Store velsignelser følger med å holde sabbaten hellig, og Gud ønsker at sabbatsdagen skal være en gledesdag for oss. Det var glede da sabbaten ble innstiftet. Gud betraktet med tilfredshet sine henders gjerning. Alt det han hadde gjort, erklærte han for å være «såre godt». 1 Mos. 1, 31. Himmel og jord var fylt med glede. «Alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd.»Job 38, 7. Om enn synden er kommet inn i verden og har tilsmusset Guds fullkomne gjerning, gir han oss fremdeles sabbaten som et vitnesbyrd om at en som er allmektig, uendelig i godhet og barmhjertighet, skapte alle ting. Det er vår himmelske Faders ønske at menneskene ved å holde sabbaten skal bevare kunnskapen om ham. Han ønsker at sabbaten skal lede våre tanker til ham som den sanne og levende Gud, og at vi ved å kjenne ham kan ha liv og fred.
Da Herren fridde sitt folk Israel ut fra Egypt og ga dem sin lov, lærte han dem at de nettopp ved å holde sabbaten hellig skulle kunne skille seg ut fra avgudsdyrkere. Det var dette som dannet forskjellen mellom dem som anerkjente Guds overhøyhet, og dem som nektet å anerkjenne ham som deres skaper og konge. «Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn,»sa Herren. «Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt.»2 Mos. 31, 17. 16.
På samme måten som sabbaten var det tegn som særpreget Israel da de kom ut fra Egypt for å dra inn i det jordiske Kanaan, slik er den også det tegn som nå kjennetegner Guds folk når det kommer ut fra verden for å dra inn til den himmelske hvilen. Sabbaten er et tegn på det forhold som eksisterer mellom Gud og hans folk, et tegn på at det ærer hans lov. Den drar en skillelinje mellom hans lydige undersåtter og overtrederne. 1900 -- «Testimonies», VI, side 349 -- 368.
Fra skystøtten erklærte Kristus angående sabbaten: «Mine sabbater skal I holde; for det er et tegn mellom meg og eder fra slekt til slekt, forat I skal vite at jeg er Herren som helliger eder.»2 Mos. 31, 13.
Sabbaten, som ble gitt verden som et tegn på at Gud er Skaperen, er også tegnet på at han er den som helliggjør. Den kraft som skapte alle ting, er også den kraft som gjenskaper sjelen i hans egen lignelse. For dem som holder sabbatsdagen hellig, er den et tegn på helliggjørelse. Sann helliggjørelse er overensstemmelse med Gud, likhet med ham i karakter. Man får den når man er lydig mot de prinsipper som er et uttrykk for hans karakter. Og sabbaten er et tegn på lydighet. Den som helhjertet lyder det fjerde bud, vil lyde hele loven. Han blir helliget ved lydighet.
For oss som for Israel er sabbaten gitt «som en evig gyldig pakt». For dem som har ærefrykt for hans hellige dag, er sabbaten et tegn på at Gud anerkjenner dem som sitt utvalgte folk. Den er et pant på at han vil oppfylle sin pakt på dem. Hver sjel som tar imot tegnet på Guds herredømme, stiller seg under den guddommelige, evige pakt. Han fester seg til lydighetens gylne kjede, der hvert ledd er et løfte.
Det fjerde budet er det eneste av alle ti som inneholder seglet til den store Lovgiver, ham som er skaper av himmel og jord. De som lyder dette bud, tar hans navn på seg, og de får del i alle de velsignelser dette innbefatter. «Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn:
Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt åsyn lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.» 4 Mos. 6, 22 -- 27.
Gjennom Moses ble også dette løftet gitt: «Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har tilsvoret deg, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn. . . . Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale; og du skal alltid være ovenpå og aldri være under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde.» 5 Mos. 28, 9 -- 13.
Drevet av den Hellige Ånd taler Salmisten og sier: «Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe! . . . For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder, han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høyder i eie, han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land. Kom, la oss kaste oss ned og bøye kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn! For han er vår Gud.» «Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før.» Sal. 95, 1 -- 7; 100, 3.
Disse løfter som ble gitt til Israel, gjelder også Guds folk i dag. Det er disse budskaper sabbaten bringer oss.
Reform i sabbatshelligholdelse
Sabbaten er den gylne spennen som forener Gud og hans folk. Men sabbatsbudet er blitt brutt. Guds hellige dag er blitt vanhelliget. Det «syndens menneske» har revet sabbaten ut av dens plass og opphøyet en alminnelig arbeidsdag i dens sted. Det er blitt et brudd i loven, og dette brudd skal gjenreises. Den sanne sabbat skal bli opphøyet til sin rett-messige stilling som Guds hviledag. I det 58. kapitel hos Esaias finner vi et omriss av det arbeid som Guds folk skal utføre. De skal gjøre loven stor og herlig, bygge opp igjen de gamle, ødelagte steder og gjenreise de grunnvoller som har ligget øde fra slekt til slekt. Til dem som utfører dette arbeid, sier Gud: «De skal kalle deg murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet. Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk -- da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder, og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt. » Es. 48, 12 -- 14.
