Vi har et budskap fra Herren som vi må gi verden -- et budskap som skal bringes ut i Åndens krafts rike fylde. Våre predikanter bør innse nødvendigheten av å søke å frelse det som er fortapt. Det må gjøres direkte henvendelser til de uomvendte. «Hvorfor eter eders Mester med toldere og syndere?» spurte fariseerne Kristi disipler. Og Frelseren svarte: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Matt. 9,11. 13. Det er den oppgaven han har gitt oss. Og aldri har det vært større behov for den enn i denne tid.
Gud har ikke gitt sine predikanter den oppgaven å sette menighetene i rette skikk. Ikke før er dette arbeid utført, før det må gjøres om igjen. Menighetsmedlemmer som blir sett etter på denne måten og arbeidet for, blir religiøse sveklinger. Hvis ni tiendedeler av de anstrengelser som er blitt gjort for dem som kjenner sannheten, var blitt gjort for dem som aldri har hørt sannheten, hvor meget større ville da ikke fremgangen ha vært! Gud har holdt sine velsignelser tilbake fordi hans folk ikke har arbeidet i overensstemmelse med hans anvisninger.
De som kjenner sannheten, blir svekket når våre predikanter vier dem den tid og de talenter som de skulle ha brukt på de uomvendte. I mange av våre menigheter i byene taler predikantene sabbat etter sabbat, og sabbat etter sabbat kommer menighetsmedlemmene til Guds hus uten å ha noe å fortelle om velsignelser de har tatt imot ved å bringe velsignelser til andre. Gjennom uken har de ikke arbeidet for å føre ut i livet den undervisning de fikk på sabbaten. Så lenge menighetsmedlemmer ikke gjør noe som helst for å bringe andre den hjelpen de selv mottar, må resultatet bli en stor åndelig svakhet.
Den største hjelp vårt folk kan få, er å lære å arbeide for Gud og å forlate seg på ham, ikke på predikantene. De bør forene seg med hans hær av arbeidere og gjøre trofast tjeneste for ham.
Det er tider da det passer seg at våre predikanter taler i menighetene på sabbaten og holder korte prekener som er fulle av liv og Kristi kjærlighet. Men menighetsmedlemmene skal ikke vente en preken hver sabbat. 1902 -- «Testimonies», VII, side 18 -- 24.
La oss huske på at vi er fremmede og pilegrimer på jorden og søker etter et bedre land, et himmelsk. La oss arbeide med et slikt alvor, en slik hengivenhet at syndere blir dratt til Kristus. De som har sluttet seg til Herren i tjenestens pakt, er forpliktet til å knytte seg til ham i det store, herlige arbeid med å frelse sjeler. La menighetsmedlemmer utføre sin del med troskap gjennom uken, og på sabbaten fortelle om sine erfaringer. Da blir møtet som mat i rette tid, og det bringer nytt liv og ny kraft til alle som er til stede. Når Guds folk innser den store trang til å arbeide slik som Kristus arbeidet forat sjeler skulle bli omvendt, vil de vitnesbyrd de avlegger ved sabbatsgudstjenesten, være fulle av kraft. Med glede vil de fortelle om den dyrebare erfaringen de har hatt i sitt arbeid for andre.
Organisert til tjeneste
Våre predikanter skal ikke bruke tiden til å arbeide for dem som allerede har tatt imot sannheten. Med Kristi kjærlighet brennende i sine hjerter skal de gå ut for å vinne syndere for Frelseren. Ved alle vann skal de så sannhetens såkorn. Sted etter sted må besøkes, og den ene menigheten etter den andre må oppreises. De som tar standpunkt for sannheten, må organiseres i menigheter, og deretter skal predikanten gå videre til andre felter som er likså viktige.
Så snart en menighet er blitt organisert, skal predikanten sette medlemmene i virksomhet. De trenger til å lære hvordan de skal arbeide fremgangsrikt. Predikanten bør bruke mer av sin tid til å undervise enn til å preke. Han bør lære medlemmene hvordan de kan bringe andre den kunnskapen de selv har tatt imot. På samme tid som de nyomvendte må læres opp til å søke råd hos dem som har mer erfaring i arbeidet, bør de også lære ikke å stille predikanten i Guds sted. Predikantene er bare menneskelige vesener, mennesker som er omgitt av skrøpeligheter. Kristus er den vi må gå til for å få rettledning. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, . .. full av nåde og sannhet.» «Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Joh. 1, 14. 16.
