Herren påla Moses å fortelle Israels barn om hvordan han hadde behandlet dem da de ble utfridd fra Egypt og hvordan han hadde bevart dem på en underfull måte i ørkenen. Han skulle minne dem om deres vantro og knurr når de kom i prøvelse, og om Herrens store miskunnhet og nåde som aldri hadde sviktet dem. Dette ville øke troen hos dem og styrke deres frimodighet. Når de kom til å innse sin egen synd og svakhet, ville de også innse at Gud var deres rettferdighet og styrke. Det er av like stor betydning at Guds folk i denne tid husker hvordan og hvor de er blitt prøvd og hvor deres tro har sviktet, hvor de har stilt hans sak i fare ved sin vantro og også ved sin selvtillit. Guds barmhjertighet, hans bærende forsyn, hans uforglemmelige utfrielser skal vi fortelle skritt for skritt. Når Guds folk på den måten ser tilbake over fortiden, skal de se at Herren stadig gjentar sine handlinger. De bør forstå de advarsler som blir gitt og passe på at de ikke gjentar sine feilgrep. Ved å gi avkall på all selvtillit skal de stole på at han vil frelse dem fra å vanære hans navn på nytt. Ved enhver seier Satan vinner, blir sjeler stilt i fare. Noen blir et bytte for hans fristelser og kommer aldri på fote igjen. De som har begått feilgrep, bør derfor vandre varsomt og ved hvert skritt be: «Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.» Sal. 17, 5.
Gud sender prøvelser for å vise hvem som vil stå trofast under fristelse. Han lar alle komme inn i prøvende stillinger for å se om de vil stole på en kraft som er utenfor og over dem selv. Enhver har karaktertrekk som ikke er oppdaget, men som må komme for lyset ved å bli prøvd. Gud tillater at de selvgode blir hardt fristet forat de må forstå sin hjelpeløshet.
Når prøvelser møter oss, når vi foran oss ikke ser en større fremgang, men bare et trykk som gjør det nødvendig å ofre for alles vedkommende, hvordan skal vi da kunne møte Satans innskytelse om at vi går en meget vanskelig tid i møte? Hvis vi hører på hans antydninger, vil det oppstå vantro til Gud. I en slik stund bør vi huske på at Gud alltid har omsorg for sine institusjoner. Vi bør se på det verk han har utført og på de reformer han har latt komme. Vi bør samle sammen de synlige beviser på Herrens velsignelser, tegnene på det som er godt, og si: «Herre, vi tror på deg, på dine tjenere og på ditt verk. Vi vil stole på deg. Forlaget er ditt redskap, og vi vil ikke svikte eller bli motløse. Du har vist oss en ære ved å knytte oss til ditt sentrum. Vi vil følge Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet. Vi vil gjøre vårt beste og være tro mot Guds verk.» 1902 -- «Testimonies», VII, side 210 -- 214.
Vårt største behov
Dersom vi mangler tro hvor vi er når vanskelighetene melder seg, kommer vi også til å mangle tro på et hvilket som helst annet sted.
Vårt største behov er tro til Gud. Når vi ser på den mørke siden, mister vi taket på Herren, Israels Gud. Når hjertet blir åpnet for frykt og gjetninger, kommer vantro til å stenge veien for fremgang. La oss aldri føle at Gud har forlatt sitt verk.
Det må være mindre tale om vantro, mindre innbilning om at denne eller hin står i veien. Gå fremad i tro. Overlat til Herren å berede veien for sitt verk. Da skal dere finne hvile i Kristus. Når dere oppelsker troen og stiller dere i det rette forhold til Gud og ved alvorlig bønn styrker dere til å gjøre deres plikt, vil den Hellige Ånd bruke dere. De mange problemer som er så gåtefulle, vil dere selv kunne løse hvis dere stadig har tillit til Gud. Dere behøver ikke å være pinlig ubestemte, for dere lever under den Hellige Ånds ledelse. Dere kan vandre og arbeide i tillitsfullhet.
Hvis dere vil ha rene hender og rensede hjerter, må dere ha mindre tro på hva vi kan gjøre, og mer tro på hva Herren kan gjøre for oss. Det er ikke deres eget arbeid dere er opptatt med. Dere utfører en gjerning for Gud.
Det er trang til mer kjærlighet, mer åpenhet, mindre mistenksomhet og onde tanker. Vi må være mindre tilbøyelige til å bebreide og anklage. Det er dette som er så anstøtelig for Gud. Hjertet trenger til å bli bløtgjort og undertvunget av kjærlighet. Den kraftløse tilstanden blant vårt folk er en følge av den kjensgjerningen at deres hjerter ikke er rett for Gud. Atskillelse fra ham er årsaken til den trykkende tilstanden i våre institusjoner.
Vær ikke bekymret. Når dere ser på det som er for øynene, og klager når det inntreffer vanskelighet og trykkende forhold, gir dere uttrykk for en sykelig, svekket tro. Vis ved deres tale og deres gjerninger at deres tro er uovervinnelig. Herren er rik på hjelpemidler. Verden hører ham til. Se hen til ham som har lys og kraft og dyktighet. Han vil velsigne enhver som søker å bringe lys og kjærlighet til andre.
