Herren har gitt sitt folk et budskap for denne tid. Det er fremstilt i det tredje kapitel hos profeten Malakias. Hvordan skulle Herren kunne fremholde sine krav på en tydeligere og mer ettertrykkelig måte enn slik som det er gjort i dette kapitel?
Alle bør huske på at Guds krav danner grunnlaget for ethvert annet krav. Han gir oss rikelig, og den overenskomst han har gjort med menneskene, er at en tiendedel av deres inntekter skal gis tilbake til ham. I nåde betror Herren sine skatter til sine tjenere, men om tienden sier han: Denne er min. Nøyaktig i samme forhold som Gud har gitt men-neskene sin eiendom, skal menneskene levere tilbake en tiendedel av alt hva han gir dem. Denne særskilte innretningen ble innført av Jesus Kristus selv.
Denne handling fører høytidelige og evige følger med seg, og den er for hellig til å bli gjort avhengig av menneskelig innskytelse. Vi må ikke føle oss fri til å gjøre med dette som vi selv synes. Som svar på Guds krav bør vi regelmessig legge til side reserver som er hellige for hans verk.
Førstefrukten
Foruten tienden krever Herren førstefrukten av all vår innkomst. Dette har han bestemt forat hans verk på jorden skal få den fulle støtte. Herrens tjenere skal ikke avspises med en mager lønn. Hans budbærere må ikke hindres i å fremholde livets ord. Når de forkynner sannheten, må de ha midler nok til fremme for verket, for dette må fullføres i rette tid forat det skal ha den beste og mest frelsende innflytelse. Barmhjertighetsgjerninger må utføres. De fattige og lidende må ha hjelp. Gaver og offer bør ytes i denne hensikt. Særlig på nye felter, hvor sannhetens banner ennå ikke er blitt reist, må dette verk utføres. 1900 -- «Testimonies», VI, side 384 -- 391.
Hvis alle de som bekjenner seg til å være Guds folk, både gammel og ung, ville gjøre sin plikt, ville det ikke være noen mangel i kassen. Dersom alle ville betale en trofast tiende og hellige til Gud førstefrukten av sin innkomst, ville det være rikelig i fondet for hans verk. Men Guds lov blir ikke respektert eller adlydt, og følgen er at det er blitt sparsomt med midler.
Tenk på de fattige
Enhver overdådighet i vårt liv må fjernes, for den tiden vi kan arbeide i, er kort. Overalt omkring oss ser vi trang og lidelse. Familier trenger mat, og små barn skriker etter brød. De fattiges hus savner nødvendige møbler og sengklær. Mange bor i rønner som er nesten blottet for bekvemmeligheter. De fattiges rop stiger opp til himmelen. Gud ser, og Gud hører. Men mange forherliger seg selv. Mens deres medmennesker er fattige og sultne og lider av mangel på mat, bruker de mange penger til å forsyne sine bord og spiser langt mer enn det de trenger. Hvilket regnskap skal ikke menneskene engang måtte avlegge for sin egenkjærlige bruk av penger! De som ikke bryr seg om den ordning Gud har gjort for de fattige, kommer til å innse at de ikke bare har bedratt sine medmennesker, men at de ved å bedra dem har bedratt Gud og vært utro med hans gods.
Alt hører Gud til
Alt det gode mennesket er gjenstand for, skyldes Guds miskunnhet. Han er den store og rundhåndede giver. Hans kjærlighet ligger åpen for alle i den måten han så rikt forsørger menneskene på. Han har gitt oss en prøvetid forat vi må kunne danne karakterer for boligene hist oppe. Og når han anmoder oss om å la en del av våre eiendeler være forbe-holdt ham, er det ikke fordi han trenger det. I Eden skapte Herren hvert tre som var en lyst for øyet og godt å spise av, og han bød Adam og Eva fritt å nyte hans rike gaver. Men han gjorde en unntagelse. Av treet til kunnskap om godt og ondt måtte de ikke spise. Gud holdt dette treet tilbake som en stadig påminnelse om at han hadde eiendomsretten til alle ting. Slik ga han dem en anledning til å bevise sin tro og fortrøstning til ham ved en fullkommen lydighet mot hans krav.
Slik er det med Guds krav til oss. Han legger sine skatter i menneskenes hender, men han krever at de med troskap skal legge en tiendedel til side til hans verk. Han krever at denne delen skal bringes inn i hans forrådshus. De skal gi ham den som noe som hører ham til. Den er hellig, og den skal brukes til hellige formål, til underhold for dem som bærer frelsens budskap ut til alle deler av verden. Han forbereder sin del forat midler må kunne strømme inn i hans forrådshus, og forat sannhetens lys må bli brakt ut til dem som er nær og dem som er langt borte. Dersom vi er trofaste mot dette krav, erkjenner vi at alt hører Gud til.
