«Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne.» Han «sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulle bli frelst ved ham.» Joh. 3, 16. 17. Guds kjærlighet omfatter hele menneskeslekten. Da Kristus ga disiplene misjonsbefalingen, sa han: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! » Mark. 16, 15.
Kristus hadde til hensikt at det skulle utføres et større arbeid for menneskene enn det vi har sett inntil nå. Det var ikke hans hensikt at så store mengder skulle velge å stå under Satans banner og stille seg som opprørere mot Guds herredømme. Verdens Gjenløser hadde ikke til hensikt at hans kjøpte arv skulle leve og dø i sine synder. Hvorfor er det da så få som blir påvirket og frelst? Det kommer av at så mange av dem som bekjenner seg til å være kristne, arbeider etter den samme plan som den store opprører. Tusener av mennesker som ikke kjenner Gud, kunne i dag ha gledet seg i hans kjærlighet dersom de som bekjenner seg til å tjene ham, ville arbeide slik som Kristus arbeidet.
Frelsens velsignelser, timelige så vel som åndelige, er for alle mennesker. Det er mange som klager over Gud fordi verden er så full av savn og lidelse. Men det var aldri Guds mening at elendighet skulle eksistere. Det var aldri hans mening at det ene mennesket skulle ha en overflod av livets luksus mens andres barn roper etter brød. Herren er en godgjørenhetens Gud. Han har lagt alt til rette for alles behov, og gjennom hans representanter som han har betrodd sitt gods til, skal etter hans bestemmelse behovet hos alle skapninger tilfredsstilles.
Vi som tror Herrens Ord, bør lese den undervisning vi finner i 3. og 5. Mosebok. Der får vi se hvilken undervisning familiene i Israel fikk. På samme tid som Guds utvalte folk skulle stå skilt og være hellig, skilt fra de folkeslag som ikke kjente ham, skulle de behandle den fremmede med vennlighet. De skulle ikke se ned på ham fordi han ikke tilhørte Israel. Israelittene skulle elske den fremmede fordi Kristus døde for å frelse ham likså sikkert som han døde for å frelse Israel. Når de ved sine takkehøytider omtalte Guds velgjerninger, skulle de også by den fremmede velkommen. I høsttiden skulle de la en del av grøden bli liggende igjen til den fremmede og den fattige. På den måten skulle de fremmede også få del i Guds åndelige velsignelser. Herren Israels Gud bød at de skulle ta imot dem dersom de valte å være sammen med dem som kjente og anerkjente ham. På denne måten skulle de få kjennskap til Jehovas råd og herliggjøre ham ved sin lydighet. 1900 -- «Testimonies», VI, side 273-280.
På samme måte ønsker Gud i dag at hans barn både i åndelig og timelig henseende skal bringe velsignelsene ut til verden. Til enhver Kristi disippel i enhver tidsalder uttalte vår Frelser disse dyrebare ordene: «Av hans liv skal det . . . rinne strømmer av levende vann. » Joh. 7, 38.
Men istedenfor å dele Guds gaver med andre, er det mange som bekjenner seg til å være kristne som er hyllet inn i sine egne trange interesser. I egenkjærlighet holder de Guds velsignelser tilbake fra sine medmennesker.
På samme tid som Gud i sitt forsyn har fylt jorden med sine nådegaver og dens forrådshus med livets bekvemmeligheter, råder det savn og elendighet på alle hold. Et gavmildt Forsyn har lagt en overflod i menneskelige redskapers hender slik at de kan gi alle det de trenger. Men Guds husholdere er utro. De pengene som blir brukt innenfor den kristne verden til overdådig stas, ville være nok til å hjelpe alle sultende i deres behov og til å kle de nakne. Mange som har tatt imot Kristi navn, bruker pengene hans til egenkjærlig fornøyelse, til å tilfredsstille sin lyst, til sterke drikker og fine slikkerier, til overdådige hus og møbler og klær, mens de neppe gir lidende mennesker et medlidende blikk eller et medfølende ord.
