Det er to klasser fattige vi alltid har innenfor våre grenser, nemlig slike som ødelegger seg selv ved sin egen selvstendige handlemåte og fortsetter i sin overtredelse, og slike som for sannhetens skyld er kommet i trange kår. Vi skal elske vår neste som oss selv. Mot begge disse klasser skal vi gjøre det som er rett, og da må vi bli veiledet og rådet av sann visdom.
Når det gjelder Herrens fattige, er det ikke noe spørsmål. Dem må vi hjelpe i ethvert tilfelle hvor det vil være til gagn for dem.
Gud ønsker at hans folk skal vise en syndig verden at han ikke har overlatt dem til å omkomme. Vi bør gjøre oss særlig flid for å hjelpe slike som for sannhetens skyld blir støtt ut fra sine hjem og må lide. Mer og mer vil det bli behov for store, åpne, høysinnede hjerter, slike som vil fornekte selvet og nettopp ta seg av dem som Herren elsker. De fattige blant Guds folk må ikke bli overlatt til seg selv uten at noen sørger for deres behov. Det må finnes en eller annen utvei for dem til å skaffe seg utkomme. Noen trenger til å lære å arbeide. Andre som arbeider hardt og av all makt anstrenger seg for å underholde sine familier, trenger særskilt støtte. Vi bør ta oss av disse tilfellene og hjelpe dem til å finne noe å gjøre. Det bør være et fond til hjelp for slike verdige familier som elsker Gud og holder hans bud.
Vi må passe på at de midler som er nødvendige i denne oppgaven, ikke blir brukt til andre formål. Det er forskjell på om vi hjelper de fattige som blir påført savn og lidelse fordi de holder Guds bud, eller om vi forsømmer disse for å hjelpe spottere som trer Guds bud under føtter. Gud merker seg forskjellen. De som holder sabbaten, må ikke gå forbi Herrens lidende, trengende barn for å ta på seg den byrden å forsørge slike som fortsetter å overtre Guds lov, slike som er opplært til å vente hjelp av hvem som helst som vil underholde dem. Dette er ikke den rette slags misjonsarbeid. Det er ikke i overensstemmelse med Herrens plan. 1900 -- «Testimonies», VI, side 269-272.
Hvor som helst en menighet blir opprettet, skal medlemmene gjøre et samvittighetsfullt arbeid for de troende som er i nød. Men de må ikke stanse der. De må også hjelpe andre uten hensyn til deres tro. Som følge av et slikt arbeid vil noen av disse ta imot de særskilte sannheter for denne tid.
De fattige, de syke og de gamle
«Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av byene i det land som Herren din Gud gir deg, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror; men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til. Vokt deg at det ikke kommer en ond tanke opp i ditt hjerte, så du sier: Nå er det snart det syvende år, ettergivelsesåret, og du ser med onde øyne på din fattige bror og ikke gir ham noe! For da kommer han til å klage over deg til Herren, og du fører synd over deg. Du skal gjerne gi ham, og det skal ikke gjøre ditt hjerte ondt når du gir ham; for da skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt det du tar deg fore. For fattige kommer det alltid til å være i landet; derfor byr jeg deg og sier: Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land. » 5 Mos. 15, 7-11. Noen som elsker og lyder Gud, kommer til å bli fattige på grunn av omstendighetene. Noen er ikke påpasselige. De forstår ikke å styre. Andre er fattige på grunn av sykdom eller uhell. Hva årsaken enn måtte være, er de trengende, og å hjelpe dem er en viktig gren av misjonsarbeidet.
Alle menighetene våre bør ha omsorg for sine egne fattige. Vår kjærlighet til Gud skal komme til uttrykk i godgjørenhet mot de trengende og lidende blant troens egne, når vi får vite om deres behov og de trenger vår omsorg. Enhver har en særlig plikt overfor Gud til å vise særskilt medlidenhet mot hans verdige fattige. Under ingen omstendighet må vi gå disse forbi.
Paulus skrev til menigheten i Korint: «Vi kunngjør eder, brødre, den nåde som Gud har gitt i Makedonias menigheter, at enda de var hardt prøvd med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på oppriktig kjærlighet. For etter evne ga de, det vitner jeg, ja over evne, av egen drift; de ba oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige; og de ga ikke bare således som vi håpet, men de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje, så vi ba Titus at liksom han før hadde begynt, således skulle han fullende hos eder også dette kjærlighetsverk.» 2 Kor. 8, 1-6.
Det hadde vært en hungersnød i Jerusalem, og Paulus visste at mange av de kristne var blitt spredt rundt omkring, og at de som ble igjen, sannsynligvis ville være blottet for menneskelig sympati og utsatt for religiøst fiendskap. Derfor oppmuntret han menighetene til å sende økonomisk hjelp til brødrene i Jerusalem. Det beløpet som menighetene samlet inn, oversteg apostlenes forventning. De troende ble drevet av Kristi kjærlighet til å gi rikelig, og de var fulle av glede over på den måten å kunne gi uttrykk for sin takknemlighet til Gjenløseren og sin kjærlighet til brødrene. Ifølge Guds Ord er dette det sanne grunnlaget for godgjørenhet.
Spørsmålet om omsorg for våre eldre brødre og søstre som ikke har noe hjem, blir stadig fremhevet. Hva kan vi gjøre for dem? Det lys Herren har gitt meg, er blitt gjentatt: Det er ikke best å opprette anstalter til å ta seg av de gamle, hvor de kan være samlet i en gruppe. Heller ikke bør de sendes bort fra hjemmet for å bli tatt vare på. Medlemmene i enhver familie bør hjelpe sine egne slektninger. Der dette ikke er mulig, hviler dette arbeidet på menigheten, som bør ta imot det både som en plikt og et privilegium. Alle som har Kristi Ånd, vil betrakte de svake og gamle med særskilt aktelse og ømhet.
Gud tillater at det innenfor området i enhver menighet finnes noen av hans fattige. De kommer alltid til å være iblant oss, og Herren pålegger medlemmene i hver menighet som et personlig ansvar å sørge for dem. Vi må ikke legge dette ansvaret over på andre. For dem som er innenfor våre egne grenser, skal vi vise den samme kjærlighet og sympati som Kristus ville åpenbare dersom han var i vårt sted. På den måten må vi læres opp forat vi må bli beredt til å arbeide etter de samme linjer som Kristus.
Predikanten bør lære opp de forskjellige familier og styrke menigheten til å ta seg av sine egne syke og fattige. De evner Gud har gitt folket, bør han sette i virksomhet, og dersom en menighet blir overlesset på dette området, bør andre menigheter komme til hjelp. Menighetsmedlemmene bør vise takt og oppfinnsomhet i sin omsorg for disse som er Guds folk. De bør fornekte seg luksusartikler og unødige prydelser for å kunne gjøre det bekvemt for de lidende og trengende. Når de gjør dette, følger de den undervisningen som blir gitt i det 58. kapitel hos Esaias, og de kommer til å få den velsignelse som er omtalt der.