Har da Herren ikke rett til å kreve dette av oss? Ga han ikke sin enbårne Sønn fordi han elsket oss og ønsket å frelse oss fra døden? Skal da ikke våre takkoffer strømme inn i hans forrådshus slik at det fra dette kan brukes til fremme av hans rike på jorden? Når nå Gud eier alt det vi har, skal vi da ikke la vår takknemlighet til ham tilskynde oss til å gi frivillige gaver og takkoffer og på den måten anerkjenne hans eiendomsrett til legeme, sjel, ånd og gods? Dersom Guds plan ble fulgt, ville det nå strømme midler inn i hans forrådshus, og en overflod av midler ville sette predikanter i stand til å trenge inn på nye felter, og arbeidere ville kunne forene seg med predikanter for å løfte sannhetens banner opp på jordens mørke steder.
Uten unnskyldning
Det er en himmelsk plan dette at menneskene skal gi Herren tilbake det som hører ham til. Denne planen er fremholdt så tydelig at menneskene ikke har noen unnskyldning for å misforstå eller omgå de plikter og ansvar Gud har lagt på dem. De som påstår at de ikke kan innse dette som sin plikt, åpenbarer for det himmelske univers, for menigheten og for verden, at de ikke ønsker å innse dette tydelig uttalte krav. De mener at de ved å følge Herrens plan kommer til å miste en del av sin eiendom. I sine egenkjærlige, begjærlige sjeler ønsker de selv å beholde alt, både kapital og renter, til egen fordel.
Gud legger sin hånd på alt det mennesket eier, og sier: Jeg er eiermann til verdensaltet, og disse goder er mine. Den tienden dere har holdt tilbake, har jeg reservert til underhold for mine tjenere i deres arbeid med å åpne skriftene for dem som bor på de mørke steder og som ikke forstår min lov. Når dere har brukt mitt reservefond for å tilfredsstille deres egne ønsker, har dere berøvet sjeler det lys jeg hadde gjort forberedelser for at de måtte kunne få. Dere har hatt anledning til å vise troskap mot meg, men det har dere ikke gjort. Dere har bedratt meg. Dere har stjålet mitt reservefond. «Forbannelsen har rammet eder.»
En ny anledning
Herren er langmodig og nådig, og til dem som har gjort dette onde, gir han en ny anledning. «Vend om til meg,» sier han, «så vil jeg vende om til eder.»Men de sier: «Hva skal vi vende om fra?» Mal. 3, 7. De har latt sine midler flyte gjennom selvtjenestens og selvforherligelsens kanaler, som om deres gods tilhørte dem selv og ikke var lånte skatter. Deres ødelagte samvittighet er blitt så hard og upåvirkelig at de ikke innser den store synden de har begått når de har lukket veien i en slik grad at sannhetens sak ikke kunne gjøre fremgang.
Enda menneskene, de dødelige mennesker, til eget bruk har utnyttet de talentene Gud har forbeholdt seg til forkynnelsen av frelsen, til å sende det glade budskap om frelsens kjærlighet til fortapte sjeler, og enda de ved sin egoisme har lukket veien, spør de: «Hva har vi rant fra deg?» Gud svarer: «Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet eder, og fra meg raner I, ja hele folket.»Hele verden er opptatt med å bedra Gud. Med de penger han har lånt dem, gir menneskene seg ut i utsvevelser, forlystelser, svir, spise og drikke og skjendig nytelse. Men Gud sier: «Jeg vil komme til eder og holde dom.» Mal. 3, 8. 9. 5. Hele verden får et regnskap å gjøre opp på den store dag, da enhver skal bli dømt etter sine gjerninger.
Velsignelsen
Gud forplikter seg til å velsigne dem som lyder hans befalinger. «Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål! Og jeg vil true eteren for eders skyld, så den ikke ødelegger jordens avgrøde for eder; og vintreet på marken skal ikke slå feil for eder, sier Herren, hærskarenes Gud.» Mal. 3, 10. 11.
