I nattens timer preget den Hellige Ånd denne tanken inn i mitt sinn at hvis Herren kommer så snart som vi tror han vil komme, burde vi være langt mer virksomme enn i tidligere år for å bringe sannheten ut til folket.
I denne forbindelse går mine tanker tilbake til de adventtroendes aktivitet i 1843 og 1844. Den gang var det mange husbesøk, og det ble gjort utrettelige anstrengelser for å advare menneskene om det som er omtalt i Guds Ord. Vi bør gjøre enda større anstrengelser enn de som ble gjort av dem som så trofast forkynte den første engels budskap. Vi nærmer oss hurtig avslutningen av denne verdens historie, og etter som det blir klart for oss at Jesus virkelig kommer snart, vil vi bli vekket opp til å arbeide som aldri før. Vi blir oppfordret til å blåse alarm for folket, og i vårt liv skal vi åpenbare sannhetens og rettferdighetens kraft. Verden skal snart møte den store Lovgiver overfor hans brutte lov. Bare de som omvender seg fra overtredelse til lydighet, kan ha håp om tilgivelse og fred.
Vi skal løfte opp det banner som har denne innskriften: «Guds bud og Jesu tro.» Åp. 14, 12. Lydighet mot Guds lov er det store punkt. La oss aldri miste det av syne. Vi må gjøre vårt aller beste for å vekke menighetsmedlemmene og slike som ikke fører noen bekjennelse, til å se og lyde kravene i himmelens lov. Vi skal opphøye denne lov og gjøre den herlig.
Kristus har pålagt oss å så ut sannhetens såkorn og å vise vårt folk hvor nødvendig det arbeid er som skal utføres av dem som opplever de avsluttende scener i denne verdens historie. Når sannhetens ord blir forkynt ved veier og stier, kommer det til å vise seg en åpenbarelse av Guds Ånds arbeid på menneskehjerter.
Å, hvor meget godt vi kunne utrette hvis alle som har sannheten, livets ord, ville arbeide for å opplyse dem som ikke har den! Da samaritanene kom til Kristus på den samaritanske kvinnes oppfordring, omtalte Kristus dem for sine disipler som en kornmark som var ferdig til innhøstning. «Sier ikke I at det ennå er fire måneder, så kommer høsten?» sa han. «Se, jeg sier eder: Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten!» Joh. 4, 35. Kristus ble hos samaritanene i to dager, for de var sultne etter å høre sannheten, og hvilke travle dager ble det! Følgen av disse dagers virksomhet ble at «mange flere trodde for hans ords skyld». Dette var deres vitnesbyrd: «Vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» Vers 41. 42.
Hvem blant dem som bekjenner seg til å være Guds folk, vil ta opp denne hellige oppgaven og arbeide for de sjeler som går til grunne av mangel på kunnskap? Verden må bli advart. Mange steder er blitt utpekt for meg fordi de virkelig står i behov av hengivne, trofaste, utrettelige bestrebelser. Kristus holder på å åpne manges hjerter og sinn i våre store byer. Disse trenger til Guds Ords sannheter, og dersom vi vil tre inn i Kristi hellige nærhet og søke å komme nær til disse menneskene, vil det bli gjort inntrykk til det gode. Vi trenger til å våkne opp og komme i et sympatisk forhold til Kristus og til våre medmennesker. De store og de små byene sammen med steder nær og fjern må bli opparbeidet på en forstandig måte. Trekk dere aldri tilbake. Herren vil gjøre de rette inntrykk på hjerter dersom vi vil arbeide i harmoni med hans Ånd.
Jeg har oppmuntrende ord til dere, mine brødre. Vi skal gå fremad i tro og håp og vente store ting fra Gud. Fienden vil på alle måter søke å hindre de anstrengelser som blir gjort for å fremme sannheten, men i Herrens kraft vil dere kunne vinne herlig fremgang. La ingen avskrekkende ord bli sagt, men bare slike ord som kan gjøre sitt til å styrke og støtte deres medarbeidere.