Den store hjemmemisjonsmark
Hvilken elendighet det råder midt i våre såkalte kristne land! Tenk på de fattiges kår i våre storbyer! I disse byene er det skarer av menneskelige vesener som ikke engang blir vist så stor omsorg og hensynsfullhet som dyrene. Det finnes tusener av ulykkelige barn, fillete og halvsultne, mens last og utarting står skrevet i deres ansiktstrekk. Familier blir stuet sammen i elendige leiegårder, mange av dem i mørke kjellere som er gjennomtrengt av fuktighet og urenslighet. Barn blir født på disse fryktelige stedene. I barndommen og ungdommen ser de ikke noe som virker tiltrekkende, ikke noe av det vakre i naturen som Gud har skapt til glede for sansene. Disse barna får lov å vokse opp med karakteren preget og dannet etter de dårlige forhold og av den elendighet og det syndige eksempel som de er omgitt av. Guds navn hører de bare i spottende tale. Urene ord, dunster av brennevin og tobakk og moralsk utarting av enhver slags møter øyet og ødelegger sansene. Og fra disse tilholdssteder for allslags elendighet lyder det ynkelige rop om mat og klær fra mange som ikke kjenner det minste til bønn.
For menighetene våre er det et arbeid som må utføres, et arbeid som mange bare har liten idé om, et arbeid som ennå nesten er uberørt. «Jeg var hungrig,» sa Jesus, «og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.» Matt. 25, 35. 36. Noen mener at når de gir penger til dette arbeid, så er det alt som er nødvendig fra deres side. Men dette er en stor feil. Pengegaver kan ikke erstatte personlig tjeneste. Vi gjør det som er riktig når vi gir av våre midler, og mange flere burde gjøre dette. Men det kreves en personlig tjeneste av alle i forhold til deres krefter og anledninger.
Arbeidet med å samle sammen de trengende, de lidende, de fattige er nettopp den oppgaven enhver menighet som tror sannheten for denne tid, for lenge siden burde ha vært opptatt med. Vi bør vise den samme medfølelse som samaritanen viste. Vi bør skaffe til veie det legemlige behov, gi de sultne mat, ta de utstøtte fattige inn i våre hjem og hver dag søke Gud om nåde og styrke som kan sette oss i stand til å rekke ned i selve dypet av menneskelig elendighet og hjelpe dem som umulig kan hjelpe seg selv. Når vi utfører denne oppgaven, har vi en ypperlig anledning til å fremholde Kristus, den korsfestede.
Ethvert menighetsmedlem bør føle det som sin særskilte plikt å arbeide for dem som bor i de nærmeste omgivelsene. Overvei hvordan du best kan hjelpe dem som ikke har noen som helst interesse for religiøse spørsmål. Når du besøker venner og naboer, så vis interesse for deres åndelige så vel som for deres timelige velferd. Fremhold Kristus som en Frelser som tilgir synd. Innby naboene til ditt hjem og les for dem fra den dyrebare bibel og fra bøker som forklarer dens sannheter. I forbindelse med enkle sanger og inderlige bønner vil dette røre deres hjerter. La menighetsmedlemmene lære seg til å gjøre dette arbeid. Dette er av like stor betydning som å frelse formørkede sjeler i fremmede land. Når noen føler en byrde for sjeler langt borte, bør også de mange her hjemme få lov å føle byrden for dyrebare sjeler i deres nærhet og arbeide likså flittig for å frelse dem.
De timene som ofte blir brukt til fornøyelse som hverken styrker legeme eller sjel, burde en bruke til å besøke de fattige, de syke og de lidende eller til å søke å hjelpe en eller annen som er i nød.
Hvordan vi kan arbeide for de trengende
Når dere prøver på å hjelpe de fattige, de foraktede og de forlatte, så stig ikke opp på verdighetens og overlegenhetens høye stylter mens dere arbeider for dem, for på den måten kan dere ikke utrette det minste. Bli grundig omvendt og lær av ham som er saktmodig og ydmyk av hjertet. Vi må alltid ha Herren for øye. Forat dere ikke skal glemme dette må dere som Kristi tjenere stadig si: «Jeg er dyrt kjøpt.»