Sabbatsspørsmålet blir brennpunktet i den store avsluttende strid hvor hele verden kommer til å ta del. Mennesker har æret Satans prinsipper fremfor de prinsipper som hersker i himlene. De har tatt imot den falske sabbat som Satan har opphøyet som tegn på sin myndighet. Men Gud har satt sitt segl på sitt kongelige krav. Hver av disse sabbatsinstitusjoner bærer navn etter sitt opphav, et uutslettelig merke som viser hvilken autoritet hver av dem har. Vår oppgave er å lede menneskene til å innse dette. Vi skal vise dem at det har livsviktige følger om de bærer tegnet på Guds rike eller tegnet på det opprørske riket. For de gir til kjenne at de er undersåtter i det rike hvis merke de bærer. Gud har kalt oss til å løfte opp hans nedtrådte sabbats banner. Hvor viktig er det derfor ikke at vårt eksempel på sabbatshelligholdelse er riktig!
Når nye menigheter blir opprettet, bør predikantene gi grundig undervisning angående riktig sabbatshelligholdelse. Vi må passe på at de slappe vaner som råder blant dem som holder søndagen, ikke blir fulgt av dem som bekjenner seg til å holde Guds hellige hviledag. Det må være en klar og tydelig skillelinje mellom dem som bærer merket på Guds rike, og dem som bærer tegnet på det opprørske riket.
Det knytter seg en langt større hellighet til sabbaten enn mange som bekjenner seg til å holde den dagen, gir den. Herren er i høy grad blitt vanæret av slike som ikke har holdt sabbaten i overensstemmelse med budet, enten det gjelder bokstaven eller ånden. Han krever en reform i helligholdelsen av sabbaten.
Forberedelse til sabbaten
Ved selve begynnelsen av det fjerde bud sa Herren: «Kom i hu.»Han visste at menneskene under de mange bekymringer og forviklinger ville bli fristet til å forsømme å etterkomme lovens fulle krav, eller de ville komme til å glemme dens hellige betydning. Derfor sa han: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!»2 Mos. 20, 8.
Gjennom hele uken må vi tenke på sabbaten og gjøre forberedelser til å holde den etter budet. Vi skal ikke holde sabbaten bare som en lovmessig sak. Vi må forstå dens forhold til alle gjøremål i livet. Alle som betrakter sabbaten som et tegn mellom dem og Gud og viser at han er den Gud som helliger dem, er representanter for hans regjerings prinsipper. De vil i sitt daglige liv praktisere hans rikes lover. Hver dag vil de be om at sabbatens helligelse må hvile over dem. Hver dag vil de ha Kristus med seg, og de vil være eksempler på fullkommenheten i hans karakter. Hver dag vil deres lys skinne for andre i gode gjerninger.
I alt som har med fremgangen i Guds verk å gjøre, må de aller første seire bli vunnet i familielivet. Det er der forberedelsen for sabbaten må begynne. Gjennom uken bør foreldrene huske på at deres hjem skal være en skole der barna skal bli beredt for boligene hist oppe. Deres ord bør være de rette ord. Ikke et ord som barna ikke bør høre, må unnslippe deres leper. De må ikke tillate at sinnet blir opphisset. Foreldre, lev gjennom uken som for en hellig Guds ansikt, han som har gitt dere barn å oppdra for ham. Oppdra den lille menigheten i deres hjem for ham slik at alle kan være beredt til å tilbe i Herrens helligdom på sabbaten. Hver morgen og kveld bør dere fremstille barna for Gud som hans gjenløste arvelodd. Lær dem at det er deres høyeste plikt og forrett å elske og tjene Gud.
Foreldre bør omhyggelig passe på at tilbedelsen av Gud blir en anskuelsesundervisning for barna. Skriftsteder bør oftere være på deres leper, særlig slike vers som bereder hjertet til religiøs tjeneste. Disse dyrebare ord bør ofte bli gjentatt: «Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! For fra ham kommer mitt håp.» Sal. 62, 6.
Når vi husker på sabbaten på denne måten, vil det timelige ikke bli tillatt å gripe inn i det åndelige. Ingen plikt som hører hjemme under de seks arbeidsdagene, vil bli lagt over på sabbaten. I løpet av uken må vi ikke tillate at våre krefter i den grad blir utmattet ved timelig arbeid slik at vi på den dagen da Herren hvilte og vederkveget seg, er for trette til å kunne ta del i hans tjeneste.
