«Sier ikke I at det ennå er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier eder: Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster, får lønn, og samler frukt til evig liv, forat både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen; for her er det et sant ord at en sår og en annen høster.» Joh. 4, 35 -- 37.
Etterat bonden har sådd ut såkornet, er han tvunget til å vente i måneder forat det kan spire og utvikle seg til korn som er ferdig til innhøsting. Men mens han sår, blir han oppmuntret av forventning om frukt i fremtiden. Hans arbeid blir lettet ved håpet om gode resultater i høsttiden.
Ikke så med det sannhetens såkorn som Kristus sådde i den samaritanske kvinnes sinn under samtalen med henne ved brønnen. Innhøstingen av hans såkorn var ikke langt borte, men tett ved. Neppe hadde han uttalt sine ord før sæden som var sådd ut, trengte fram og bar frukt, vekket hennes forståelse og gjorde det mulig for henne å vite at hun hadde hatt en samtale med Herren Jesus Kristus. Hun lot de himmelske lysstrålene skinne inn i hennes hjerte. Hun glemte vannkrukken og skyndte seg hjem for å fortelle sine samaritanske brødre om den gode nyheten. «Kom,» sa hun, «og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort!» Joh. 4, 29. Og de kom straks ut for å se ham. Da var det han sammenlignet disse samaritaneres sjeler med en kornmark. «Løft eders øyne,» sa han til disiplene, «og se markene, de er alt hvite til høsten!»
«Da nå samaritanene kom til ham, ba de ham bli hos dem; og han ble der to dager.» Og hvilke travle dager det ble! Hva sier beretningen om resultatet? «Og mange flere trodde for hans ords skyld, og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» Vers 40 -- 42.
Ved å åpne livets ord for samaritanene sådde Kristus mange sannhetsfrø og viste folket hvordan også de kunne så sannhetens sæd i andres sinn. Hvor meget godt kunne ikke bli utrettet hvis alle som kjenner sannheten, ville arbeide for syndere, for dem som så hardt trenger til å kjenne og forstå Bibelens sannhet, og som ville ta imot den likså villig som samaritanene tok imot Kristi ord! Hvor lite samfølelse vi har med Gud i det stykket som burde være det sterkeste bånd mellom oss og ham -- medlidenhet med de utartede, brødefulle, lidende sjeler som er døde i overtredelser og synder! Hvis menneskene nærte den samme sympati som Kristus, ville de stadig ha en sorg i hjertet over forholdene på mange trengende arbeidsfelter, som i så høy grad mangler arbeidere. 1904 -- «Testimonies», VIII, side 30 -- 37.
De store byer
Arbeidet på de fremmede felter må utføres med alvor og på en forstandig måte. Og virksomheten på den hjemlige arbeidsmark må ikke på noen måte bli forsømt. La ikke arbeidsmarkene som ligger i skyggen av våre dører, som f. eks. de store byene i vårt land, bli forbigått. Disse markene er like viktige som noen utenlandsk arbeidsmark.
Guds oppmuntrende budskap om nåde må bli forkynt i byene i Amerika. Mennesker som bor i disse byene, blir fort mer og mer innviklet i forretningsforhold. De er vilt opptatt med å oppføre bygninger med tårn som strekker seg høyt opp mot himmelen. Deres sinn er fullt av planer og ærgjerrige foretagender. Gud byr enhver av sine tjenere, predikantene: «Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder!» Es. 58, 1.
La oss takke Gud for at det er noen arbeidere som gjør alt mulig for å oppreise minnesmerker for Gud i våre forsømte byer. La oss huske på at det er vår plikt å oppmuntre disse arbeidere. Det mishager Gud å se den mangel på forståelse og støtte som vårt folk i vårt eget land viser overfor disse trofaste arbeiderne i våre store byer. Arbeidet på det hjemlige felt er et vitalt problem nettopp nå. Den nåværende tid er den gunstigste anledning vi kommer til å få til å arbeide på disse felter. I løpet av kort tid blir situasjonen langt vanskeligere.
Jesus gråt over Jerusalem på grunn av skylden og oppsetsigheten blant hans utvalte folk. Han gråter også over hardheten i hjertet hos dem som bekjenner seg til å være hans medarbeidere, men som er tilfreds med ikke å utrette noe. Og de som burde forstå verdien av sjeler -- bærer de sammen med Kristus en tung byrde og en stadig sorg blandet med tårer for de ugudelige byene på jorden? Ødeleggelsen av disse byene, som nesten er helt henfalne til avgudsdyrkelse, er overhengende. Hvilket svar vil man på den siste store regnskapsdag kunne gi for å la være å påbegynne arbeid i disse byene nå?