Et personlig budskap
Jeg lengter etter personlig å ta del i alvorlig arbeid ute på virkefeltet, og jeg skulle sikkert være opptatt mer med offentlig virksomhet hvis jeg ikke mente at det i min alder ikke er klokt å trekke veksler på de fysiske krefter. Jeg har en oppgave å utføre med å bringe menigheten og verden det lys som er blitt meg betrodd fra tid til annen i løpet av de årene den tredje engels budskap er blitt forkynt. Mitt hjerte er fylt med det alvorligste ønske om å fremholde sannheten for alle som kan nås. Og jeg tar ennå del i å forberede stoff til offentliggjørelse. Men jeg må være meget forsiktig så jeg ikke driver det så vidt at jeg overhodet ikke kan skrive. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal kunne leve, men jeg lider ikke så meget som jeg kunne vente hva helsen angår.
Etter generalkonferansen i 1909 tilbrakte jeg flere måneder med å overvære leirmøter og andre større sammenkomster og med å besøke forskjellige institusjoner i New England, i mellomstatene og i statene i midtvesten.
Da jeg kom tilbake til mitt hjem i California, begynte jeg igjen på arbeidet med stoff til trykning. I de siste fire årene har jeg skrevet forholdsvis få brev. De kreftene jeg har hatt, har jeg for det meste brukt til å gjøre ferdig viktig arbeid med bøker.
Nå og da har jeg vært til stede ved møter og har også besøkt institusjoner i California. Men det meste av tiden siden siste generalkonferanse har jeg arbeidet med manuskript i mitt landlige hjem «Elms Haven» i nærheten av St. Helena.
Jeg er takknemlig for at Herren sparer mitt liv så at jeg kan arbeide litt lenger med mine bøker. Å, hadde jeg bare krefter til å gjøre alt det som jeg ser burde gjøres! Jeg ber om at han vil gi meg visdom slik at de sannhetene som vårt folk så hardt trenger til, må bli fremholdt klart og på en tilfredsstillende måte. Det er en oppmuntring for meg å tro at Gud vil gi meg krefter til å utføre dette.
Min interesse for verket i sin alminnelighet er fremdeles likså stor som noen gang før, og jeg har et sterkt ønske om at den nærværende sannhets sak stadig må gå fremad i alle deler av verden. Men jeg finner det heldigst ikke å forsøke med for megen offendig virksomhet så lenge mitt arbeid med bøker krever mitt overoppsyn. Jeg har noen av de beste arbeidere -- noen som ved Guds forsyn sluttet seg til meg i Australia, sammen med andre som er kommet til meg siden jeg kom hjem til Amerika. Jeg takker Herren for disse hjelpere. Vi er alle sammen meget opptatt og gjør vårt beste for å utarbeide stoff til trykning. Vi ønsker at sannhetens lys må komme ut til hvert sted med opplysning til dem som er uvitende om grunnene for vår tro. Men jeg priser Herren for at han har bevart mitt syn. Det ville ikke ha vært merkelig om jeg i min alder i det hele tatt ikke kunne bruke øynene mine.
Jeg er mer takknemlig enn jeg kan gi uttrykk for, for Herrens oppløftende And, for den trøst og nåde han fortsatt gir meg, og fordi han gir meg styrke og anledning til å bringe hans folk oppmuntring og hjelp. Så lenge Herren sparer mitt liv, vil jeg være trofast og lojal mot ham og søke å gjøre hans vilje og å herliggjøre hans navn. Måtte Herren øke min tro så jeg kan jage etter å kjenne ham og etter mer fullkomment å gjøre hans vilje. Herren er god og høyt opphøyet.
Innflytelsen av eldre arbeidere
Jeg har et stort ønske om at korsets gamle stridsmenn, de som er blitt grå i Mesterens tjeneste, fortsatt må bære fram sitt daglige vitnesbyrd forat de som er yngre i troen, må kunne forstå at de budskapene Herren tidligere ga oss, er av stor betydning på dette stadium i jordens historie. Vår tidligere erfaring har ikke mistet en eneste tøddel av sin kraft. Alle bør passe på at de ikke gjør banebryterne motløse eller får dem til å føle at det er lite de kan gjøre. De kan fremdeles øve en mektig innflytelse i Herrens verk. De eldre predikanters vitnesbyrd vil alltid være en hjelp og en velsignelse for menigheten. Gud vil våke over sine prøvede og trofaste bannerførere både dag og natt, inntil den stunden kommer da de skal legge rustningen av. La dem føle seg overbevist om at de er under hans beskyttelse, han som aldri slumrer eller sover, og at de blir passet på av utrettelige voktere. I bevisstheten om dette og i erkjennelsen av at de blir i Kristus, kan de tillitsfullt hvile i Guds forsyns styrelse.