Selv om forberedelsene til sabbaten skal gå for seg hele uken, skal fredagen være den særskilte beredelsesdagen. Gjennom Moses sa Herren til israelittene: «I morgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nå det I vil bake og kok det I vil koke, men alt det som blir til overs, skal I legge til side og gjemme til i morgen! » «Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den.» 2 Mos. 16, 23; 4 Mos. 11, 8. Det var noe som måtte gjøres for å tilberede det brød som var sendt fra himmelen til Israels barn. Herren sa til dem at dette måtte gjøres på fredagen, på beredelsesdagen. Dette var en prøve for dem. Gud ønsket å se om de ville holde sabbaten hellig.
Disse ord fra Jehovas munn er til lærdom for oss. Bibelen er en fullkommen rettleder, og dersom bladene i den blir gransket under bønn og med hjerter som er villige til å forstå, behøver ikke noen å ta feil av dette spørsmål.
Mange trenger undervisning om hvordan man bør opptre når man er samlet til gudstjeneste på sabbaten. De bør ikke komme fram for Guds ansikt i alminnelige klær som blir brukt gjennom uken. Alle bør ha særskilte klær til sabbatsbruk når de er til stede ved gudstjenesten i Herrens hus. Selv om vi ikke bør rette oss etter verdslige moter, må vi ikke være likegyldige med hensyn til vårt utseende. Vi bør være nette og anstendige, men uten smykker. Guds barn bør være rene innvortes og utvortes.
All forberedelse for sabbaten bør gjøres på fredagen. Sørg for at klærne er i stand og at all matlagning er ferdig. Puss skotøyet og ta deres bad på fredag. Dette kan la seg gjøre. Hvis vi bare gjør det til en regel, kan vi gjennomføre det. Vi må ikke bruke sabbaten til å reparere våre klær, til å lage mat, til fornøyelse eller noe annet verdslig gjøremål. Før solen går ned, bør alt timelig arbeid være lagt til side og alle verdslige tidsskrifter lagt vekk. Foreldre, forklar deres arbeid og hensikten med det for barna og la dem hjelpe til i forberedelsen så dere kan holde sabbaten i samsvar med budet.
Vi bør være særlig nøye med å passe på ytterkantene av sabbaten. Husk på at hvert øyeblikk er innviet, helliget tid. Der det er mulig, bør arbeidsgiverne gi arbeiderne fri i timene fra fredag middag til begynnelsen av sabbaten. La dem få tid til å forberede seg slik at de kan by Herrens sabbat velkommen med ro i sinnet. En slik fremgangsmåte vil ikke påføre dere noe tap, ikke engang i timelig henseende.
Det er også et annet arbeid som vi bør vie oppmerksomhet på beredelsesdagen. På denne dagen bør enhver uoverensstemmelse mellom brødre bli fjernet, enten det nå gjelder i familien eller i menigheten. All bitterhet og vrede og ondskap bør drives vekk fra sjelen. Bekjenn med en ydmyk ånd «eders synder for hverandre, og be for hverandre, forat I kan bli legt!»Jak. 5, 16.
Før sabbaten begynner, bør sinnet så vel som legemet legge timelige sysler til side. Gud har satt sin sabbat ved slutten av de seks arbeidsdagene forat menneskene da kan stanse og tenke over hva de i ukens løp har oppnådd i forberedelsen til det renhetens rike hvor ingen overtreder får adgang. Vi bør hver sabbat gjøre opp regnskap med våre sjeler for å se om den svunne uken har brakt åndelig vinning eller tap.
Å holde sabbaten hellig for Herren betyr evig frelse. Gud sier: «Dem som ærer meg, vil jeg ære.» 1 Sam. 2, 30.
Sabbaten i hjemmet
Før solen går ned, bør familiens medlemmer samles for å lese Guds Ord, synge og be. Her er det nødvendig med en reform, for det er mange som har vist slapphet. Vi trenger til å avlegge bekjennelse for Gud og for hverandre. Vi bør begynne på ny og gjøre særlige anstrengelser for at hvert medlem i familien kan være beredt til å ære den dagen Gud har velsignet og helliget.
La ikke sabbatens dyrebare timer bli tilbrakt i sengen. Sabbats morgen bør familien være tidlig oppe. Dersom de står sent opp, blir det forvirring og jag for å bli ferdig til frokost og sabbatsskole. Det blir hastverk, skubbing og utålmodighet. På den måten kommer det vanhellige følelser inn i hjemmet. Når sabbaten på den måten blir vanhelliget, blir den trettende, og dens komme blir mottatt med gru i stedet for med glede.