Hvordan våger mennesker å forsømme en så klar plikt når de har disse lysets og sannhetens ord foran seg? Hvordan våger de å være ulydige mot Gud når lydighet mot hans krav betyr velsignelse både i timelige og åndelige ting, mens ulydighet betyr Guds forbannelse? Satan er ødeleggeren. Gud kan ikke velsigne dem som nekter å være tro husholdere. Alt han kan gjøre, er å tillate Satan å utføre sitt ødeleggende verk. Vi ser ulykker av enhver art og i ethvert omfang komme over jorden. Og hvorfor? Herrens hemmende kraft gjør seg ikke gjeldende. Verden har ringeaktet Guds Ord. Menneskene lever som om det ikke var noen Gud til. På samme måte som verdens innbyggere på Noahs tid nekter de å tenke på Gud. Ugudelighet råder i en foruroligende utstrekning, og jorden er moden til høsten.
De klagende
«Eders ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Og I sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg? I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld? Og nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har likevel sloppet fri.» Mal. 3, 13 -- 15. De som holder tilbake det som tilhører Gud, kommer med disse klagene. Herren oppfordrer dem til å prøve ham ved å bringe sin tiende til hans forrådshus og se om han ikke vil utøse en velsignelse over dem. Men de er gjenstridige i sine hjerter og klager mot Gud. På samme tid bedrar de ham og forgriper seg på hans gods. Når deres synd blir stilt fram for dem, sier de: Jeg har hatt motgang, min avling har vært dårlig, mens de ugudelige har hatt det godt. Det lønner seg ikke å følge Herrens råd.
Men Gud ønsker ikke at noen skal gå sørgmodige for hans ansikt. De som på den måten fører klage mot Gud, er selv skyld i sin motgang. De har bedratt Gud, og hans sak er blitt hindret fordi de pengene som skulle ha strømmet inn i hans forrådshus, er blitt brukt til egennyttige formål. De viste sin ulydighet mot Gud ved å la være å gjennomføre den plan han hadde stilt opp. Når Gud ga dem fremgang og de ble bedt om å gi ham hans del, rystet de på hodet og kunne ikke innse at det var deres plikt. De lukket forstandens øyne for ikke å se. De holdt Herrens penger tilbake og hindret det verk som etter hans hensikt skulle ha vært utført. Gud ble ikke æret ved den bruk som ble gjort av det gods som var betrodd dem. Derfor lot han forbannelsen ramme dem, og han tillot ødeleggeren å tilintetgjøre deres frukter og å bringe ulykke over dem.
«De som frykter Herren»
I Malakias 3, 16 blir en motsatt klasse mennesker stilt fram. De kommer sammen, ikke for å kritisere Gud, men for å tale om hans herlighet og fortelle om hans velgjerninger. De har vært tro i sin plikt. De har gitt Herren det som tilhører ham. De avlegger vitnesbyrd som fremkaller sang og glede hos de himmelske engler. De fører ingen klager mot Gud. Det høres ingen knurr eller kritikk fra dem som vandrer i lyset og som med troskap og nøyaktighet gjør sin plikt. De taler ord som bringer oppmuntring, håp og tro. De som klager, er de som tjener seg selv og ikke gir Gud det som hører ham til.
«Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, liksom en mann sparer sin sønn som tjener ham. Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 16 -- 18.
Lønnen for helhjertet rundhåndethet er at sinn og hjerte blir ledet inn i et nærmere fellesskap med Ånden.
Den som har vært uheldig og er kommet i gjeld, bør ikke ta Herrens del for å avvikle gjeld til sine medmennesker. Han bør tenke over at i disse transaksjoner blir han stilt på prøve, og at han, når han holder tilbake Herrens del til eget bruk, bedrar Giveren. Han er en skyldner overfor Gud for alt det han har, men han blir en dobbelt skyldner når han bruker Herrens reserverte midler til å betale gjeld til mennesker. «Utroskap mot Gud» blir det skrevet over hans navn i himmelens bøker. Han har et regnskap å gjøre opp med Gud, fordi han bruker Herrens midler til sin egen fordel. Og den prinsippløshet som viser seg i hans uriktige bruk av Herrens penger, vil vise seg i hans behandling av andre saker. Den vil komme til syne i alt i forbindelse med hans eget arbeid. Den mann som vil bedra Gud, utvikler karaktertrekk som vil avskjære ham fra å få adgang til Guds familie i det høye.
Når noen bruker rikdom på en egoistisk måte, beviser det at vedkommende er utro mot Gud, og husholderen over slike midler blir uskikket for himmelens høyere tillitsverv.
Overalt finnes det kanaler som godgjørenheten kan strømme gjennom. Det oppstår stadig behov, og misjonsforetagender blir hemmet av mangel på midler. Disse foretagender må opphøre dersom Guds folk ikke får øynene opp for tingenes virkelige tilstand. Vent ikke til din død med å sette opp ditt testamente, men gjør bruk av dine midler mens du lever.