Evangeliets kraft skal komme over de grupper som er blitt reist opp, og gjøre dem skikket for tjeneste. Noen av de omvendte kommer til å bli så fylt med Guds kraft at de straks tar opp arbeidet. De kommer til å arbeide med slik flid at de hverken har tid eller lyst til å svekke sine brødres hender ved uvennlig kritikk. Deres eneste ønske vil være å bringe sannheten ut til fjerne land.
Herren har vist meg det arbeid som må utføres i byene. De troende i disse byer kan arbeide for Gud i nærheten av sine hjem. De skal arbeide stille og beskjedent og bringe himmelens atmosfære med seg overalt hvor de ferdes. Hvis de holder selvet ute av syne og alltid viser til Kristus, vil man merke deres innflytelse.
Når en arbeider overgir seg uten forbehold til Herrens tjeneste, får han en erfaring som setter ham i stand til å arbeide med større fremgang for Mesteren. Den innflytelsen som dro ham til Kristus, hjelper ham til å dra andre til Kristus. Arbeidet som offendig taler blir kanskje aldri lagt på ham, men han er likevel en Guds tjener, og hans arbeid vitner om at han er født av Gud.
Det er ikke Herrens hensikt at størstedelen av arbeidet med å så ut sannhetens sæd skal bli overlatt til predikantene. Menn som ikke er kalt til predikearbeidet, bør oppmuntres til å arbeide for Mesteren etter som deres forskjellige evner er. Hundrer av menn og kvinner som nå går ledige, ville kunne utføre et tilfredsstillende arbeid. Ved å bringe sannheten inn i hjemmene til sine venner og naboer kan de gjøre et stort arbeid for Mesteren. Gud anser ikke personer. Han vil bruke ydmyke, gudhengivne kristne selv om de ikke har fått en så grundig utdannelse som enkelte andre. La slike ta opp arbeidet for ham ved å virke fra hjem til hjem. Når de sitter der i hjemmene, kan de, hvis de er ydmyke, forsiktige og gudfryktige, gjøre mer for å stille familiens virkelige behov enn en ordinert predikant kan.
Hvorfor føler de troende ikke en dypere, mer alvorlig bekymring for slike som er uten Kristus? Hvorfor kommer ikke to eller tre sammen for å be om frelse for en eller annen særskilt sjel, og deretter for enda en? La det i våre menigheter bli dannet grupper til tjeneste. La forskjellige medlemmer slutte seg sammen i arbeidet som menneskefiskere. La dem søke å samle sjeler fra verdens fordervelse inn i Kristi kjærlighets frelsende renhet.
Opprettelsen av små grupper som et grunnlag for kristelig arbeid er blitt fremstilt for meg av En som ikke kan ta feil. Dersom menigheten har mange medlemmer, så la dem bli inndelt i små grupper til arbeid, ikke bare for menighetsmedlemmene, men for ikke-troende. Hvis det på et sted bare er to eller tre som kjenner sannheten, så kan også de danne en arbeidsgruppe. De kan bevare sannhetens sambånd ubrutt, de kan trenge seg sammen i kjærlighet og enighet og oppmuntre hverandre til å gå fram, slik at enhver tilegner seg frimodighet og styrke ved de andres hjelp. La dem åpenbare kristelig overbærenhet og tålmodighet, ikke bruke hastige ord, men bruke talens talent til å bygge opp hverandre i den aller helligste tro. De kan i kristelig kjærlighet arbeide for dem som er utenfor hjorden, og de bør glemme seg selv i bestrebelsene for å hjelpe andre. Når de arbeider og ber i Kristi navn, blir deres tall økt, for Frelseren sier: «Alt det to av eder på jorden blir enige om å be om, det skal gis dem av min Fader i himmelen.» Matt. 18, 19.