Maten på sabbaten bør ikke være rikeligere eller mer avvekslende enn de andre dagene. Derimot bør den være enkel, og man bør spise mindre, slik at tankene kan være klare og i vigør til å fatte åndelige ting. Forspisning gjør hjernen omtåket. Man kan høre de mest dyrebare ord og likevel ikke sette pris på dem, fordi en upassende kost virker forvirrende på sinnet. Fordi de har forspist seg på sabbaten, har mange gjort mer til å vanære Gud enn de selv tror.
Mens vi bør unngå å lage mat på sabbaten, behøver vi ikke derfor nødvendigvis å spise kald mat. I kaldt vær kan vi varme den maten som ble laget dagen i forveien. Måltidene kan vi gjøre velsmakende og tiltalende selv om de er enkle. Lag noe som virker som en delikatesse, noe som familien ikke får hver dag.
La barna ta del i familieandakten. Alle bør gjøre bruk av sine bibler, og enhver kan lese et vers eller to. Syng en eller annen kjent sang, og la denne bli etterfulgt av bønn. Kristus har gitt oss et forbilde på en slik bønn. Det var ikke hensikten at Herrens bønn skulle bli gjentatt bare som en form, men den er et eksempel på hva våre bønner bør være -- enkle, alvorlige og omfattende. I en enkel bønn kan dere fortelle Herren om deres trang og uttrykke takknemlighet for hans nåde. På den måten innbyr dere Jesus som en velkommen gjest i deres hjem og hjerter. I familien er det ikke på sin plass å be lange bønner om fjerntliggende emner. Bønnestunden kan da lett bli trettende, mens den burde betraktes som en forrett og en velsignelse. Gjør den til en interessant og glad stund.
Sabbatsskolen og formiddagsgudstjenesten opptar bare en del av sabbaten. Resten av dagen kan for familien bli den helligste og dyrebareste av alle sabbatens timer. En stor del av denne tiden bør foreldrene tilbringe sammen med barna. I mange familier blir de mindre barna overlatt til seg selv for å finne underholdning som best de kan. Når barna er overlatt til seg selv, blir de snart urolige og begynner å leke,
eller de gjør noe galt på en eller annen måte. På den måten får sabbaten ingen hellig betydning for dem.
Når været er godt, kan foreldrene ta tur sammen med barna i skog og mark. I de vakre omgivelsene ute i naturen kan de snakke med dem om grunnen til at sabbaten ble innstiftet. Beskriv Guds store skaperverk for dem. Fortell dem at jorden var hellig og skjønn den gang den kom fra Skaperens hånd. Hver blomst, hver busk og hvert tre var i overensstemmelse med Skaperens plan. Alt som øyet hvilte ved, var vakkert og fylte sinnet med tanker om Guds kjærlighet. Enhver lyd var musikk som var i harmoni med Guds stemme. Vis at det var synden som vansiret Guds fullkomne verk, at torner og tistler, sorg og smerte og død altsammen er følgen av ulydighet mot Gud. Be dem legge merke til hvordan jorden tross syndens forbannelse ennå åpenbarer Guds godhet. De grønne markene, de høye trærne, det glade solskinnet, skyene, duggen, nattens høytidelige stillhet, stjernehimmelens prakt og månen i sin skjønnhet bærer altsammen vitnesbyrd om Skaperen. Det faller ikke en eneste regndråpe, og det skinner ikke en eneste lysstråle over vår utakknemlige verden uten at den vitner om Guds overbærenhet og kjærlighet.
Fortell dem om frelsens vei, at «så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den Enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». Joh. 3, 16. Gjenta den vakre beretningen fra Betlehem. Fremstill for barna Jesus som et barn som var lydig mot sine foreldre, som en ung mann som var trofast og flittig og hjalp til med å underholde familien. På den måten kan dere lære dem at Frelseren kjenner de unges prøvelser, vanskeligheter og fristelser, deres forhåpninger og gleder, og at han kan yte dem den nødvendige sympati og hjelp. Les av og til de interessante fortellingene i bibelhistorien sammen med dem. Still dem spørsmål om hva de har lært i sabbatsskolen, og gjennomgå leksen med dem for neste sabbat.
La lyden av bønn og lovsang kjennetegne avslutningen av de hellige timer når solen går ned, og be om Guds nærvær gjennom arbeidsukens bekymringer.
På den måten kan foreldrene gjøre sabbaten til hva den bør være: den gledeligste dag i uken. De kan få barna til å betrakte den som en fryd, som dagen fremfor alle dager, Herrens hellige, ærverdige dag.