Måtte Herren, mens det blir utfoldet virksomhet i Amerika, hjelpe oss til også å vie andre land den oppmerksomhet de burde ha, slik at arbeiderne på disse steder ikke blir hindret og ute av stand til å opprette minnesmerker for Gud på andre steder. Vi må ikke tillate at for mange fordeler blir samlet her i landet. La oss ikke fortsatt forsømme vår plikt overfor de millioner som bor i andre land. La det bli en bedre forståelse av situasjonen, og la oss innhente det forsømte.
Tiden er kommet til å arbeide
Mine brødre og søstre i Amerika, når dere løfter deres øyne og ser at markene langt borte er hvite til høst, vil dere kanskje i deres egne hjerter ta imot Guds rike nåde. Dere som på grunn av vantro har vært åndelig fattige, vil ved personlig arbeid bli rike på gode gjerninger. Dere vil ikke lenger sulte deres sjeler midt i overfloden, men gjøre dere til gode med de ting Herren har lagt til side for dere. Når dere begynner å innse hvor blottet arbeiderne er for midler til å føre virksomheten fram på fremmede misjonsmarker, vil dere gjøre alt dere kan for å hjelpe, og deres sjeler vil begynne å bli gjenopplivet, deres åndelige lengsel vil være sunn, og deres sinn vil bli oppkvikket av Guds ord som er et blad av livets tre til legedom for folkene.
På Herrens spørsmål: «Hvem skal jeg sende?» svarte Esaias: «Her er jeg, send meg!» Es. 6, 8. Du, min bror, min søster, er kanskje ikke selv i stand til å gå ut i Herrens vingård, men du kan gi midler som kan sendes til andre. På den måten overgir du dine penger til vekselererne, og når Mesteren kommer, vil du kunne gi ham hans eget tilbake med renter. Dine midler kan brukes til å sende ut og underholde Guds sendebud, og disse kan med munn og innflytelse forkynne budskapet: «Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne!» Matt. 3, 3. Det blir lagt planer for å fremme verket, og nå er det din tid til å arbeide. Dersom du arbeider på en selvfornektende måte og gjør hva du kan for å fremme saken på nye felter, vil Herren hjelpe, styrke og velsigne deg. Stol på forsikringen om at han er nær, han som oppholder deg og som er lys og liv. Gjør alt av kjærlighet til Jesus og de dyrebare sjeler som han døde for. Arbeid med et rent, guddommelig innvirket forsett for å herliggjøre Gud. Herren ser og forstår, og han vil bruke deg til tross for din svakhet, hvis du bare tilbyr din talent som en helliget gave til hans tjeneste. For i aktiv, uegennyttig tjeneste blir den svake sterk og nyter hans dyrebare behag. Herrens glede er et kraftelement. Dersom du er tro, vil den fred som overgår all forstand, bli din lønn her i livet, og i det kommende liv vil du gå inn til din Herres glede.
Vi har ikke tid til å dvele ved slikt som er uten betydning. Vi bør vie vår tid til å forkynne det siste nådens budskap for en skyldbetynget verden. Det kreves menn som arbeider under inspirasjon av Guds Ånd. De prekener som noen av våre predikanter holder, må bli meget kraftigere enn de er nå. I motsatt fall vil mange som er blitt sløve, fremholde et svakt, avstumpet budskap som bysser folk i søvn. Ethvert foredrag som blir holdt, bør føres fram slik at folk kommer til å forstå de fryktelige straffedommer som snart kommer over verden. Sannhetens budskap skal forkynnes av leper som er berørt med gloende kull fra Guds alter.
Mitt hjerte blir fylt med angst når jeg tenker på de sløve budskaper noen av predikantene våre fremholder, enda de har et budskap om liv og død å bringe ut. Predikantene sover. Legmedlemmene sover. En verden omkommer i synd. Måtte Gud hjelpe sitt folk til å våkne opp og leve og arbeide som menn og kvinner på grensen til den evige verden! Snart kommer en fryktelig overraskelse over verdens beboere. Plutselig, og med kraft og stor herlighet skal Kristus komme. Da blir det ikke tid mer til å berede seg for å møte ham. Nå er tiden for oss til å forkynne advarselsbudskapet.
Vårt feltrop må være: Fremad, alltid fremad! Guds engler vil gå foran oss og berede veien. Vår byrde for «de fjerne land» må vi aldri legge ned før hele jorden er opplyst av Herrens herlighet. -- 1900 -- «Testimonies», VI, side 29.