I Åndens kraft skal Kristi utvalgte tjenere vitne om sin leder. Frelserens brennende ønske om frelse for syndere skal kjennetegne deres anstrengelser. Den nådige innbydelsen som først ble gitt av Kristus, skal føres videre av menneskelige stemmer og lyde gjennom verden: «Den som vil, han ta livsens vann uforskyldt! » (Åp. 22, 17.) Menigheten skal si: «Kom! » Enhver kraft i menigheten skal være aktivt opptatt på Kristi side. Kristi etterfølgere skal slutte seg sammen i en kraftig anstrengelse for å gjøre verden oppmerksom på profetiene i Guds Ord som så hurtig blir oppfylt. Vantro og spiritisme holder på å få et sterkt fotfeste i verden. Skal de som har fått stort lys, være kalde og vantro i denne tid?
Vi står ved selve grensen til trengselstiden, og forviklinger som vi neppe har drømt om, ligger foran oss. En kraft fra det dype får menneskene til å kjempe mot himmelen. Menneskelige vesener har forent seg med Satans redskaper for å tilintetgjøre Guds lov. Innbyggerne på jorden kommer hurtig til å ligne innbyggerne i Noahs dager da vannflommen rev dem alle bort, og Sodomas beboere som ble fortært av ild fra himmelen. Satans krefter er i virksomhet for å lede menneskenes tanker bort fra evige virkeligheter. Fienden har lagt forholdene til rette slik som det passer hans hensikter. Verdslige sysler, tidens mote -- slikt er det som opptar tankene hos menn og kvinner. Forlystelse og unyttig lesning ødelegger dømmekraften. På den brede veien som fører til evig ødeleggelse, går det et langt tog. Verden som er full av vold, svir og drukkenskap, holder på å omvende menigheten. Guds lov, rettferdighetens guddommelige målestokk, blir erklært å være ugyldig.
I denne tid -- en tid med overveldende urettferdighet -- skal et nytt liv som kommer fra Kilden til alt liv, bli gitt dem som har Guds kjærlighet i sine hjerter, og de skal gå ut med kraft og forkynne budskapet om en korsfestet og oppstanden Frelser. De skal arbeide alvorlig og utrettelig for å frelse sjeler. Deres eksempel skal være slik at det øver en avgjørende innflytelse på deres omgivelser. Alt annet skal de regne for tap i sammenligning med det som er langt større, nemlig å kjenne Jesus Kristus, vår Herre. 1909 -- «Testimonies», IX, side 43 -- 48.
Vi bør nå være besjelet av et dypt alvor. Våre sovende krefter bør bli vekket opp til utrettelig anstrengelse. Gudhengivne arbeidere bør dra ut på feltet for å bane vei for Kongen og vinne seier på nye steder. Min bror, min søster, betyr det ikke noe for deg å vite at sjeler hver dag går ned i graven uten å være advart og uten å være frelst, uvitende om sin trang til evig liv og den forsoning frelsen har gjort for dem? Betyr det ikke noe for deg at verden snart skal bli stilt overfor Jehova ved hans lov som er brutt? Himmelske engler er forbauset over at de som i så mange år har hatt lyset, ikke har brakt sannhetens fakkel ut til de mørke steder på jorden.
Den umåtelige verdi av det offer som vår gjenløsning krevde, åpenbarer den kjensgjerningen at synden er et fryktelig onde. Gud kunne ha tatt bort denne skampletten på skaperverket ved å utrydde synderen fra jordens overflate. Men «så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv ». Joh. 3, 16. Hvorfor er det da ikke mer alvor hos oss? Hvorfor er det så mange som går ledige? Hvorfor søker ikke alle som bekjenner seg til å elske Gud, å opplyse sine naboer og sine omgangsfeller slik at disse ikke lenger skal forakte en så stor frelse?
Mangel på sympati
Blant dem som bekjenner seg til å være kristne i dag, råder det en fryktelig mangel på den sympati som man burde ha for ufrelste sjeler. Hvordan skal vi kunne forstå hvor hellig og betydningsfullt det arbeid er som vi er kalt til med disse ordene: «Våk over sjeler som de som skal gjøre regnskap! » dersom våre hjerter ikke slår i takt med Kristi hjerte? Vi taler om kristelig misjon. Lyden av våre stemmer blir hørt, men føler vi Kristi ømme lengsel etter sjeler? . . .