Jeg vil gi dere et råd, mine brødre og søstre: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!»Dersom dere ønsker at deres barn skal holde sabbaten etter budet, må dere undervise dem både ved påbud og eksempel. Hvis sannheten blir risset dypt inn i hjertet, vil den aldri helt kunne utslettes. De inntrykk som blir gjort i de unge år, kommer til å vise seg senere i livet. Kan hende det vil oppstå forhold som skiller barna fra foreldrene og fra hjemmet. Men så lenge de lever, vil den undervisningen som ble gitt i barndommen, være en velsignelse.
Reiser på sabbaten
Hvis vi ønsker å få den velsignelse som blir lovt dem som er lydige, må vi holde sabbaten mer nøye. Jeg er redd for at vi ofte reiser på den dagen, mens vi kunne unngå det. Etter det lys Herren har gitt meg med hensyn til å holde sabbaten hellig, bør vi være mer omhyggelige når det gjelder å reise med båt eller tog den dagen. I disse ting bør vi gi våre barn og vår ungdom et riktig eksempel. For å kunne nå fram til de menigheter som trenger vår hjelp, og for å bringe dem det budskapet Gud vil de skal høre, kan det til tider være nødvendig for oss å reise på sabbaten. Men å kjøpe billetter og gjøre andre nødvendige forberedelser bør vi så vidt mulig gjøre en annen dag. Når vi begir oss ut på reise, bør vi gjøre alt vi kan for å legge våre planer slik at vi ikke kommer til bestemmelsesstedet på sabbaten.
Når vi er nødt til å reise på sabbaten, bør vi søke å unngå å være sammen med slike som kommer til å lede våre tanker inn på verdslige spørsmål. Vi bør holde sinnet festet ved Gud og samtale med ham. Når som helst vi får anledning til det, bør vi tale med andre om sannheten. Vi bør alltid være beredt til å lindre lidelse og til å hjelpe dem som er i nød. I slike tilfelle vil Gud at vi skal gjøre bruk av den kunnskap og visdom han har gitt oss. Men vi bør ikke tale om forretningssaker eller ta del i noen dagligdags, verdslig samtale. Til alle tider og på alle steder krever Gud at vi skal vise vår lydighet mot ham ved å ære sabbaten.
Sabbatsmøter
Kristus har sagt: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Matt. 18, 20. Hvor som helst det er minst to eller tre trossøsken, bør de komme sammen på sabbaten og gjøre krav på Herrens løfte.
De små gruppene som samles for å tilbe Gud på hans hellige dag, har rett til å gjøre krav på Jehovas rike velsignelse. De bør tro at Herren Jesus er en æret gjest i deres forsamlig. Enhver sann tilbeder som holder sabbaten hellig, kan gjøre krav på dette løftet: «Forat I skal vite at jeg er Herren som helliger eder.»2 Mos. 31, 13.
Prekenen på våre sabbatsmøter bør i regelen være kort. De som elsker Gud, bør få anledning til å gi uttrykk for sin takknemlighet og hyllest. Når menigheten ikke har noen predikant, bør det pekes ut en eller annen til å lede møtet. Men det er ikke nødvendig at han skal holde en preken eller bruke en stor del av tiden under gudstjenesten. En kort, interessant bibellesning kan ofte være til større gagn enn en preken. Denne kan da etterfølges av et møte med bønn og vitnesbyrd.
De som har en ledende stilling i menigheten, må ikke gjennom uken tømme seg for legemlig og åndelig styrke i den grad at de på sabbaten ikke er i stand til å bringe Kristi evangeliums livgivende innflytelse inn i møtet. Utfør heller mindre timelig arbeid på hverdagene, men stjel ikke noe fra Gud ved å yte ham en tjeneste på sabbaten som han ikke kan godkjenne. Dere må ikke være slike som mangler det åndelige liv. Folket trenger til deres hjelp på sabbaten. Bring dem føde fra Ordet. Legg fram for Gud de dyrebareste gaver på hans hellige dag. Gi ham sjelens dyrebare liv i helliget tjeneste.
Ingen må komme til gudstjenesten for å få seg en blund. Ingen bør sove i Guds hus. Når dere er opptatt med deres timelige gjøremål, faller dere ikke i søvn, fordi dere har interesse for deres arbeid. Skulle vi tillate at den tjenesten som innbefatter evige interesser, skulle bli stilt på et lavere trinn enn livets timelige gjøremål? Hvis vi gjør det, går vi glipp av den velsignelse som Herren har til hensikt å gi oss. Sabbaten skal ikke være en dag til unyttig lediggang. Både i hjemmet og i menigheten må vi åpenbare en tjenestens ånd. Han som ga oss seks dager for vårt timelige arbeid, har velsignet og helliget den syvende dag og forbeholdt seg den som sin egen. På denne dag vil han på en særlig måte velsigne alle som helliger seg til hans tjeneste.