Jordens øde steder
I ydmyk tillit til Gud bør familier slå seg ned på øde steder i hans vingård. Det trenges gudhengivne menn og kvinner til å stå som fruktbærende rettferdighets-terebinter på jordens øde steder. Som lønn for sitt selvoppofrende strev med å så ut sannhetens sæd kommer de til å samle inn en rik høst. Når de besøker den ene familien etter den andre og åpner Skriften for dem som er i åndelig mørke, kommer mange hjerter til å bli rørt. På felter der forholdene er så utiltalende og nedslående at mange arbeidere kvier seg for å reise dit, kan de mest bemerkelsesverdige forandringer til det bedre finne sted ved de anstrengelser som blir gjort av selvoppofrende legmedlemmer. Disse beskjedne arbeiderne vil utføre noe, fordi de gjør tålmodige, iherdige anstrengelser og ikke stoler på menneskelig kraft, men på Gud som viser dem sitt velbehag. Hvor meget godt disse arbeidere utretter, kommer aldri til å bli kjent her i verden.
Selvunderholdende misjonæerer
Selvunderholdende misjonærer har ofte stor fremgang. Fra en liten og beskjeden begynnelse blir deres virksomhet utvidet etter hvert som de går fram under Guds Ånds ledelse. To eller tre bør begynne evangelisk virksomhet sammen. De som har ledelsen av arbeidet, gir dem kanskje ikke noe løfte om økonomisk støtte, men la dem likevel fortsette med å be, synge, lære og leve sannheten. De kan begynne med kolportørarbeid og på den måten bringe sannheten inn i mange familier. Når de fortsetter i sitt arbeid, oppnår de en velsignet erfaring. Under følelsen av sin hjelpeløshet blir de ydmyke, men Herren går foran dem, og de vinner innpass og får hjelp så vel blant rike som blant fattige. Selv disse gudhengivne misjonsarbeideres fattigdom er et middel til å skaffe dem adgang til folket. Mens de fortsetter på sin vei, blir de på mange måter hjulpet av dem som de bringer åndelig føde til. De bærer fram det budskapet Gud gir dem, og deres anstrengelser blir kront med hell. Mange som aldri ville være blitt vunnet for Kristus dersom det ikke hadde vært for disse beskjedne arbeidere, kommer til å bli ledet til erkjennelse av sannheten.
Gud oppfordrer sine arbeidere til å gå ut på høstmarkene som holder på å modnes. Skal vi vente fordi forrådshuset er blitt tømt og fordi det neppe er nok til å underholde de arbeidere som nå er ute på feltet? Gå fram i tro, så vil Gud være med dere. Løftet lyder: «De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Sal. 126, 6.
Ikke noe er så oppløftende som fremgang. La oss sikre oss den ved utholdende anstrengelse, så vil verket gå fremad. Nye felter vil bli åpnet. Mange sjeler vil bli ledet til å erkjenne sannheten. Det som er nødvendig, er en økt tro til Gud.
Vårt folk har fått stort lys. Likevel har predikantene brukt en stor del av sine krefter i menighetene med å undervise dem som burde være lærere, opplyse dem som burde være «verdens lys», vanne dem som det skulle strømme ut levende vann fra, gjøre dem rike som kunne være gruber med dyrebar sannhet, gjenta evangeliets innbydelse til dem som er spredt til jordens ytterste grenser og burde bringe himmelens budskap til slike som ikke har hørt det, mette dem som på veier og stier burde forkynne: «Kom, for alt er nå rede.»
De som har fått syndens lenker brutt, de som har søkt Herren med et sønderknust hjerte og har fått svar på sin brennende bønn om rettferdighet, er aldri kalde og sløve. Deres hjerter er fylt med uegennyttig kjærlighet til syndere. De legger vekk all verdslig ærgjerrighet, all egoisme. Forbindelsen med Guds dypheter gjør dem mer og mer lik Frelseren. De gleder seg over hans seire. De blir fylt med hans glede. Dag etter dag vokser de opp til menns og kvinners fulle modenhet i Kristus.