et spesielt arbeid med å utbedre det brudd som er gjort i Guds lov. Jo mer vi nærmer oss enden, desto mer påtrengende nødvendig blir dette arbeid. Alle som elsker Gud, vil vise at de bærer hans tegn ved at de holder hans befalinger. De setter veiene i stand så folk kan bo i landet. Herren sier: «Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, ... da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder. » 13. 14. vers. Et sant helsemisjonsarbeid er således uatskillelig knyttet til det å holde Guds befalinger, og av dem er sabbaten spesielt omtalt fordi den er det særskilte minne om Guds skapermakt. Å helligholde den hører sammen med den oppgaven å gjenopprette Guds moralske bilde i mennesket. Dette er den tjeneste Guds folk skal utrette i denne tid. Når menigheten utfører denne tjenesten på rette måte, kommer den til å få rike velsignelser.
Vi som tror på Kristus, trenger til større tro. Vi trenger til å bli mer inderlige i bønnen. Mange undrer seg over hvorfor deres bønner er så blottet for liv, deres tro så svak og vaklende, deres kristelige erfaring så mørk og uviss. Har vi ikke fastet, sier de, og har vi ikke ydmyket oss for hærskarenes Herres åsyn? I det 58. kapitel hos Esaias har Kristus vist hvordan dette forhold kan endres. Han sier: «Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus -- når du ser en naken, at du da kler ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød? » 6. 7. vers. Dette er den resepten Kristus har foreskrevet for den forsagte, tvilende, skjelvende sjel. La de sorgfulle, de som går i sørgeklær for Herrens åsyn, stå opp og hjelpe en eller annen som trenger hjelp.
Samarbeid med Gud
Enhver menighet trenger den Hellige Ånds beherskende kraft, og nå er tiden kommet til å be om den. Men i alt hva Gud gjør med mennesket, er det hans plan at mennesket skal samarbeide med ham. I denne hensikt oppfordrer Herren menigheten til å nå opp på en høyere grad av fromhet, til å få en riktigere forståelse av plikten, en klarere oppfatning av deres skyldighet overfor Skaperen. Han oppfordrer dem til å være et rent, helliget, virksomt folk. Kristelig hjelpe-arbeid er et av midlene til å oppnå dette, for den Hellige Ånd blir gitt til alle som utfører Guds tjeneste.
Til dem som har vært opptatt med dette arbeid, ønsker jeg å si: Fortsett dette arbeid med takt og dyktighet. Prøv å oppmuntre deres omgangsfeller til å arbeide i et eller annet navn som de kan organiseres under for å samarbeide i enig handling. Få de unge menn og kvinner i menighetene til å arbeide. La virksomhet i helsemisjonen bli forent med forkynnelsen av den tredje engels budskap. Gjør regelmes-sige, organiserte bestrebelser for å løfte menighetsmedlemmene ut av det dødpunkt som de i årevis har vært i. Send menighetene arbeidere som vil leve etter helsereformens prinsipper. Utdann slike som kan innse hvor nødvendig det er med selvfornektelse når det gjelder appe-titten. Ellers vil de bli en snare for menigheten. Prøv om ikke livsånden da vil komme inn i våre menigheter. Det er nødvendig at et nytt element blir innført i arbeidet. Guds folk må innse sin store trang og fare, og de må ta fatt på det arbeid som ligger dem nærmest.
Hos dem som er opptatt med dette arbeid, dem som taler et ord i tide og i utide og som hjelper de trengende og forteller dem om Kristi underfulle kjærlighet til dem, er Frelseren alltid nær og gjør inntrykk på de fattiges, de elendiges og de ulykkeliges hjerter. Når menigheten tar opp det arbeid Gud har gitt den, lyder dette løfte: «Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog.» Es. 58, 8. Kristus er vår rettferdighet. Han skal gå foran oss i dette arbeid, og Herrens herlighet følger etter.
Alt det som finnes i himmelen, venter på å bli benyttet av enhver som arbeider etter de linjer Kristus fulgte. Når hver enkelt av menighetens medlemmer tar fatt på den anviste oppgaven, vil de være omgitt av en ganske annen atmosfære. En velsignelse og en kraft vil følge deres arbeid. De oppnår en høyere dannelse i sinn og hjerte. Den egenkjærligheten som har bundet deres sjeler, blir overvunnet. Deres tro blir et levende prinsipp. Deres bønner blir mer inderlige. Den Hellige Ånds livgivende, helliggjørende innflytelse kommer til å bli utgytt over dem, og de blir brakt nærmere det himmelske rike.
Frelseren tar ikke hensyn til rang eller kaste, verdslig ære eller rikdom. Det er karakteren og et oppofrende forsett som har betydning hos ham. Han tar ikke parti for dem som er sterke og som er verdslig begunstiget. Han, den levende Guds Sønn, bøyer seg ned for å løfte opp de falne. Ved løfter og forsikringer søker han å vinne den villfarne, fortapte sjel. Engler fra Gud gir akt for å se hvem av hans etterfølgere vil vise kjærlig medynk og sympati. De gir akt for å se hvem det er av Guds folk som vil åpenbare Jesu kjærlighet.
De som innser hvor ondartet synden er og som forstår Kristi guddommelige medlidenhet i hans grenseløse oppofrelse for falne mennesker, vil ha samfunn med Kristus. Deres hjerter vil være fulle av ømhet. Uttrykket i ansiktet og klangen i stemmen vil fortelle om medfølelse. Deres arbeid vil utmerke seg ved alvorlig omhu, kjærlighet og energi, og ved Guds hjelp vil de være en kraft til å vinne sjeler for Kristus.
Vi trenger alle til å så tålmodighetens, medlidenhetens og kjærlighetens såkorn. Vi kommer til å høste det vi sår. Nå blir vår karakter dannet for evigheten. Her på jorden blir vi opplært for himmelen. Alt vi har, skylder vi den uforskyldte, mektige nåde. Det var nåden i pakten som ordnet vårt barnekår. Nåden i Frelseren fikk i stand vår forløsning, vår gjenfødelse og ga oss arvelodd sammen med Kristus. La denne nåden bli åpenbart for andre.