Hele himmelen holder sabbaten, men ikke på en likegyldig, intetsigende måte. På denne dag bør alle sjelens evner være våkne, for er det ikke så at vi skal møte vår Gud og Kristus vår Frelser? Vi kan betrakte ham ved tro. Han lengter etter å vederkvege og velsigne enhver sjel.
Alle bør føle at de har noe å gjøre forat sabbatsmøtene skal bli interessante. Når dere samles, må det ikke bare være for formens skyld, men for å veksle tanker, for å fortelle om deres daglige opplevelser, for å gi uttrykk for takknemlighet og for å uttrykke deres oppriktige ønske om guddommelig opplysning, slik at dere må kunne kjenne Gud og Jesus Kristus, som han utsendte. Det å samtale om Kristus vil styrke sjelen til livets prøvelser og kamper. Tro aldri at dere kan være kristne og på samme tid være innesluttet i dere selv. Hver enkelt utgjør en del av menneskehetens store vev, og den enkeltes erfaring vil i høy grad bestemmes av de erfaringer hans omgangsfeller har.
Vi får ikke en hundredel av den velsignelsen vi kunne få ved våre sammenkomster for å tilbe Gud. Det er nødvendig at våre oppfatningsevner blir skjerpet. Samfunn med hverandre bør gjøre oss glade. Hvorfor gløder ikke våre hjerter av kjærlighet til Gud når vi har et slikt håp?
Til enhver religiøs sammenkomst må vi bringe med oss en levendegjort åndelig bevissthet om at Gud og hans engler er til stede og samarbeider med alle sanne tilbedere. Be Herren om å ta bort alt ondt fra ditt hjerte når du trer inn på det sted hvor gudstjenesten blir holdt. Ta med til hans hus bare slike ting som han kan velsigne. Knel for Gud i hans tempel og gi ham det som er hans eget, det som han har kjøpt med Kristi blod. Be for taleren eller den som leder møtet. Be om at en stor velsignelse må komme gjennom den som skal fremholde livets ord. Gjør alvorlige forsøk på å få tak i en velsignelse for deg selv.
Gud vil velsigne alle som på denne måten bereder seg til hans tjeneste. Fordi de selv har tatt imot Kristus ved tro, vil de forstå hva det vil si å ha Åndens forvissning.
Stedet der gudstjenesten blir holdt, er kanskje meget beskjedent, men det er derfor ikke mindre anerkjent av Gud. Det er som himmelens port for dem som tilber Gud i Ånd og sannhet og i hellig prydelse. Kan hende de troendes grupper er få i antall, men i Guds øyne er de meget dyrebare. Med sannhetens kile er de tatt ut fra verdens stenbrudd som grove stener og ført inn i Guds verksted for å bli tilhugget og tildannet. Men selv i denne grove tilstanden er de kostelige i Guds øyne. Prøvelsens øks, hammer og meisel er i en guddommelig kunstners hender og blir brukt ikke til å ødelegge, men til å virke fullkommenhet i hver eneste sjel. Gud ønsker at vi som kostelige stener, tilhugget etter palassets mønster, skal finne en plass i det himmelske tempel.
Det som Gud har tiltenkt oss og gjort ferdig for oss, er uten grenser. Nådens trone er selv den høyeste tiltrekning, fordi den eies av en som tillater oss å kalle ham Far. Men Gud betraktet ikke frelsens prinsipp som fullstendig når den bare var utstyrt med hans egen kjærlighet. Ved sin bestemmelse har han ved sitt alter stilt en talsmann som er ikledd vår natur. Oppgaven ved hans embete som vår forbeder er å fremstille oss for Gud som sine sønner og døtre. Kristus går i forbønn for dem som har tatt imot ham. Dem gir han kraft, ved sin egen fortjeneste, til å bli medlemmer av den kongelige familie, til å bli barn av den himmelske Konge. Og Faderen åpenbarer sin uendelige kjærlighet til Kristus, som betalte vår gjenløsning med sitt blod, ved å ta imot Kristi venner som sine venner og by dem velkommen. Han er tilfreds med den forsoning som er gjort. Han blir herliggjort ved sin Sønns menneskevorden, ved hans liv, død og midlertjeneste.
