«Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling! Så skal dine lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most.» Ord. 3, 9. 10.
«Den ene strør ut og får ennå mer; den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir dog bare fattigdom. Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» Ord. 11, 24. 25.
«Den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.» Es. 32, 8. I frelsesplanen har guddommelig visdom utpekt den lov at handling følges av en reaksjon, og dette gjør en godgjørenhetshandling til en dobbelt velsignelse i alle dens forgreninger. Den som gir til de trengende, er til velsignelse for andre, og selv blir han velsignet i enda høyere grad.
Evangeliets herlighet
Forat menneskene ikke skulle gå glipp av de velsignede følger av godgjørenhet, innførte vår Gjenløser den planen å godkjenne dem som sine medarbeidere. Gud kunne ha fullført sin plan med å frelse syndere uten menneskelig hjelp. Men han visste at mennesket ikke kunne bli lykkelig uten å ha en del i dette store verk. Ved en kjede av omstendigheter som ville appellere til deres nestekjærlighet, gir han menneskene det beste middel til å utvikle godgjørenhet og holder dem til vanemessig å yte for å hjelpe de fattige og for å fremme hans sak. En ruinert verden stiller ved sin trang krav til oss om talenter i form av midler og inn-flytelse til å overbringe menn og kvinner den sannheten som de så hardt trenger til. Og når vi gir akt på disse krav ved å arbeide og gjøre godgjørenhet, blir vi innforlivet i bildet av ham som ble fattig for vår skyld. Når vi yter, velsigner vi andre og samler på den måten den sanne rikdom.
Det er til ære for evangeliet at det er grunnlagt på det prinsipp at når man stadig øver godgjørenhet, blir det guddommelige bildet gjenopprettet i den falne slekt. Dette arbeidet begynte i de himmelske boliger. Der ga Gud menneskene et uomstøtelig bevis på den kjærlighet som han betraktet dem med. Så høyt elsket han «verden at han ga sin Sønn, den Enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh. 3, 16. Kristi gave åpenbarer Faderens hjertelag. Den viser at han, etterat han har tatt på seg vår gjenløsning, ikke vil spare noe, hvor dyrebart det enn måtte være, når det er nødvendig for å fullbyrde hans verk. 1909 -- «Testimonies», IX, side 253 -- 256.
Gavmildhetens ånd er himmelens ånd. Kristi selvoppofrende kjærlighet blir åpenbart på korset. Forat mennesket skulle kunne bli frelst, ga han alt han hadde, og deretter ga han seg selv. Kristi kors er en appell til godgjørenheten hos enhver som følger den velsignede frelser. Det prinsipp som her blir gjort klart, er å gi, gi. Når dette blir gjennomført i virkelig godgjørenhet og velgjerning, er det den sanne frukt av et kristelig liv. Prinsippet hos verdslige mennesker er: å få, få, og på den måten venter de å sikre seg lykke. Men når dette blir gjennomført i hele sin utstrekning, er frukten av det elendighet og død.
Evangeliets lys som skinner fra Kristi kors, er en irettesettelse for egoisme og en oppmuntring til gavmildhet og godgjørenhet. Man skal ikke klage over den kjensgjerning at det stadig blir flere oppfordringer om å gi. I sitt forsyn kaller Gud sitt folk ut av deres begrensede arbeids-krets for å utføre større foretagender. Det er nødvendig med ubegrensede anstrengelser i denne tid da moralsk mørke dekker jorden. Mange blant Guds folk står i fare for å bli besnært av verdslighet og begjær. De bør forstå at det er hans nåde som øker kravene på deres midler. Formålene som setter godgjørenheten i virksomhet, må legges fram for dem, for ellers kan de ikke etterligne karakteren i det store Mønster.
Velsignelsene ved å være husholder
Da Kristus ga sine disipler den oppgaven å «gå ut i all verden» og forkynne «evangeliet for all skapningen», ga han menneskene den oppgaven å utbre kunnskapen om hans nåde. Mens noen går ut for å preke, oppfordrer han andre til å etterkomme hans krav til dem om offergaver til støtte for hans sak på jorden. Han har lagt midler i menneskers hender forat hans guddommelige gaver må kunne flyte gjennom men-neskelige kanaler når de utfører den oppgaven som er anvist oss til frelse for våre medmennesker. Dette er en av de måter Gud opphøyer mennesker på. Det er nettopp en slik oppgave mennesket behøver, for den vil røre ved de dypeste medfølelser i dets hjerte og sette dets ypperste åndsevner i virksomhet.
Alt som er godt her på jorden, er blitt satt her ved Guds gavmilde hånd som et uttrykk for hans kjærlighet til mennesket. De fattige er hans, og religionens sak er hans. Gullet og sølvet hører Herren til, og han kunne la det regne ned fra himmelen om han ville. Men i stedet har han gjort mennesket til sin husholder og betrodd det midler, ikke forat de skal hopes opp, men forat de skal brukes til gagn for andre. Slik gjør han mennesket til det middel som han utdeler sine velsignelser gjennom på jorden. Gud innførte godgjørenhetssystemet forat mennesket kunne bli lik sin skaper, godgjørende og uegennyttig av karakter, og til sist sammen med Kristus få del i den evige, herlige belønning.
Møtes omkring korset
Den kjærlighet som kom til uttrykk på Golgata, bør gjenopplives, styrkes og spres blant våre menigheter. Skal vi ikke gjøre alt hva vi kan for å gi kraft til de prinsipper Kristus brakte til denne verden? Skal vi ikke uten å nøle anstrenge oss for å grunnfeste de godgjørende foretagender som det nå blir stilt krav om, og gjøre dem virkningsfulle? Når du står foran korset og ser himmelens fyrste gå i døden for deg, kan du da lukke ditt hjerte og si: «Nei, jeg har ikke noe å gi»?
Kristi troende folk skal forevige hans kjærlighet. Denne kjærligheten skal dra dem sammen omkring korset. Den skal befri dem for all egenkjærlighet og binde dem til Gud og til hverandre.
Møt omkring Golgatas kors i selvoppofrelse og selvfornektelse. Gud vil velsigne deg når du gjør ditt beste. Når du nærmer deg nådetronen, og når du finner deg knyttet til denne trone med en gyllen lenke som ble sendt ned fra himmelen til jorden for å løfte menneskene opp av syndens hule, vil ditt hjerte i kjærlighet strekke seg ut etter dine brødre og søstre som er uten Gud og uten håp i verden.
Enhver anledning til å hjelpe en bror i nød eller til å støtte Guds sak ved å utbre sannheten, er en perle som du kan sende i forveien og sette inn i himmelens bank til sikker oppbevaring. -- 1872. «Testimonies», III, side 249.
Når alles sak kommer fram for Gud for å bli gjennomgått, blir ikke spørsmålet: Hvilken bekjennelse førte de? men: Hva har de gjort? Har de vært ordets gjørere? Har de levd for seg selv, eller har de vært opptatt med godgjørende gjerninger, med vennlige og kjærlige handlinger, satt andre høyere enn seg selv og øvd selvfornektelse for å kunne være til velsignelse for andre? Hvis regnskapet viser at dette har vært deres liv, at deres karakter har vært preget av ømhet, selvfornektelse og godgjørenhet, kommer de til å høre Kristus uttale den herlige forsikringen og de velsignede ordene: «Vel gjort!» «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det riket som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» Matt. 25, 34. Kristus er blitt bedrøvet og såret ved deres utpregede egoistiske kjærlighet og ved deres likegyldighet overfor andres smerte og trang. -- 1875. «Testimonies», III, side 525.