Herren ønsker at alle skal forstå at deres fremgang er skjult med ham i Kristus, og at den er avhengig av deres ydmykhet og saktmodighet, deres udelte lydighet og hengivenhet. Når de engang lærer fra den store mester å avdø fra selvet, ikke å sette noen lit til mennesker, heller ikke å holde kjød for sin arm, og de kaller på ham, da vil Herren være en hjelp for dem og være dem nær i enhver nødens stund. Han vil lede dem i rettferdighet. Han vil være ved deres høyre hånd for å gi dem råd. Han vil si til dem: «Dette er veien, gå på den!»
La brødrene i ansvarsfulle stillinger tale tro og frimodighet til arbeiderne. Kast garnet ut på den høyre siden av båten, på troens side. Så lenge nådetiden varer, må dere vise hva en helliget, levende menighet kan gjøre.
Han vil gi oss det nødvendige
Vi forstår ikke til fulle den store strid som foregår mellom usynlige makter, kampen mellom lydige og ulydige engler. Gode og onde engler kjemper om hvert eneste menneske. Dette er ingen innbilt kamp. Det er ikke uvirkelige kamper vi er innviklet i. Vi må møte de mektigste motstandere, og det står til oss å avgjøre hvem som skal seire. Vi skal finne vår styrke der disiplene fordum fant sin. «Alle disse holdt samdrektig ved i bønnen.» «Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt.» «Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd.» Ap. gj. 1, 14; 2, 2. 4.
Det er ingen unnskyldning for å svikte eller bli motfallen, for alle løfter om himmelsk nåde gjelder dem som hungrer og tørster etter rettferdighet. Det sterke begjær som er fremstilt ved hunger og tørst, er et pant på at den gaven de begjærer, vil bli gitt dem.
Så snart vi innser vår udyktighet til å gjøre Guds gjerning og vi er villige til å la oss lede av hans visdom, kan Herren samarbeide med oss. Hvis vi tømmer sjelen for alt selvisk, vil han gi oss alt vi trenger. Se hen til Jesus i enfoldighet og tro. Fest blikket ved Jesus inntil ånden faller i avmakt under den overveldende glans. Vi ber ikke halvdelen så meget som vi burde. Vi tror ikke halvveis tilstrekkelig. «Be, så skal eder gis.» Luk. 11, 9. Be, tro, styrk hverandre. Be som dere aldri har bedt før, om at Herren vil legge sin hånd på dere så dere kan bli i stand til å fatte lengden og bredden og dybden og høyden og kjenne Kristi kjærlighet som overgår all forstand, så dere kan fylles med hele Guds fylde.
Den kjensgjerning at vi er kalt til å utholde prøvelse, beviser at Herren Jesus ser noe i oss som er meget dyrebart og som han ønsker å utvikle. Hvis han i oss ikke så noe som han kunne herliggjøre sitt navn med, ville han ikke kaste bort tiden med å rense oss. Vi bryr oss ikke særlig om å beskjære og pleie tistler. Kristus kaster ikke verdiløs sten i sin smelteovn. Det er verdifull erts han prøver.
Smeden legger jernet og stålet i ilden for å finne ut hva slags metall det består av. Herren tillater at hans utvalte kommer i trengselens smelteovn forat han kan se hva slags sinnelag de har, og om han kan forme og danne dem for sitt verk.
Husk at bønn er kilden til deres styrke. En arbeider kan ikke oppnå fremgang når han skynder seg med å sende opp sine bønner og deretter styrter av sted for å se etter noe som han er redd for kan bli forsømt eller glemt. Han vier bare noen få flyktige tanker til Gud. Han tar ikke tid til å overveie, be, bie på Herren for å få en fornyelse av legemlig og åndelig styrke. Han blir snart trett. Han føler ikke den oppløftende, inspirerende innflytelse av Guds Ånd. Han blir ikke styrket ved et fornyet liv. Hans utmattede legeme og trette hjerne blir ikke lindret ved en personlig kontakt med Kristus.
«Bi på Herren, vær ved godt mot, og ditt hjerte være sterkt, ja, bi på Herren!» «Det er godt at en bier i stillhet etter Herrens frelse.» Sal. 27, 14; Klag. 3, 26. -- 1902 -- «Testimonies», VII, side 243, 244.
Hvis dere gjør et feilgrep, så vend nederlaget om til seier. Hvis de lekser Gud sender, blir lært godt, vil de alltid bringe hjelp i rette tid. Sett deres lit til Gud. Be meget og tro. Når dere nærer tillit, håper, tror og holder fast ved allmaktens kraft, skal dere mer enn seire.
Sanne arbeidere vandrer og arbeider i tro. Til tider blir de trette av å følge den langsomme fremgangen som viser seg i virksomheten når slaget går hardt for seg mellom det godes og det ondes makter. Men dersom de nekter å bli trette eller motløse, skal de få se at skyene blir spredt og løftet om befrielse blir oppfylt. Gjennom den tåken Satan har omgitt dem med, skal de få se lyset av de klare strålene fra Rettferdighetens Sol.
Arbeid i tillit og overlat følgene til Gud. Be i tro, så vil hans hemmelighetsfulle forsyn bringe sitt svar. Til tider ser det kanskje ut som at dere ikke kan gjøre noen fremgang. Men arbeid og vær ved godt mot og legg tro, håp og frimodighet inn i deres anstrengelser. Når dere har gjort det dere kan, så vent på Herren mens dere forkynner hans trofasthet, så vil han gjøre sitt ord til virkelighet. Vent ikke i pinlig angst, men i en sikker tro og urokket tillit. -- 1902 -- «Testimonies», VII, side 244, 245.