Ikke før nærmer Guds barn seg nådestolen, før det kommer under beskyttelse av den store Talsmann. Ved det første uttrykk for anger og bot og bønn om tilgivelse overtar Kristus vedkommendes sak og gjør den til sin egen. Han legger da påkallelsen fram for Faderen som sin egen begjæring. Når Kristus går i forbønn for oss, legger Faderen fram for oss hele sin nådes skatter forat vi skal kunne gjøre bruk av dem, glede oss over dem og gi dem til andre. Be i mitt navn, sier Kristus. Jeg sier ikke at jeg vil be Faderen for dere, for Faderen elsker dere fordi dere har elsket meg. Men gjør bruk av mitt navn, dette vil gi kraft til deres bønner, og Faderen vil gi dere av sin nådes rikdom. Derfor «be, og I skal få, forat eders glede skal bli fullkommen». Joh. 16, 24.
Gud ønsker at hans lydige barn skal gjøre krav på hans velsignelse og komme fram for ham med pris og takksigelse. Gud er kilden til liv og kraft. Han kan gjøre ørkenen til en fruktbar mark for det folk som holder hans bud, for dette er til ære for hans navn. Det han har gjort for sitt utvalte folk, bør fylle hvert hjerte med takk, og det gjør ham ondt at det blir oppsendt så lite takk og pris. Han ønsker at et sterkere uttrykk for takk skal stige opp fra hans folk, så de på den måten kan vise at de vet at de har grunn til fryd og glede.
Fortell om Guds ledelse
Vi burde ofte fortelle om hvordan Gud behandler sitt folk. Hvor ofte Gud satte opp veimerker ved sin handlemåte med Israel fordum! Forat de ikke skulle glemme den svunne tids historie, bød han Moses a disse begivenheter komme til uttrykk i sang forat foreldre kunne lære sine barn dem. De skulle samle opp minner og legge disse fram til betraktning. Det ble lagt særlig vekt på å oppbevare dem, forat hele forestillingen kunne gjengis når barna stilte spørsmål om dette. På den måten ble forsynets handlinger og Guds iøynefallende godhet og miskunnhet oppbevart i sinnet. Formaningen til oss lyder: «Kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser.»Heb. 10, 32. For sitt folk i denne slekt har Herren vist seg å være en undergjørende Gud. Det er nødvendig at Guds verks historie i tidligere tider ofte blir fremholdt for folket, både for unge og gamle. Vi trenger ofte til å gjenta beretningen om Guds godhet og love ham for hans underfulle gjerninger.
På samme tid som vi blir formant til ikke å unnlate å komme sammen, må disse sammenkomstene ikke bare være til oppfriskning for oss selv. Vi må bli inspirert med større iver etter å bringe den trøst vi har mottatt, videre. Vi har plikt på oss til å være meget nidkjære for Gud og ikke føre ut noe ondt rykte, ikke engang med et sørgmodig ansiktsuttrykk eller ved ubetenksomme ord, som om Guds krav skulle være innskrenkning av vår frihet. Selv i denne verden som er full av sorger, skuffelser og synder, ønsker Herren at vi skal være frimodige og sterke i hans kraft. Hele ens vesen nyter den forrett å kunne være et absolutt vitnesbyrd i alle retninger. I våre handlinger, i vårt sinnelag, i tale og i karakter må vi bære vitnesbyrd om at det er godt å være i Guds tjeneste. På den måten forkynner vi at «Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen». Sal. 19, 8. Alle som daglig helliger seg til Gud, vil åpenbare den lyse og glade side av vår religion. Vi bør ikke vanære Gud med en sørgmodig omtale av prøvelser, som kan synes å være vanskelige. Alle prøvelser vi tar imot som oppdragere, vil frembringe glede. Hele vårt religiøse liv vil da bli oppløftende, høynende, foredlende, en vellukt av gode ord og handlinger. Fienden gleder seg når han ser sjeler bli nedtrykt, nedbøyd, klagende og sukkende. Han ønsker nettopp at vi skal få slike inntrykk når det gjelder virkningen av vår tro. Men Gud har ikke til hensikt at vårt sinn skal holde til på et slikt lavt nivå. Han ønsker at enhver sjel skal triumfere i Gjenløserens oppholdende kraft. Salmisten sier: «Gi Herren, I Guds sønner, gi Herren ære og makt! Gi Herren hans navns ære, tilbe Herren i hellig prydelse! »«Jeg vil opphøye deg, Herre, for du har dradd meg opp og ikke latt mine fiender glede seg over meg. Herre min Gud! jeg ropte til deg, og du helbredet meg. . . Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!»Sal. 29, 1. 2; 30, 2-5.
