Den forstandige, gudfryktige, sannhetskjærlige kolportør bør ha respekt, for han har en stilling som en evangeliets forkynner. Under forutsetning av en sann omvendelse ville mange av våre unge predikanter og av dem som forbereder seg til predikevirksomheten, kunne utrette meget godt ved å arbeide i kolportasjen. Når de traff sammen med mennesker og viste dem våre skrifter, ville de da kunne få en erfaring som de ikke kan oppnå bare ved å preke. Når de gikk fra hus til hus, ville de komme i samtale med folk og bringe Kristi livs vellukt med seg. Når de på den måten søkte å være til velsignelse for andre, ville de selv få velsignelse. De ville komme til å få en troserfaring, deres kjennskap til Skriften ville i høy grad bli økt, og de ville stadig komme til å lære hvordan man kan vinne sjeler for Kristus.
Alle våre predikanter burde føle seg fri til å ta med seg bøker overalt hvor de kommer til å ferdes. På de steder der en predikant kommer, kan han legge igjen en bok hos den familien han oppholder seg hos, enten ved å selge den eller gi den bort. I budskapets første tid ble det utført meget slikt arbeid. Predikantene arbeidet som kolportører og brukte de pengene som boksalget brakte inn, til å hjelpe fram arbeidet på steder hvor det var nødvendig med hjelp. De kan tale med forståelse om denne arbeidsmetoden. De har hatt erfaring på dette området.
Ingen må tro at det svekker en evangeliets forkynner å være opptatt med kolportasje som et middel til å bringe budskapet ut til folket. Når han utfører dette arbeid, går han fram på samme måten som apostelen Paulus, som skriver: «I vet hvordan min ferd iblant eder var hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som jeg måtte utstå ved jødenes etterstrebelser; hvorledes jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene, idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.» Ap. gj. 20, 18-21. Den veltalende Paulus, som Gud åpenbarte seg for på en forunderlig måte, gikk i ydmykhet fra hjem til hjem under tårer og prøvelser. 1900 -- «Testimonies», VI, side 321-325.
Kolportørarbeid er sann tjeneste
Alle som ønsker en anledning til å gjøre sann tjeneste og som helt og holdent overgir seg til Gud, finner i kolportørarbeidet anledninger til å tale om meget som har med det tilkommende, udødelige liv å gjøre. Den erfaringen en på denne måten kan oppnå, er av største verdi for dem som bereder seg til predikevirksomheten. Når Guds Hellige Ånd følger med, blir arbeidere, både menn og kvinner, beredt til å bli hyrder for Guds hjord. Når de nærer den tanken at Kristus er deres guddommelige ledsager, kommer de til å føle en hellig ærefrykt og en opphøyet glede midt under alle prøvende erfaringer og gjenvordigheter. De kommer til å lære å be mens de arbeider. De tilegner seg tålmodighet, vennlighet, omgjengelighet og hjelpsomhet. De viser en sann høflighet og husker på at Kristus, deres guddommelige ledsager, ikke kan gi sitt bifall til harde, uvennlige ord eller følelser. Deres tale er ren. Talegaven blir betraktet som et dyrebart talent som vi har fått som et lån for å utføre en høy og hellig gjerning. Den menneskelige tjener kommer til å lære hvordan han skal representere den guddommelige ledsager som han er knyttet til. For den usynlige Hellige vil han vise aktelse og ærbødighet, fordi han bærer hans åk og lærer hans rene, hellige veier å kjenne. De som har tro på denne guddommelige ledsager, blir utviklet. De blir begavet med evner til å kle sannhetens budskap i en hellig skjønnhet.
Det er noen som er skikket til kolportasjen og som kan gjøre et langt større arbeid der enn ved å preke. Dersom Kristi Ånd bor i deres hjerter, får de anledning til å fremholde hans ord for andre og til å lede menneskenes tanker fram til de særskilte sannheter for denne tid. Menn som er skikket til det, tar opp dette arbeid. Men en eller annen uforstandig predikant smigrer dem med at deres evner burde bli brukt i predikevirksomheten i stedet for i kolportasjen. På den måten blir de påvirket til å skaffe seg bevilling til å preke, og nettopp de menn som kunne ha utdannet seg til å gjøre et godt misjonsarbeid ved å besøke familier i hjemmene, tale med dem og be med dem, blir ledet bort fra den oppgaven de er skikket til. De blir dårlige predikanter, og det arbeidsfeltet hvor et stort arbeid var påkrevd og hvor det kunne utrettes så meget godt, blir forsømt.