Gud stiller ikke bare krav om deres godgjørenhet, men om deres glade ansikt, deres håpefulle ord, deres håndtrykk. Når dere besøker dem som lider for Herrens skyld, kommer dere til å treffe noen som har mistet alt håp. Bring solskinnet tilbake til dem. Det er noen som trenger til livets brød. Les Guds Ord for dem. Andre lider av en sjelssykdom som ingen jordisk balsam kan påvirke, ingen lege helbrede. Be for slike og led dem til Jesus.
Ved særskilte anledninger overgir noen seg til sentimentale følelser som fører til impulsive handlinger. De mener kanskje at de på denne måten utfører et stort arbeid for Kristus. Men det gjør de ikke. Denne nidkjærheten dør snart bort, og så blir Kristi tjeneste forsømt. Det er ikke en rykkvis tjeneste Gud ønsker. Det er ikke ved følelsesmessig, støtvis aktivitet vi kan gjøre noe godt for våre medmennesker. Periodiske bestrebelser for å gjøre godt har ofte gjort større skade enn gagn.
Arbeidsmetoder til hjelp for de trengende bør man overveie omhyggelig under bønn. Vi må søke Gud om visdom, for han vet bedre enn kortsynte dødelige mennesker hvordan man skal sørge for de skapninger han har dannet. Det er noen som kritikkløst gir til alle som ber om hjelp. Dette er en feil. Når vi forsøker å hjelpe de trengende, bør vi være nøye med at vi gir dem den rette slags hjelp. Noen som blir hjulpet, fortsetter å gjøre seg selv særskilt trengende. De vil være avhengige så lenge det er noen å være avhengig av. Dersom vi i tide og utide gir slike mennesker tid og oppmerksomhet, oppmuntrer vi dem bare til dovenskap, uhjelpsomhet, overdådighet og uavholdenhet. Når vi gir til de fattige, bør vi spørre oss selv: «Oppmuntrer jeg til ødselhet? Hjelper jeg dem, eller gjør jeg dem skade?» Ingen som kan tjene til sitt eget utkomme, har noen som helst rett til å være av-hengig av andre.
Ordtaket «verden skylder meg et levebrød» inneholder kjernen i falskhet, bedrag og tyveri. Verden skylder ingen et levebrød når vedkommende selv kan arbeide og skaffe seg et utkomme. Men dersom noen kommer til vår dør og ber om mat, bør vi ikke sende ham sulten bort. Hans fattigdom kan skyldes motgang.
Vi bør hjelpe dem som har en stor familie å underholde og som må kjempe med svakhet og fattigdom. Mangen enke med sine farløse barn arbeider langt over sine krefter for å kunne beholde barna hos seg og skaffe dem mat og klær. Mange slike mødre er døde av overanstrengelse. Enhver enke trenger den trøst som håpefulle, oppmuntrende ord bringer, og det er mange som bør ha materiell støtte.
Gudfryktige menn og kvinner, slike som eier dømmekraft og visdom, bør settes til å ha tilsyn med de fattige og trengende, og først med troens egne. De bør legge fram rapport for menigheten og gi råd med hensyn til hva som bør gjøres.
Istedenfor å oppmuntre de fattige til å mene at de kan få mat og drikke gratis eller nesten gratis, bør vi få dem i den stilling der de kan hjelpe seg selv. Vi bør søke å skaffe dem arbeid, og om nødvendig lære dem å arbeide. Medlemmene i fattige familier kan bli opplært til å lage mat, sy og reparere sitt eget tøy og ta seg av hjemmet på den rette måten. La gutter og piker få grundig opplæring i et eller annet nyttig håndverk eller arbeid. Vi må lære de fattige opp til å bli selvhjulpne. Dette vil være virkelig hjelp, for det vil ikke bare gjøre dem selvhjulpne, men de vil også bli i stand til å hjelpe andre.
Alle innenfor kjærlighetens rekkevidde
Det er Guds hensikt at de rike og de fattige skal knyttes nøye til hverandre med medfølelsens og hjelpsomhetens bånd. Han byr oss å nære interesse for ethvert tilfelle av lidelse og trang som vi måtte få kjennskap til.