Forenet med menigheten i himmelen
Guds menighet her nede er ett med Guds menighet i himmelen. De troende på jorden og de vesener i himmelen som aldri falt, danner tilsammen en menighet. Ethvert himmelsk vesen er interessert i de helliges forsamling når de kommer sammen for å tilbe Gud. I den indre forgård i himmelen lytter de til vitnesbyrd fra dem som vitner for Kristus i den ytre forgård på jorden, og prisen og takken fra dem som tilber her nede, blir tatt opp i den himmelske sang. Pris og glede lyder gjennom de himmelske saler, fordi Kristus ikke er død forgjeves for Adams falne sønner. Mens engler drikker av selve kildens utspring, drikker de hellige på jorden av de rene strømmer som veller ut fra tronen, de bekker som gleder Guds stad.
Å, om vi alle kunne forstå hvor nær himmelen er til jorden! Når de som er født på jorden, ikke vet om det, har de lysets engler til ledsagere. Et stilltiende vitne våker over hver sjel som lever, og søker å dra denne sjel til Kristus. Så lenge det er håp, helt til menneskene til sin evige ødeleggelse står den Hellige Ånd imot, blir de bevoktet av himmelske vesener. La os alle huske på at engler fra Gud er med i enhver forsamling av troende her nede og lytter til vitnesbyrdene, sangene og bønnene. La oss huske at våre lovsanger blir fylt ut av engleskarenes kor i det høye.
Når dere da kommer sammen sabbat etter sabbat, bør dere synge lovsanger til ham sam kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Hjertets tilbedelse bør stige opp til «ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod». Åp. 1, 5. Kristi kjærlighet må være hovedinnholdet i talerens vitnesbyrd. La dette komme til syne i enkle ord og i enhver lovsang. La inspirasjonen fra Guds Ånd diktere deres bønner. Når livets ord blir talt, må deres hjertelige svar vitne om at dere tar imot budskapet som fra himmelen. Jeg vet nok at dette er meget gammeldags, men det vil være et takkoffer til Gud for det livets brød som blir gitt den sultne sjel. Dette svar til den Hellige Ånds inspirasjon vil gi styrke til din egen sjel og være en oppmuntring for andre. Det vil være et bevis på at det i Guds bygning finnes sten som sender ut lys.
Hvis vi grunder på åpenbarelsene av Guds store miskunnhet og usvikelige kjærlighet, og ikke bare tenker på de mørke kapitlene i vårt liv, kommer vi til å lovsynge ham langt mer enn vi klager. Vi kommer da til å tale om den kjærlige trofasthet åpenbart i Gud som den sanne, ømme, medlidende hyrde for sin hjord. Om denne har han sagt at ingen skal rive den ut av hans hånd. Det vi taler fra hjertet, blir da ikke egoistisk knurr og klage. Fra dem som i sannhet tror på Gud, vil lovprisning velle ut som klare, rinnende strømmer. «Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.» Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.»Sal. 23, 6; 73, 24. 25.
Hvorfor skulle vi ikke vekke lyden av våre åndelige sanger mens vi går fram på vår pilegrimsferd? Hvorfor ikke vende tilbake til et liv i enfoldighet og inderlighet? Grunnen til at vi ikke er fylt med mer glede, er den at vi har mistet vår første kjærlighet. La oss derfor være nidkjære og omvende oss, forat lysestaken ikke skal bli flyttet fra sitt sted.
Guds tempel er åpent i himmelen, og inngangen er opplyst av den glans som lyser opp hver menighet som vil elske Gud og holde hans bud. Vi trenger til å studere, overveie og be. Da får vi åndelig syn, og med dette kan vi se de indre rom i det himmelske tempel. Vi kommer til å oppfatte emnene i den sangen og den takksigelsen som lyder fra det himmelske koret omkring tronen. Når Sion står opp og lyser, vil dens lys i høyeste grad være gjennomtrengende, og lovog takkesanger bli hørt i de helliges forsamling. Knurr og klage over små skuffelser og vanskeligheter kommer til å opphøre. Når vi gjør bruk av den gylne øyensalven, skal vi få se herligheten hisset. Troen vil bane vei gjennom Satans tette skygge, og vi kommer til å se vår Talsmann som ofrer røkelse av sin egen fortjeneste til beste for oss. Når vi ser dette slik som det er og som Herren ønsker at vi skal se det, blir vi fylt med en erkjennelse av uendeligheten og mangfoldigheten i Guds kjærlighet.
Gud underviser oss om at vi bør samles i hans hus for å utvikle den fullkomne kjærlighets egenskaper. Da vil jordens beboere bli beredt til å innta de boliger som Kristus er gått bort for å berede for alle som elsker ham. Der skal de komme sammen i helligdommen sabbat etter sabbat, fra nymåne til nymåne, for å forene seg i de mest opphøyde toner med sang, pris og takk til ham som sitter på tronen, og til Lammet, i evighetenes evigheter.