I hjemmene
Forkynnelsen av Ordet er et middel som Herren har innstiftet forat hans advarselsbudskap skal bli brakt ut til verden. I Skriften blir den trofaste lærer fremstilt som en hyrde for Guds hjord. Han skal respekteres, og hans gjerning påskjønnes. Sant legemisjonsarbeid er knyttet til forkynnergjerningen, og kolportørarbeidet skal være en del både av legemisjonens arbeid og predikegjerningen. Til dem som er opptatt med dette arbeid, vil jeg si: Fortell dem du besøker, at du er en evangelisk arbeider og at du elsker Herren.
Søk ikke å ta opphold på et hotell, men bo i et privat hjem og lær å kjenne familien. Kristus sådde sannhetens sæd hvor som helst han oppholdt seg, og som hans etterfølgere kan dere vitne for Mesteren og utføre et dyrebart arbeid i hjemmets vrå. Når dere på den måten kommer i nær berøring med menneskene, kommer dere ofte til å finne slike som er syke og motløse. Dersom dere holder dere nær til Kristus og bærer hans åk, kommer dere daglig til å lære av ham å bringe fredens og trøstens budskap til de sørgmodige og skuffede, de bedrøvede og dem som har et sønderknust hjerte. Dere kan vise de motløse hen til Guds Ord og bære de syke fram for Herren i bønn. Når dere ber, så tal til Kristus slik som dere ville tale til en betrodd og høyt elsket venn. Bevar en glad, fri og tiltalende verdighet som et Guds barn. Dette vil bli lagt merke til.
Kolportører burde være i stand til å gi råd angående behandling av syke. De burde lære å gi hygienisk hjelp etter enkle metoder. På den måten ville de kunne utføre et arbeid i helsemisjonen og hjelpe dem som lider både sjelelig og legemlig. Dette arbeid burde nå foregå i alle deler av verden. På den måten ville skarer av mennesker kunne få velsignelse ved Guds tjeneres bønner og undervisning.
Taktfulle sjelevinnere
Vi trenger til å innse betydningen av kolportørarbeidet som et av de viktigste midler til å finne dem som er i fare og lede dem til Kristus. Man bør aldri forby kolportørene å tale om Kristi kjærlighet og fortelle om sin erfaring i Mesterens tjeneste. De bør få lov til å tale eller be med dem som blir vakt. Den enkle beretning om Kristi kjærlighet til menneskene vil kunne åpne dører for dem, ja, til og med kunne skaffe dem adgang til vantroendes hjem.
Når kolportøren besøker folk i deres hjem, får han ofte anledning til å lese for dem fra Bibelen eller fra bøker som gir undervisning om sannheten. Når han oppdager noen som søker etter sannhet, kan han holde bibellesninger med dem. Disse bibellesninger er nettopp hva folket behøver. Gud vil i sin tjeneste bruke dem som på den måten viser dyp interesse for fortapte sjeler. Gjennom dem vil han bringe lys til slike som er villige til å ta imot undervisning.
Noen som arbeider i kolportasjen, har en iver som ikke står i forhold til deres kunnskap. På grunn av den mangel på visdom som preger dem, og fordi de er så tilbøyelige til å opptre som predikanten og teologen, har det nesten vært nødvendig å sette restriksjoner for kolportørene våre. Når Herrens stemme lyder: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» legger Guds Ånd dette svaret i hjertet: «Her er jeg, send meg!» Es. 6, 8. Men husk at den gloende stenen fra alteret først må røre ved deres leper. Da blir de ordene dere taler, kloke og hellige ord. Da får dere visdom til å vite hva dere skal si og hva dere skal la være å si. Da vil dere ikke søke å åpenbare deres skarphet som teologer. Dere vil være forsiktige så dere ikke egger til strid og vekker fordom ved å bringe omstridte lærepunkter på bane. Da kommer dere til å finne nok å tale om som ikke skaper motstand, men som vil åpne hjertet slik at de ønsker en dypere kunnskap om Guds Ord.
Herren vil at dere skal være sjelevinnere. På samme tid som dere ikke bør tvinge lærdomspunkter inn på folk, burde dere derfor alltid være «rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder». 1 Pet. 3, 15. Hvorfor skulle dere være redde? Vær redd for at deres tale skal smake av selvgodhet, at dere skulle si uoverveide ord, at deres tale og oppførsel ikke skulle være etter Kristi lignelse. Slutt dere først sammen med Kristus og fremstill sannheten slik som den er i ham. Budskapet om forsoningen kan ikke unngå å gripe hjertene. Når dere blir besjelet av Kristi saktmodighet og ydmykhet, vil dere vite hva dere skal si til folket, for den Hellige Ånd vil fortelle dere hvilke ord dere skal tale. De som innser hvor nødvendig det er å bevare hjertet under den Hellige Ånds ledelse, blir i stand til å så en sæd som vil spire fram til evig liv. Dette er kolportørevangelistens oppgave.