Før jeg forlot Australia, og etterat jeg kom hjem til Amerika, er jeg blitt undervist om at det skal utføres et stort arbeid her i landet. De som var med i verket i begynnelsen, holder på å forsvinne. Bare få av banebryterne i verket er ennå blant oss. Mange av de tunge byrdene som tidligere ble båret av menn med lang erfaring, faller nå på yngre menn.
Med denne overføring av ansvar til arbeidere med mer eller mindre begrenset erfaring følger visse farer som vi trenger til å være på vakt overfor. Verden er full av kamp om å være den første. Tilbøyeligheten til å rive seg løs fra medarbeidere, splittelsens ånd, ligger i selve luften vi innånder. Noen betrakter enhver anstrengelse for å innføre orden for å være farlig -- en innskrenkning av den personlige frihet, noe vi må frykte som paveveldet. Disse villedede sjeler ser det som en dyd å kunne rose seg av sin frihet til å tenke og handle selvstendig. De sier at de ikke vil rette seg etter noe menneskes pålegg, at de ikke er ansvarlige overfor noe menneske. Jeg er blitt undervist om at Satan gjør særskilte anstrengelser for å lede menneskene til å mene at det er velbehagelig for Gud at de velger sin egen vei uavhengig av råd fra sine brødre.
I dette ligger det en avlorlig fare for fremgangen for vårt verk. Vi må være forsiktige og forstandige i vår handlemåte, i harmoni med gudfryktige rådgiveres dømmekraft, for i dette ligger vår sikkerhet og styrke. I motsatt tilfelle kan Gud ikke arbeide med oss og ved oss og for oss.
Å, hvor det ville glede Satan om det kunne lykkes for ham å komme inn blant dette folk og skape uorden i virksomheten i en tid da det er nødvendig med en grundig organisasjon, som vil være den sterkeste makt til å holde falske bevegelser utenfor og til å gjendrive påstander som Guds Ord ikke godkjenner. Vi må trekke jevnt i trådene forat ikke noe skal bryte ned det organisasjonsog ordenssystem som ved klokt og. 1909 -- «Testimonies», IX, side 257 -- 261.
(Manuskript lest for de delegerte ved Generalkonferensens møte i Washington D. C., den 30. mai 1909.) omhyggelig arbeid er blitt bygd opp. Det må ikke bli gitt frihet til udisiplinerte elementer som gjerne vil ta virksomheten i sine hender i denne tid. Noen har fremholdt den tanken at når vi nærmer oss tidens avslutning, vil ethvert Guds barn opptre uavhengig av enhver religiøs organisasjon. Men Herren har undervist meg om at i dette verket finnes det ikke noe som heter hver manns uavhengighet. Stjernene på himmelen er alle under lov, for hver enkelt av dem påvirker de andre til å gjøre Guds vilje, slik at de i fellesskap følger den lov som bestemmer deres bevegelse. Forat Herrens verk skal kunne gjøre god og sikker fremgang, må hans folk arbeide i fellesskap.
Den rykkvise, ustadige fremgangsmåten som blir fulgt av noen som kaller seg kristne, har vi en god fremstilling av i det arbeid som blir utført av sterke, men utemmede hester. Når den ene trekker fremover, trekker den andre i motsatt retning. Når kjøreren roper til dem, styrter den ene fram med et rykk, mens den andre blir stående ubevegelig. Dersom menneskene ikke vil arbeide i fellesskap i dette store og herlige verk for denne tid, vil det oppstå forvirring. Det er ikke noe godt tegn når noen nekter å gå sammen med sine brødre, men foretrekker å opptre på egen hånd. Arbeiderne må eie fortrolighet til de brødre som føler seg fri til å påpeke enhver avvikelse fra riktige prinsipper. Dersom menneskene bærer Kristi åk, kan de ikke trekke hver sin vei. De vil trekke sammen med Kristus.
Noen arbeidere trekker med all den styrke Gud har gitt dem, men de har ennå ikke lært at de ikke skal trekke alene. I stedet for å isolere seg bør de trekke sammen med sine medarbeidere. Hvis de ikke gjør det, blir arbeidet deres utført på et uriktig tidspunkt og på en feilaktig måte. De vil ofte motarbeide det som Gud ønsket skulle bli utført, og deres arbeid blir således verre enn spilt.