Fra alle land lyder det makedoniske rop: «Kom over og hjelp oss!» Gud har åpnet arbeidsmarkene for oss, og dersom menneskelige redskaper bare ville samarbeide med guddommelige redskaper, ville mange, mange sjeler bli vunnet for sannheten. Men de som bekjenner seg til å være Guds folk, har sovet over det arbeid som er gitt dem, og på mange steder ligger det fremdeles forholdsvis urørt. Gud har sendt budskap etter budskap for å vekke vårt folk til å gjøre noe og til å gjøre det nå. Men på spørsmålet: «Hvem skal jeg sende?» er det få som har svart: «Her er jeg, send meg!» Es. 6, 8.
Når makelighetens og sløvhetens skjendsel en gang blir tatt bort fra menigheten, vil Herrens Ånd vise seg i nåde. Guddommelig kraft vil bli åpenbart. Menigheten kommer til å se hærskarenes Guds vidunderlige verk. Sannhetens lys kommer til å skinne med klare, kraftige stråler, og liksom i apostlenes tid kommer mange sjeler til å vende seg fra villfarelse til sannhet. Jorden vil bli opplyst av Herrens herlighet.
Himmelske engler har lenge ventet på menneskelige redskaper -- menighetens medlemmer -- for å samarbeide med dem i det store verk som skal utføres. De venter på deg. Så stort er feltet og så vidtspennende er planen at ethvert helliget hjerte vil bli drevet til å tjene som et redskap for guddommelig kraft.
På samme tid vil det være en kraft som arbeider fra det dype. Mens Guds nådes redskaper arbeider gjennom mennesker, setter Satan sine redskaper i arbeid og underlegger seg alle som vil la ham herske over dem. Det kommer til å bli mange herrer og mange guder. Ropet vil lyde: «Se, her er Kristus!» og: «Der er Kristus!» Satans listige planer kommer til å gjøre seg gjeldende overalt for å lede menneskenes opp-merksomhet bort fra øyeblikkets plikt. Det vil skje tegn og under. Men i alle disse uttrykk for kraft vil troens øye kunne se varsler om den herlige og høytidelige fremtid og den seier som venter Guds folk.
Arbeid, å, arbeid, og ha evigheten for øye! Husk at hver kraft og evne må være helliget. Et stort verk skal utføres. La denne bønnen stige opp fra ubesmittede leper: «Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss! forat man på jorden må kjenne din vei, blant alle hedninger din frelse. » Sal. 67, 2. 3.
De som innser, om enn bare i begrenset utstrekning, hva gjenløsningen betyr for dem og deres medmennesker, vil vandre i tro og vil i en viss grad innse menneskehetens store nød. Deres hjerter vil bli rørt av medlidenhet når de ser den vidtomfattende nød i verden -- nøden hos de skarer som lider mangel på føde og klær, og den moralske nød hos tusener som oppholder seg under skyggen av en skjebne så fryktelig at fysisk lidelse ikke er noe i sammenligning med den.
Menighetsmedlemmene bør huske på at den kjensgjerningen at deres navn er skrevet inn i menighetens bøker, ikke er i stand til å frelse dem. De må vise at de er antatt av Gud, at de er arbeidere som ikke behøver å skamme seg. Dag etter dag skal de bygge opp sin karakter etter Kristi anvisninger. De skal bli i ham og stadig øve tro på ham. På den måten vil de vokse opp til menns og kvinners fulle modenhet i Kristus -- sunne, glade, takknemlige kristne som Gud leder inn i et stadig klarere og klarere lys. Hvis de ikke har hatt denne erfaringen, vil de bli blant dem som engang skal heve sine stemmer til bitter klage: «Høsten er forbi, sommeren er til ende, og min sjel er ikke frelst! Hvorfor fløy jeg ikke til festningen for å finne tilflukt? Hvorfor har jeg lekt med min sjels frelse og foraktet nådens Ånd?»
«Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med stor hast. » Sef. 1, 14. La oss være iført evangeliets sko, ferdige til å marsjere ut på et øyeblikks varsel. Hver time, hver stund er kostbar. Vi har ingen tid som vi kan bruke i selvisk tilfredsstillelse. Overalt omkring oss er det sjeler som omkommer i synd. Hver dag er det noe vi kan gjøre for vår Herre og Mester. Hver dag skal vi vise sjeler til Guds Lam som bærer verdens synd.
«Vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker. » Matt. 24, 44. Gå til hvile om kvelden med enhver synd bekjent. Dette gjorde vi da vi ventet å møte vår Herre i 1844. Og nå er denne store begivenhet nærmere enn da vi først kom til troen. Vær alltid beredt, kveld, morgen og middag, forat dere, når ropet lyder: «Brudgommen kommer, gå ham i møte!» selv om dere blir vekt opp av søvne, må kunne møte ham med deres lamper beredt og brennende.