Inntil verdens ende
Jeg ber inderlig om at det arbeid vi utfører i denne tid, må gjøre et dypt inntrykk på hjerte, sjel og sinn. Vanskelighetene kommer til å øke. Men la oss, vi som tror på Gud, oppmuntre hverandre. La oss ikke senke banneret, men holde det høyt løftet mens vi ser hen til ham som er banebryteren og fullenderen av vår tro. Når jeg i nattens timer ikke kan sove, løfter jeg mitt hjerte opp til Gud i bønn, og han styrker meg og gir meg forsikring om at han er med sine tjenere predikantene her hjemme og i de fjerne land. Jeg føler meg oppmuntret og velsignet når jeg forstår at Israels Gud fremdeles leder sitt folk og at han fortsatt vil være med dem inntil verdens ende.
Fremad til større dyktighet
Det er blitt meg pålagt å si til våre brødre predikantene: La de budskapene som går ut fra deres leper, være fylt med Guds Ånds kraft. Hvis det noen gang var en tid da vi trengte til særskilt veiledning av den Hellige Ånd, så er det nå. Vi trenger til en grundig helligelse. Det er på høy tid at vi gir verden en demonstrasjon av Guds kraft i vårt eget liv og i vår tjeneste.
Herren ønsker å se at arbeidet med å forkynne den tredje engels budskap må bli fremmet med stadig støre dyktighet. På samme måte som han gjennom alle tidsaldrer har arbeidet for å gi sitt folk seier, slik lengter han i denne tid etter å føre sine planer for sin menighet fram til en seierrik fullendelse. Han byr sine troende hellige å gå fremad i fellesskap, fra kraft til kraft, fra tro til økt forvissning og tillit til hans saks rettferdighet og sannhet.
Vi skal stå fast som klippen på prinsippene i Guds Ord, mens vi husker på at Gud er med oss for å gi oss styrke til å møte enhver ny erfaring. La oss i vårt liv altid hevde rettferdighetens prinsipper, slik at vi i Herrens navn må kunne gå fram fra kraft til kraft. Den tro som er blitt bekreftet ved Guds Ånds undervisning og godkjent fra vår ddligste erfaring og inntil nå, skal være oss meget hellig. Det verk som Herren har utført gjennom sitt lovlydige folk, og som ved hans nådes kraft kommer til å bli sterkere og mer virkningsfullt etter som dden går fram, skal være meget dyrebart for oss. Fienden søker å omtåke Guds folks dømmekraft og å svekke deres dyktighet, men hvis de vil arbeide etter som Guds Ånd måtte lede, vil han åpne dører og anledninger for dem i arbeidet med å bygge de gamle, øde stedene opp igjen. Deres erfaring vil være i stadig vekst inntil Herren stiger ned fra himmelen i kraft og megen herlighet for å sette det endelige seierssegl på sine trofaste.
Løftet om endelig seier
Den oppgaven som ligger foran oss, er slik at den vil anstrenge enhver menneskelig kraft til det ytterste. Den vil kreve at vi øver en sterk tro og stadig årvåkenhet. Til tider vil de vanskelighetene vi kommer til å møte, være ytterst nedslående. Selve storheten i oppgaven vil gjøre oss forferdet. Men med Guds hjelp vil hans tjenere likevel seire til sist. «Derfor,» mine brødre, «ber jeg at I ikke må tape motet» (Ef. 3, 13) på grunn av de prøvende erfaringer som ligger foran dere. Jesus vil være med dere. Han vil gå foran dere og berede veien, og han vil være deres hjelper i enhver kritisk situasjon.
«Derfor altså bøyer jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.
Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.» Ef. 3, 14 -- 21. -- «General Conference Bulletin», 27. mai 1913, side 164, 165.
De scener som nylig er blitt rullet opp for meg i nattens timer, har gjort et dypt inntrykk på meg. En stor bevegelse -- en vekkelse -- syntes å foregå på mange steder. Vårt folk stilte seg i rekkene som svar på Guds kall. Mine brødre, Guds Ånd taler til oss. Skal vi ikke akte på hans røst? Skal vi ikke gjøre våre lamper i stand og virke som menn som venter at deres herre kommer? Dette er en tid som krever lysbærere, krever handling.
«Jeg formaner eder altså,» brødre, «at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Ef. 4, 1 -- 3. -- «General Conference Bulletin», 19. mai 1913, side 34. (Til dem som er samlet til generalkonferanse.)