Enhet i mangfoldigheten
På den annen side må de ledende blant Guds folk være på vakt mot den faren det er å fordømme de metoder som blir fulgt av enkelte arbeidere som Herren leder til å utføre et særskilt arbeid som bare få er skikket til å gjøre. Brødre med ansvar bør være langsomme til å kritisere handlinger som ikke er i full overensstemmelse med deres egne arbeidsmetoder. De må aldri mene at enhver plan skal bære preg av deres egen personlighet. De må ikke være redde for å ha tillit til en annens metoder, for hvis de unnlater å vise tillit til en medarbeider som i ydmykhet og gudhengiven nidkjærhet utfører et spesielt arbeid på den måten Gud har bestemt, hindrer de Guds saks fremgang.
Gud både kan og vil bruke noen som ikke har fått en grundig utdannelse i menneskers skoler. Hvis man tviler på hans makt til å gjøre dette, viser det en åpenbar vantro. Det er å begrense allmakten hos ham for hvem ikke noe er umulig. Å, om det var mindre av denne unødvendige, mistroiske forsiktighet! Den fører til at så mange av kreftene i menigheten ikke blir brukt. Den stenger veien slik at den Hellige Ånd ikke kan bruke menneskene. Den gjør at de som er villige og ivrige etter å arbeide liksom Kristus, kommer til å gå ledige. Den holder mange borte fra å tre inn i virksomheten, mens de ville ha blitt dyktige Guds medarbeidere hvis de fikk en rimelig anledning.
Da profeten så det ene hjulet inneni det andre samt hvordan de levende vesener sto i forbindelse med dem, syntes han at altsammen var så innviklet og uforståelig. Men mellom hjulene kunne han se den Evige Visdoms hånd, og fullkommen orden er følgen av dens arbeid. Når Guds hånd leder, virker hvert hjul i fullkommen overensstemmelse med hvert av de andre hjulene. Det er blitt åpenbart for meg at menneskelige redskaper er tilbøyelige til å strebe etter for megen makt og selv søker å bestemme virksomheten. De lar Herren Gud, den mektige arbeider, i altfor stor grad komme utenfor når de legger fram sine metoder og planer, og de overlater ikke alt angående verkets fremme til ham. Ingen må et eneste øyeblikk tenke at de selv er i stand til å ta vare på det som tilhører den store «JEG ER». Ved sitt forsyn bereder Gud en vei slik at verket kan bli utført av menneskelige redskaper. Hver mann bør derfor stå på sin post og gjøre sin plikt i denne tid og vise at Gud er hans lærer.
Generalkonferensen
Herren har ofte undervist meg om at det ene menneskes dømmekraft aldri skal bli underlagt et annet enkelt menneskes dømmekraft. Aldri må en mann eller noen få menn tenke at de eier tilstrekkelig visdom og makt til å kontrollere virksomheten og si hvilke planer som alene skal følges. Men når brødrene fra alle deler av arbeidsfeltet er samlet til generalkonferanse og der holder fram sin mening, må man ikke holde fast på personlig uavhengighet og personlige meninger, men må oppgi disse. Aldri må en arbeider betrakte det som en dyd at han fortsatt hevder sitt standpunkt om selvstendighet på tross av beslutning av Generalkonferensen.
Når en liten gruppe menn som er blitt betrodd den alminnelige ledelse av virksomheten, har forsøkt i Generalkonferensens navn å gjennomføre ukloke planer og å begrense Guds verk, har jeg til tider sagt at jeg ikke lenger kan betrakte Generalkonferensens røst som Guds røst, slik som den er representert av disse få menn. Men dermed er ikke sagt at man ikke skal respektere de beslutninger som blir tatt av Generalkonferensen i en forsamling av lovmessig valgte representanter fra alle deler av arbeidsfeltet. Gud har ordnet det slik at når representanter fra hans menighet fra alle deler av jorden er samlet til generalkonferanse, skal de ha myndighet. Den feil som noen står i fare for å gjøre, er at de tillegger en manns eller noen få menns mening og bedømmelse det fulle mål av autoritet og innflytelse som Gud har lagt ned i sin menighet gjennom Generalkonferensens beslutning og stemme, når den er samlet for å legge planer for utviklingen og fremgangen for hans verk.
Når den makten som Gud har lagt ned i menigheten, blir overdratt til en enkelt mann og han blir utrustet med myndighet til å avgjøre ting for andre, betyr dette en endring av den sanne bibelske orden. Den måten Satan virker på overfor en slik manns sinn kan i aller høyeste grad bli lumsk, til tider nesten overveldende, fordi fienden håper på at han gjennom hans sinn kan påvirke mange andre. La oss gi den høyeste organiserte autoritet i menigheten det som vi har så lett for å overlate til en mann eller til en liten gruppe menn.