Du må ikke tro at det skader din verdighet om du tjener lidende mennesker. Se ikke med likegyldighet og forakt på slike som har lagt sjelens tempel i ruiner. De er gjenstand for guddommelig medlidenhet. Han som skapte alle, har omsorg for alle. Ikke engang de dypest falne er utenfor rekkevidden av hans kjærlighet og medynk. Dersom vi i sannhet er hans disipler, vil vi legge den samme ånd for dagen. Den kjærlighet som har sin grunn i vår kjærlighet til Jesus, ser i enhver sjel, enten den er rik eller fattig, en verdi som ikke kan måles med menneskelig målestokk. La ditt liv åpenbare en kjærlighet som er høyere enn noe som kan uttrykkes med ord.
Menneskenes hjerter blir ofte forherdet under irettesettelse, men de kan ikke stå seg mot den kjærligheten som kommer til uttrykk for dem gjennom Kristus. Vi bør påby synderen ikke å føle seg forstøtt av Gud. Be synderen om å se hen til Kristus, som alene kan helbrede den sjel som lider av syndens spedalskhet. Gjør det klart for den lidende som er fortvilt og motløs, at han er en fange, «som har håp» (Sak. 9, 12). La ditt budskap være: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!»
Jeg har fått undervisning om at det i helsemisjonens arbeid vil bli oppdaget menn på de laveste trinn av nedverdigelse, som har gitt seg over til uavholdenhet og tøylesløse vaner, men som likevel kan påvirkes når det blir arbeidet for dem på den rette måten. Men de trenger til å bli lagt merke til og oppmuntret. Det er nødvendig med ivrig, tålmodig og alvorlig anstrengelse for å løfte dem opp. De kan ikke selv komme på fote igjen. Kanskje de hører Kristi kall, men ørene deres er for sløve til å oppfatte betydningen av det. Øynene deres er for blinde til å kunne se at det venter dem noe godt. De er døde i overtredelser og synder. Men ikke engang disse menn er lukket ute fra evangeliets gjestebud. De skal høre innbydelsen: «Kom! » Kanskje de føler seg uverdige, men likevel sier Herren: «Nød dem å komme inn!» Hør ikke på noen unnskyldning. Gå til dem i kjærlighet og vennlighet.
«Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, og be i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv! Og noen skal I tale til rette fordi de tviler, andre skal I frelse ved å rive dem ut av ilden.» Jud. 20-23. La det bli klart for samvittigheten hvor fryktelige følgene er av å overtre Guds lov. Vis at det ikke er Gud som forårsaker smerte og lidelse, men at mennesket ved sin egen uvitenhet og synd har brakt seg selv i denne tilstand.
Når dette arbeid blir ledet på den rette måten, vil det redde mangen stakkars synder som menighetene har forsømt. Mange som ikke tilhører vår tro, lengter nettopp etter den hjelp som kristne har plikt på seg til å gi dem. Dersom Guds folk ville vise sann interesse for sine naboer, ville de kunne nå mange med de særskilte sannheter for denne tid. Ikke noe kan eller vil noengang sette et slikt preg på verket som det å hjelpe folk nettopp hvor de er. Tusener kunne i dag glede seg i budskapet dersom de som bekjenner seg til å elske Gud og holde hans bud, ville arbeide slik som Kristus arbeidet.
Når helsearbeidet på den måten vinner menn og kvinner til en frelsende kunnskap om Kristus og hans sannhet, kan man trygt investere penger og alvorlig arbeid i det, for det er et arbeid som kommer til å bestå.
Gud har gjort forbausende oppofrelser for menneskene. Han har satt mektige krefter inn på å forløse dem fra overtredelse og synd til troskap og lydighet. Men det er blitt vist meg at han ikke gjør noe uten samarbeid med menneskelige redskaper. Enhver utrustning med nåde og kraft og dyktighet er skaffet til veie i rikt mål. De sterkeste motiver er blitt fremholdt for å vekke misjonsånden i det menneskelige hjerte og holde den i live slik at de bestrebelser som blir utført av guddommelige og menneskelige redskaper, kan bli forent. -- 1904 -- Testimonies, VIII, side 54.